-Hvordan starta dette a by ryy82944

VIEWS: 0 PAGES: 9

									NISSA NYBERGET OG JOSEFINE VERTSHUS
Det er mer enn 20 år siden tirsdagsjammen på Josefine Vertshus
så dagens lys. Etter over trettenhundre jamkvelder, har denne
ukentlige begivenheten manifistert seg både som en workshop for
et bredt spekter av artister, og som et forum for musikalske stunts
og opplevelser for et entusiastisk publikum. Suksessen er først og
fremst tuftet på en heldig symbiose mellom innehaver Bobben
Carling og jamleder Nissa Nyberget.


Av Bent Patey


Nissa var selvfølgelig elev ved Nissen skole. På 70-tallet gikk forøvrig alle på Nissen. Det
kan iallfall virke sånn, hvis man begynner å rote i fortiden til dagens etablerte artister
over 40 år. Det er bred enighet blant historikerne om at Nybergets vei til Josefines
pianokrakk kan føres tilbake til miljøet rundt denne legendariske skolen. Det som
imidlertid kan virke litt forstyrrende i fagmiljøet, er at Nissa gikk på Reallinja, og ikke
Musikklinja som alle andre. Likevel er det et ufravikelig historisk faktum at han var
musikalsk leder for russerevyen i flere år. Jeg henvender meg direkte til Nyberget for å
høre hans egne kommentarer til det som faktisk skjedde. Værsågod. Kjør kommentar.

-Jeg begynte med russerevy to år etter at jeg selv var russ i 1972. Da jeg var russ, var det jo
ikke ordentlig russetid. Det var rett og slett politisk ukorrekt å være russ, og noe russerevy
skulle det iallfall ikke være. Det var jeg egentlig veldig lei meg for.
Men så fikk jeg sjansen. Jeg begynte å studere musikk på Chateu Neuf. Revyen skulle jo være
der. En lang historie, men jeg ble etterhvert musikalsk leder for russerevyene i 1974, -75 og -
76.

-Så har vi en sidehistorie som begynner lenge før, men som er høyst relevant som
historisk dokumentasjon på etableringen av tirsdagsjammen som skulle komme mange
år senere. Vi befinner oss i året 1969.

-Da var jeg med i russerevyen som musikant. Jeg var14 år gammel, og spilte tenorsax i
bandet. Den gangen var russerevyen på ABC-teateret. Og hvem var russepresident i 1969?

-Å ja, det husker jeg godt. Erling Bonde!

-Nei. Bobben Carling. 10 år etter dette, leder jeg russerevyen, og under en prøve, blir jeg
oppsøkt av Bobben. Han forteller meg at han har kjøpt Hawk Club, og han lurer på om jeg
kunne tenke meg å spille piano der en gang i uka. Javel. Så er det januar 1980. Hawk Club
heter nå Josefine, og det er fullt av folk på fredager og lørdager. Bobben ber meg velge en
ukedag utenom helga. Jeg tenkte at tirsdag var en passe sinnsyk dag å velge. Det var Bobben
helt enig i, og slik ble det.
-En tirsdag i januar 1980 ble altså Josefinejammen født.

Ja, men vi begynte litt forsiktig. Det var bare jeg som jammet, og publikum talte tre
tilsammen. Nåværende forlagsredaktør i Aschehoug, Harald Engelstad, var en av de tre,
faktisk.

-Han som står der borte?

-Ja, han har vært her hele tiden.

-Hadde han med seg de to andre den påfølgende tirsdagen?

-Nei, det var noen han ikke kjente, og de hadde tilfeldigvis forvillet seg inn den første
tirsdagen. Men derimot kom det syv andre, og tirsdagen etter der igjen kom det 21, og så
ballet det på seg.

-Apropos ballet på seg... Når tok du skrittet ut og begynte å jamme med flere musikere
enn deg selv?

-Det tok et halvt års tid. Da fikk jeg med Sjur Bjærke på bass og Kåre Skevik på trommer.
Skevik ble faktisk kåret til verdensmester i trommer, hver tirsdag. Ikke minst fordi Bobben
selv var trommeslager. Bobben syntes vel egentlig at han selv i første rekke skulle spille
trommer. Så vi måtte hele tiden liksom si at…. Eh.. det er veldig fint at du har dette stedet her
Bobben, men vi har… eh.. andre trommeslagere som kan avlaste deg litte grann.

-Avlastning har det forsåvidt blitt litt av i løpet av de siste 20 årene?

-Ja, men det er liten tvil om at mye av stemningen her på jammene skyldes Bobbens
medvirkning fra starten og gjennom hele 80-tallet. Enten som miljøfaktor ute i salen, eller
som trommeslager på scenen. Jeg husker en gang tidlig på åttitallet, mens Bobben er på
scenen. Da kommer det en ung, hyggelig trommeslager bort til meg mellom to låter og spør:
-Unnskyld, kan jeg få lov til å spille en sang på trommer? Da sier jeg at han får snakke med
trommeslageren vår. Han går så bort til Bobben og spør: -Unnskyld, kan jeg få lov til å spille
en sang på trommer? Da ser Bobben på ham og sier: -Kjøp deg en restaurant sjæl.

-Og det var kanskje starten på Bagatelle? Men tilbake til Josefine. Tidligere sto pianoet i
den andre enden av lokalet, men allerede i løpet av det første året flyttet dere scenen hit
hvor den er i dag.

-Ja, og siden da, har møblementet fått stå i fred. Pianoet der, trommene der og bassen der. I
løpet av ett eller halvannet år, kom det så mye folk på tirsdagene, at vi bestemte oss for sette i
gang på søndagene også.

-Da var det stinn brakke både tirsdag og søndag i mange år, husker jeg, og det var vel
stort sett det samme klientellet begge ukedagene?

-Ja, men jeg prøvde å lage en litt mer jazzprofil på søndager, med Ernie og B-flat Johnson.
Men de første musikantene som begynte å vanke her, var stort sett de musikantene jeg kjente
fra før. Sjur Bjærke og Jo Brodtkorb. Folk fra Nissen skole. Jeg jobbet også med Erling Bonde
og Tom Mathisen på den tiden. Vi laget reklamemusikk, og da brukte vi Kåre Skevik mye i
studio. På den måten kom han også til Josefine. Så kom Ole Marius Melhuus ganske fort inn,
og ble mer og mer fast inventar på scenen. Rundt 1982 kom etterhvert trommeslagerne Bjørn
Jenssen, Finn Sletten og Paolo Vinaccia inn i bildet, og da helst samtidig! Ole Marius er selve
klippen, da. Det sier jeg alltid når folk snakker om dette med jam. Den viktigste mannen er
bassisten. Hvis ikke han kan låta, går det hele i oppløsning. Ole Marius har jo millioner av
låter mer eller mindre intakte på harddisken.

-Og i tillegg er han en mester i å ta cues. Et lite løft på et halvt øyebryn, og låta smeller
over i en annen toneart? Totto Hansen har også fått mye trening i å tolke musikalske
hint. Det er jo en egenskap i seg selv å kunne dette her. Å hele tiden ha kaninørene på
vidt gap og hele tiden være på allerten. Man kan vel i all beskjedenhet si at dette er en
evne denne faste jamtrioen behersker ganske bra etterhvert?

-Vi har jo på en måte utviklet en egen jammestil som bl.a. innbefatter det å etablere dynamikk
ved hjelp av forskjellige tegn. Jam kan veldig lett bli sånn: ÆÆÆÆ i et kvarter, hvor det bare
er en vegg, og ingenting skjer. Det at du kan lage et break, og kan krydre det, hjelper både for
de andre musikantene og ikke minst for publikum. Du konstruerer dramaturgi underveis, ikke
sant? Det har vært veldig fint.

-Ja, det har vært vellykket. Ganske utrolig at man kan holde underholdningsnivået så
høyt oppe ved hjelp av en jam. Det funker jo. Hvis det kommer en sanger eller
instrumentalist på scenen, så gir bandet vedkommende den support som trengs. Selv om
det en gang i blant kan låte litt kaotisk, så er det etter forholdene ikke så mye spilling i
munnen på hverandre, synes jeg.

-Nei, men det er også en annen gylden regel her at all administrasjon går gjennom meg. Jeg
kan bli litt grinete hvis folk synes det er fint å spille 17 veiver på rad, eller på annen måte ikke
klarer å holde seg, og hiver seg på og begynner å spille kor.

-Så må du påta deg den litt utakknemlige jobben å være et slags gummilaken for andres
musikalske inkontinens?

-Det blir så mye rensligere hvis det er en som regjerer og filtrerer. Det som er litt morsomt, er
at jam er blitt en «vitenskap» det også. Iallfall et skolefag. De siste to sesongene har jeg vært
jamlærer på NISS (Norsk Institutt for Studio og Scene). Da jeg begynte på Josefine, var det
knapt noen som hadde hørt om en jam, iallfall ikke i annen forstand enn i jazzsammenheng.

-Etter noen år med tirsdagene og søndagene på Josefine, begynte du parallelt med
«Klapp igjen»- og «Napp igjen»-revyene?

-Ja. Klapp igjen i 1985 og Napp igjen i 1987. Da hadde jeg jo allerede fått en
kjempekontaktflate, ikke minst på musikanter gjennom Josefine, så jeg hadde jo silkefine
band.

-Men så husker jeg, ikke lenge etter Napp igjen, så dro du til USA. Jeg hadde jo selv
dratt to år i forveien for å forberede mottakelsen. Men du forlot vel Josefine mens hun
var i beste velgående?
-Ja, det var i desember 1988. Det siste året i Norge hadde jeg vært veldig utilpass. Jeg ble
offer for en ryktemaker med stor innflytelse i media, og det gikk veldig ut over energinivået.
Jeg følte meg motarbeidet, og bransjen var så liten og gjennomsiktig.

-Det hadde først og fremst med NRK å gjøre og en viss orkesterleder.

-Ikke NRK, sånn sett, men på grunn av ryktene vedkommende satte ut om meg, begynte
jobber å ryke. Plutselig får jeg telefoner som -Hei, nå skal du høre her, at vi har funnet en
annen løsning, osv. Det var helt spooky rett og slett.

-Ble det gjort noe for å stoppe dette?

-Jeg flytta. Uansett. 80-tallet er for meg et stort lykketiår likevel. Ikke minst på grunn av
Josefine. Mange fikk en stor kontaktflate her. Vi snakker ikke bare om verdien av å lage en
jam, rent musikalsk og faglig, og det å få lov til å spille sammen. Det er jo også et møtested.
Kronisk. Det er mange musikere i vår generasjon som traff hverandre første gang her.

-Litt som Club 7?

-Ja, nettopp, men kanskje for den generasjonen som ikke rakk å få med seg Club 7. Jeg tror
jeg spilte på klubben bare en gang, og de fleste av dem som er toneangivende i bransjen nå,
har jo aldri hatt sjans til å komme på Club 7.

-Ja, jeg husker Stein Bull-Hansen nevnte det samme. Fikk så vidt med seg Club 7, før
han ble fast inventar på Josefine. Det har opplagt hatt stor betydning for mange unge
musikere å få prøve seg foran et publikum, med et bra band i ryggen.

-Ja, og få vist seg fram. Plutselig er det en kapellmester som står borti baren, som akkurat
tenger en saksofonist. -Faen, det var jo en jævelig fin tone, og så er det i gang.

-Vet du om noen konkret som fikk sin første oppmerksomhet her, og senere skaffet seg
en karriere?

-Det kan jeg kanskje ikke si, men både Frode Alnæs, Nils Petter Molvær og Ole Edvard
Antonsen var forholdvis pur unge og uetablerte da de sto her for første gang, og fikk
bakoversveisen til å stå gjennom lokalet.

-Jeg husker jeg hørte Håkon Iversen for første gang her i 1984. Hans opptredner på
Josefine den gangen var nok den direkte årsaken til både hans debutalbum som sanger
og medvirkning i andre sammenhenger.

-MOMS var også et direkte resultat av bandet her. Jørn Kalvik, Tore Wennerød, Kjell Larsen,
Sveinung Hovensjø og Bjørn Jenssen.

-Men da du kom til USA, klarte du nesten å lage en avlegger av Josefine i Santa Monica.
Litt av det samme konseptet, men litt vanskeligere å få til, kanskje?

-Det var jo det. Tynnere befolket.
-Tynnere befolket? Var ikke 20 millioner i Los Angeles og omegn tilstrekkelig?

-Jo, men tynnere befolket av kjentfolk.

-Utgangspunktet var jo veldig bra med mailinglistene, osv. Husker du ikke at vi,
gjennom det norske konsulatet, fikk oversikt over en haug med norske studenter i Los
Angeles- området. Så når de kom med kjærestene sine, ble det hele 250 gjester på
åpningen. Phil og Mette. Geir og Laurie. Kjell-Gunnar og Doraine…
Og så lokket vi med norske særegenheter. En kveld viste vi den norske Melodi Grand
Prix finalen på video, en annen kveld hadde vi Caroline Asplin og fårikål.

-Joda, det var veldig morsomt det, men jeg synes nok det ble veldig annerledes enn Josefine,
fordi her kommer det så jævelig mange musikere, ikke sant? Derfor blir hver eneste kveld så
mangfoldig. For hvert hode som kommer opp her, så forandrer ting retning. Så får man også
gratis dramaturgi, sett fra publikums side.

-Så er det selvfølgelig et egnet lokale på mange måter, og at steget opp på scenen ikke
virker så avskrekkende.

-Det har også hatt veldig mye å si. Det at det ikke er scenekant. Det er det mange som er glad
for. De kan nesten bli sittende på stolen sin og spille, uten å synes, iallfall i de sekundene som
går før jeg slutter å spille piano, reiser meg og går bort og løfter vedkommende opp fra stolen
og peker og sier: -Her er´n.

-Det er vel ikke umulig at dette konseptet kunne ha funka i Santa Monica også, hvis du
hadde holdt på litt lenger. Men i stedet for å forlenge etableringsfasen for den
amerikanske avleggeren av Josefine, flyttet du til Frankrike. Du var vel knapt nok
innom gamlelandet?

-Nei, ikke i det hele tatt. Jeg dro direkte fra Los Angeles til Cannes. Jeg fikk leie leiligheten til
en venninne der. Samtidig kom Hans Marius Stormoen fra Norge, rykende nyskilt og full av
entusiasme for å finne på noe nytt.

-Og dermed kunne nok en avlegger av Josefine plantes. Denne gang i fransk jord.

-Ja, Hans Marius mente at her måtte vi lage jazzklubb. Det første han begynte å mase om da
han kom ned, var at nå må vi gå på jazzklubb. Han var jo helt sikker på at når vi først kom til
Frankrike som er sånn et jazzland, så måtte jazzklubbene florere. Men det gjorde de ikke. Det
var faktisk påfallende lite som skjedde. Mens det var mye jazz på radioen. Et lite misforhold
der. Men så hadde vi noen venner som drev dette lille pensjonatet, og her kunne vi starte fra
scratch. Vi fikk raskt et kontaktnett, i første rekke gjennom det fastboende, utenlandske
miljøet. Spesielt hollendere og engelskmenn, men også svensker, dansker og nordmenn. Som
igjen kjente folk. Og selvfølgelig går det ikke så lang tid, når man først setter i gang en ny
venue for musikanter på et sted, så begynner jo de å ringe deg ganske fort. Jeg tror nok at i
løpet av de to årene ble vi kjent med, og engasjerte så godt som alt som fantes av musikanter
fra den italienske grensen til Marseilles. Det var et skikkelig kick, ikke minst for meg som
fikk et større innblikk i jazzens mysterier, uten at jeg har hatt så store ambisjoner i den
retning.
-Jazzen der nede er vel mer sigøynerinspirert enn det du hørte i USA?

-Det var i grunnen alt mulig, for det var så mange utlendinger der, ikke sant. Flere
amerikanske sangerinner, blant annet. Men det var jo stort sett en be-bop, mainstream jam det
dreide seg om. Ofte engasjerte vi hele orkestre.

-Hva slags avtale hadde dere med innehaveren av stedet?

-En veldig grei avtale egentlig. Hans Marius og jeg hadde kost og logi dekket på pensjonatet,
og vi spilte for døra.

-Hvor ofte var det live-musikk?

-Siste halve året holdt vi faktisk på seks kvelder i uka, og da var det «tuesday-bluesday», osv.
Forskjellig musikk hver kveld.

-På denne tiden led gamle Josefine under ditt fravær. Mens du var utro mot henne på
forskjellige kanter av verden, ble det gjort flere mislykkede forsøk på å holde koken på
tirsdagskveldene. Jeg kom hjem fra USA en gang i 1990, og tenkte jeg skulle ta meg en
tur på Josefine. Først trodde jeg det var stengt, siden det ikke var noen folk der, men på
scenen var det vitterlig et band, selv om det kollektive bedrøvelige ansiktsuttrykket på
scenen var det som ga sterkest inntrykk. På denne bakgrunn ville det vel være litt
dustete å påstå at den tidligere suksessen med tirsdagskveldene overhode ikke var
personavhengig?

-Joda. Tirsdagsjammen har alltid vært personavhengig. Det har vært et lykkelig ekteskap hele
veien, og vi har klødd hverandre på ryggen. Det hører også til de grader med til historien at
hvis ikke Bobben hadde vært såpass gal som han er, og såpass hemningsløs, hadde det ikke
vært mulig å bygge opp den identiteten som Josefine har i dag. Hvis f.eks. folk begynte å
danse på bordene, tenkte Bobben at, Ok, hvis folk på død og liv må danse på bordene, så får
de vel for guds skyld få lov til det. Det er ikke det det skal stå på, ikke sant. I det hele tatt,
Bobbens rolle i forhold til stemningen i lokalet, har vært helt avgjørende.

-Men Bobben var jo Bobben selv om du var borte?

-Jo jøss, men den ene veggen hadde jo falt ut. Jeg var borte, og vi var helt avhengig av
hverandre for å få dette til å funke. Det hadde vært like vanskelig for meg å holde koken, hvis
Bobben trakk seg.

Denne symbiosen fikk vi klart bekreftet, da Nissa omsider kom hjem fra Frankrike. Da
hadde tirsdagene på Josefine ikke bare vært preget av lut i seks år, men også av
mengder med kaldt vann. Mang en kapellmester hadde i denne tiden utbasunert sin
klagesang fra den lille scenen, og kun fått respons i form av en vond etterklang fra det
tomme lokalet. Denne scenen som nærmest var blitt legendarisk, etter å ha stått i
sentrum for noe av det mest vellykkede, frie musikalske prosjekt noensinne her til lands.
Men da Nissa entret denne scenen igjen, krøyp den ene stamgjesten fram etter den andre
fra sin seksårsdvale, og mange av dem hadde nå med seg ungene sine. Plutselig var det
full fyr igjen.
-Ja, og det er helt riktig som du sier at nå er det barna til de musikantene som var her først
som kommer. Sønnen til Torsten Dulsrud og Marit Mathisen er oppe og spiller trommer
stadig vekk. Noe som også er morsomt, er at da jeg begynte igjen i 1994, traff jeg forskjellige
folk rundt omkring som sa: -HVA! Spiller du på Josefine fortsatt? Jeg traff kona mi der, eller
jeg traff mannen min der. Bare det er jo hyggelig. Men nå de siste to årene, har jeg også truffet
folk som sier: -HVA! Spiller du på Josefine fortsatt? Jeg traff første mannen min der. Tiden
går. Nå sitter det tjueåringer i vagla her.

-Ja, det har jeg lagt merke til, og noen ser til og med ut som de kommer rett fra black
metal festival. Arne Schulze fortalte at han hadde snakket med en sånn en kveld på
Josefine, og på spørsmål om hva slags musikk han spilte, svarte han at det stort sett bare
var Flamenco for tida. Forøvrig morsomt med folk som kommer fra alle musikalske
kanter, men som har spillekåtheten til felles. Da kan det oppstå mange morsomme,
musikalske konstellasjoner. En gang jeg sto i baren, syntes jeg at jeg dro kjensel på både
Seigmen & Garfunkle.

-Skulle ikke forundre meg, men dette møtet på scenen er og blir kronisk morsomt. Da jeg
begynte her igjen i 1994, var det selvfølgelig naturlig å dra inn Ole Marius. Vi gjorde en
avtale om at vi to skulle være faste, så kunne vi dra inn favorittrommeslagerne våre på
rundgang. Tredje gangen vi hadde denne turnusen, var Totto der, og det syntes jeg var veldig
sjov. Ikke minst fordi han tok så mye ansvar for miljø- og underholdningsaspektet, og jeg fikk
en veldig side kick fornemmelse og følelse av en man kunne spille ball med. Jeg spurte Ole
Marius om han hadde noen innvendinger mot å hyre Totte fast, og det hadde han selvfølgelig
ikke. De fant hverandre fort, og har etter min mening utviklet et av landets stiligste komp.
Forøvrig vet jeg ikke hvor mange ganger jeg i løpet av disse årene har hørt fra utenlandske
musikere som har vært innom, og som sier at de aldri har opplevd noe sånt som dette her. Jeg
tror faktisk denne typen jamsted er ganske sjelden. Det at det ligger i skjæringspunktet
mellom det glade amatøreri og det beinhardt profesjonelle. Tenk deg Ole Edvard Antonsen og
Ernie Zwick. Perlevenner. Elsker å treffe hverandre her. Og det er jo akkurat de to
ytterpunktene. En cellulosehandler fra Minnesota som treffer en guttemusikant fra Hamar.

-Men for å gi disse høyst forskjellige artistene god behandling og backing, kreves det
egenskaper på mange plan?

-Det er tre forskjellige anavarsområder som er viktige: Det musikalske ansvaret - altså en
kapellmesterfunsksjon - for at det skal fungere musikalsk. Det andre er et sosialt ansvar, slik
at de mest usikre aktørene klarer å få av seg den verste skjelvingen. Det tredje er
underholdningsansvaret overfor publikum. Jeg har bygget opp konseptet fra grunnen av, ut fra
meg selv. Det er ikke så rart at det blir vanskelig for andre å overta noe som til de grader er
suget av eget bryst, og som også er under kontinuerlig foredling og proggresjon.

-Men uansett hvor lenge du har holdt på med dette her, står du alltid i den situasjonen
at det kommer helt nye og til dels uforutsigbare baller på banen. En for deg helt ukjent
person som kommer opp og insisterer på å gjøre en for deg totalt ukjent låt, for
eksempel… Likevel later det til at slike situasjoner finner sin løsning på en etter
forholdene utmerket måte.
-Det er mye juks i bildet, i slike situasjoner, men hvis Ole Marius kan låta, slapper jeg helt av.
Når noen ungdommer kommer med noe helt nytt og moderne, vet de som regel hvor skoen
trykker, og gir oss en rask introduksjon først: A-D-H moll-E, en gang til, og så en gang til, og
så kommer stikket: Fiss-Fiss-Fiss, og så D-dur, ække sant? Så blir Ole Marius stående en
stund med et sånt uttrykk hvor øynene er innstilt på uendelig, og alt lagres på disken. Så er det
tre, fir…

-Så er Ole Marius kaptein, og så kan du legge noen fills, eller legge helt av og ta deg en
filtersigarett, hvis akkordskjemaet skulle føles litt for ukonfortabelt?

-Ja, nettopp. Og en annen ting som jeg synes du bør ta med, siden Musikkpraksis er et
fagblad, er at jeg på alle disse jammene har hatt gleden av aldri å ha hatt noen ambisjoner som
pianist. Uansett hva jeg sitter og klasker på tangentene, så har jeg aldri hatt høye skuldre i
forhold til at det KAN hende at det sitter noen i salen som kan ringe meg neste onsdag og
spørre meg om jeg vil spille piano i studio. Det er det ingen som gjør, og jeg har heller aldri
ønsket å komme i den situasjonen. Og da slapper jeg helt av, ikke sant? Som utøver. Jeg driter
jo fullstendig i hva jeg spiller, bare jeg underholder. Og det er jo også symptomatisk at jeg
hater å gå i studio. Et hvert rødt lys er for meg corny. At du skal være på tape for evig og
alltid. Jeg pleier å si det sånn at når jeg en sjelden gang er i studio, så har jeg så høye skuldre
at jeg ikke hører noen ting. Skuldrene blokkerer for ørene.

-Never change a winning team, er det som kjent noe som heter. Du har vel ingen
fremtidsvisjoner når det gjelder tirsdagskveldene som avviker fra det vi opplever i dag.

-Nei, jeg har ingen tanker om å forandre tirsdagskveldene.

-Hva med søndagsjammen. Kommer den tilbake?

-Bobben har veldig lyst til det, og nå er det så steinfullt her, at jeg ser godt mulighetene for
det. Vi kunne eventuelt lage veteranjam på søndagene.

-Det er jo også andre aktiviteter på huset her som er kommet som en direkte følge av
tirsdagsjammen.

-Ja, viseklubben for eksempel som valgte dette stedet på grunnlag av hvordan de opplevde
miljøet på tirsdager. Kari Svendsen, Lars Klevstrand, Jørn Simen Øverli. Her er det en
mulighet til å lage en kulturstove. Det er også blitt noe på torsdagene, hvor forfatterne
kommer. At Josefine har ytterligere potensiale som kulturstove, er jeg ikke i tvil om. Jeg ser
gjerne at det både kan være en søndag og en mandag satt inn i et ukentlig program. Men jeg
vet ikke om jeg har kapasitet til å drive med noe mer enn tirsdager.

-Du reiser også en del rundt som musikalsk leder for musikkspel og den slags. Dessuten
setter du opp en fire, fem teaterproduksjoner i året, og for tiden er du opptatt med en
Taube-forestilling. Nå nærmer vi oss jul, og så er det fullt kjør igjen med deg og
Elisabeth Lindland som programledere i julemorgen-programmene på TV. Får verdens
stiligste komp være med på noe av dette?

-Ole Marius og Totto er med på flere av de tingene jeg driver med også utenom Josefine.
-Som for eksempel Café Oscar i Fredrikstad hvor dere spiller hver sommer, mens det
tilfeldigvis er sommerstengt på Josefine. Vi kan vel betrakte Café Oscar som et sted hvor
Josefines ansatte, musikere og publikum har en slags åpen feriekolloni?

-Ja, og så er det et ganske høyt aktivitetsnivå med teater og forestillinger i Fredrikstad på
sommeren, og mange kommer til Café Oscar.

-Tilbake til Josefine. Det er vel ikke så mange av dagens profesjonelle musikere over 40
år som ikke har vært på scenen her?

-Nei. Den eneste jeg kommer på i farten, som jeg vet ikke har vært her, er Jan Garbarek. Han
kunne gjerne ha kommet. Det eneste er at det er litt underdimensjonert aircondition-anlegg
her. Ellers har forøvrig Bobben alltid slått i bordet med at her har vi byens beste lyd og lys. Vi
kan vel egentlig slå fast at lyden aldri har vært prioritert her. Nå har vi jo et bra anlegg, men på
åttitallet var det ganske dårlig. Kanskje dette også har bidratt til at denne scenen har virket litt
lavere og ikke så fryktinngytende på folk.

-Dere har heller aldri hatt noen som sitter og kjører lyden?

-Nei, jeg har mixeren ved siden av meg, og den får stort sett stå i ro. Kommer det en sporty
trompeter like etter en spe dame, justerer jeg den mikken litt. Det er som regel ikke noe
problem.

-Apropos ikke noe problem… Det ligger påfallende lite blod, løse tenner og glasskår på
trappa utenfor her på tirsdagskveldene. Har det noen gang vært tilløp til slossing og
bråk her på Josefine siden dere startet for over 20 år siden?

-Ikke meg bekjent. Det har i det hele tatt vært svært få Johan-folk her, og selv de som ER
Johan i utgangspunktet ser ut til å glemme det når de kommer inn her. Josefine kan faktisk
også fungere som en slags polyklinikk for avjohanifisering.

SLUTT

I EGEN BOX:
Jo Brodtkorb: Nissa er berømmet fra mange hold for sin evne til å balansere de sosiale
hensynene. Skape en situasjon hvor folk føler seg konfortable så langt det praktisk er mulig.
Samtidig må han vise autoritet for å unngå det totale anarki oppå der, men også på dette
området viser han musikalitet. De som har greie på det, sier at mange andre forsøk på å få til
sånne jamprosjekter ofte strander nettopp på grunn av at de ikke blir styrt med en følsom
hånd.
Nissa har en helt spesiell evne til å skape ting som blir til glede for omgivelsene, og jeg synes
han fortjener mye ros.

								
To top