Foredrag_Vannbruk og - Foredrag by pengxiang

VIEWS: 12 PAGES: 8

									Foredrag:       Vannbruk og vannforvaltning i Tunisia
                                           (i stikkordform)

Tormod Klemsdal
Institutt for Geofag
Universitetet i Oslo
e-post: tormod.klemsdal@geo.uio.no


Tunisia:       Innbyggere: 10 millioner i 2005
               Areal:         155 360 km2
                      Skog             3,6%          Skog             7% |
                      Eng og beite 19,6 %            Dyrket mark 14 % | Globalis.no
                      Dyrket mark 31,1 %             Dyrkbar mark 18% |
                      Annet areal 45,7 %
        Inndeling:
               Middelhavskysten
               Atlas”fjellene” med fjellrygger, åsrygger, vide daler og senkninger
               Steppeområdet
               Ørkenområdet
        Klimatisk:
               Middelhavsklimaet
               Steppeklimaet
               Ørkenklimaet
        Naturmiljø:
               Middelhavsmiljø       (Middelhavskysten og Atlas”fjellene”)
               Steppemiljø           (Søndre delen av Middelhavskysten og slettene innenfor)
               Ørkenmiljø

                Naturmiljøet inndeles etter klima og vegetasjonen
                      Naturlig vegetasjon har et vannbehov
                      Naturen selv “forvalter sitt vann” det vil si tilpasser seg tilgjenglig vann

MEN, temaet for dette foredraget er “Vannbruk og vannforvaltning i Tunisia” og det vil si
hvorledes menneskenes behov for vann tilfredsstilles i Tunisia, og litt om hvordan Tunisia og
menneskene der forvalter sine vannressurser.




T. Klemsdal: Vannbruk og vannforvaltning. Foredrag Lillehammer, desember 2000                   1
MIDDELHAVSMILJØET
Jeg velger å la foredraget være styrt av Tunisias tredeling og starter i nord; i
Middelhavsmiljøet, men jeg starter et stykke tilbake i tid.: Bare et lite stykke historie.

Berberne var et folk som hadde spredd seg ut langs Nord-Afrikas kyst for omlag 3000 år
siden.

Fønikisk handel førte fønikerne vestover i Middelhavet og 1200 år før år null hadde fønikisk
handel ført til at byer som Utica, Sousse, Tunis og Bizerte var vokste fram i Tunisia. Omkring
810 år før år null grunnlegges Kartago og blir en handelsby, en hovedby, i det vestlige
Middelhav.

Romerrike
Romerrike vokste fram og en av senatorene i Rommerriket skal ha sagt at: Forøvrig er det
min mening at Kartago bør ødelegges. Og det ble den.i den tredje puniske krigen 149-146 før
år null.

I år 122 før år null ble Kartago bygget opp igjen av romerne som hovedstad i den romerske
provinsen: Afrika. Nord-Tunisia ble et kornkammer.

        Zaghouan        Nymphetempelet ca 300 m o.h.
                              Akvadukten tilKartago: ca 60 km lang
        Dougga          Romersk maktby - vannbehov: sisternene
                        Kornkammer med bivirkningen:       JORDEROSJON

1. Romernes problem: Mejerdaelvens deltautbygging
2. Dagens problem
       Jorderosjon et problem som ligger under, på lur, ved jordbruksdriften i dagens
       Tunisia.
              Franskmennene ble ved Berlinkonferansen i 1878 satt til å styre Tunisia, og i
              1881 rykket franskmennene inn: Tunisia ble et fransk protektorat med fransk
              styre og lov.

                Tunisia hadde sin frihetskrig 1951-1954 og ble uavhengig i 1956 med Habib
                Bourgiba som president fra 1957.
                Et av hans første prosjekt var “ å gjøre den døde jord levende”
                Prosjektet hadde som hovedmål at deler av Tunisia skulle kles med skog,
                alleppofuru og eukalyptus. Skogplanting og bygging av konturvoller var to
                sider av samme sak, å redusere jorderosjonen. Arbeiderene fikk litt lønn og litt
                couscous.


T. Klemsdal: Vannbruk og vannforvaltning. Foredrag Lillehammer, desember 2000                 2
Mejerdadalen
      Mejerdaelven er den eneste elven i Tunisia med helårsvannføring, og det var naturlig
      tidlig å søke å bruke dette vannet i jordbrukssammenheng.

1. Den “tradisjonelle” måten, med å lede vann ut fra elven på jorder som lå lavere enn
startpunktet i elva. Vanningssystemet utviklet seg med et nett av cementrør og cementrenner
for å få spredd vannet utover. Dette var et enkelt vanningssystem uten den stor innsatsen
hverken av arbeidskraft, teknologi og økonomi. I denne første fasen var den enkelte bonde
og/eller lag av bønder ansvarlig for arbeidskraften, mens staten med sine fylkesvise
(gouvernorat) landbrukskontorer med ideer, planlegging, teknologi og teknisk utstyr foruten
økonomisk støtte var en viktig pådriver.

2. Den andre fasen av vanningsanlegget utviklet seg fra den tradisjonelle ved at det ble bygget
en demning over elva ved El Arroussia omkring 1970. Demningen skapte et fall på 10-15 m
som kunne utnyttes i et kraftverk, men like viktig var at demningen var utgangspunktet for to
store vanningskanaler, en på nordsiden av Mejerdaelven og en sør for Mejerdaelven. Den
sistnevnte strekker seg til Tunis by og Cape Bon. Til å begynne med ble vannet ledet ut i det
gamle sementrennesystemet, men i dag er dette nettet erstattet av et nytt nett av stålrør.
Gjennomføring av denne moderniseringen av vanningssystemet i den midtre og nedre del av
Mejerdadalen bygger på statlige midler og teknologisk og praktisk støtte fra
fylkeslandbrukskontorene.

3. Den tredje fasen i utviklingen av kraftverket og vanningsanlegget i den nedre delen av
Mejerdadalen; Mejerdasletten fordret en sikrere vanntilførsel. Det ble derfor planlagt flere
store damanlegg: Melleguedammen og og Bou Heurtma-dammen (1969-1977) i
Melleguedelen av nedslagsfeltet, Mejerdadammen og Silianadammen. Den siste ble ferdig
tidlig på 1990-tallet. Disse dammene er bygget med bistandshjelp utenfra, først og fremst tysk
bistand, både økonomisk og teknologisk. Dammene skal sikre vann til den nedre delen av
Mejerdadalen, men det er også bygget opp store vanningsanlegg i nærområdene til dammene.

4. Den fjerde fasen er vanningssystemet i den nedre delen av Mejerdasystemet:
Mejerdasletten som er av nyere dato, ferdig tidlig på 1990-tallet. Dette prosjektet er også
gjennomført ved hjelp av tysk bistand. I Mejerdaelven ved Kaalat el Andalous er det bygget
en demning som gir en vannoppstuvning i elven og herfra pumpes vann opp i en kanal som
leder vann ut til to store jordbruksarealer. Samtidig pumpes vann fra kanalen opp i
vannmagasiner, trykkbassenger, i åsene omkring. Herfra hentes så vanningsvann ved behov
til to andre store jordbruksområder på Mejerdasletten.

I det siste vanningssystemet er det for et 28 000 dekar stort areal ved Kaalat el Andalous et
rørsystem som leder vannet ut over jordbruksarealet, men det er også et rørsystem i jorda som
leder vannet fra den dyrkede marka til en brønn der nivået holdes på minus 2,5 meter ved at
T. Klemsdal: Vannbruk og vannforvaltning. Foredrag Lillehammer, desember 2000                 3
vannet pumpes ut i havet. Dette gjøres for å unngå forsaltningproblemer.

Disse store vannprosjektene som i utgangspunktet gir vanningsvann, dekker også det store
behovet for husholdningsvann og industrivann i den nordlige, mest befolkede delen av
Tunisia. Her er det et samspill mellom stat, fylkene (governoratene) og kommunene.

Utviklingen av vannforvaltningen i Mejerdaevens nedslagsfelt fra 1960 til 1990 faller
sammen med endringer i forvaltningen av vannressursene. Den tradisjonelle
vannforvaltningen bygget på et kollektivt samhold og kommunene og der lokal kunnskap og
materiale var et viktig utgangspunkt. Den enkelte bruker var ansvarlig for sitt eget vann,
vannforbruk og vanningssystem samtidig som vannbruken utnyttet overflatevann og det
grunne grunnvannet. Allerede så tidlig som 1885 (fire år etter at franskmennene tok over
styret av landet) kom en lov om vannet. Denne loven ble revidert i 1920 og nasjonaliserte i
virkeligheten vannet, idet det ble sagt at vannet var et fellesgode som samfunnet skulle ha
råderetten over. Til tross for loven utviklet den tradisjonelle vannbruken seg utover på 1900-
tallet i takt med det lokale behov og ved hjelp av det lokale engasjement. Loven om vann
styrkes i 1970. Det grunne grunnvannet eies av grunneieren, mens det dype grunnvannet,
grunnvann på mer enn 50 meters dyp er statens eiendom. Loven er en oppfølging av den eldre
loven og en følge av de større vannprosjektene som ble startet fra slutten av 1950-tallet og
utover i 1960-årene og fikk sin gjennomføring på 1970-tallet. Ved å gå fra små enheter,
anlegg, til de store prosjektene og samtidig redusere det lokale engasjement, foruten at en del
av den økende befolkningen har flyttet fra landsbygda til byområdene, har mange av de
gamle, små anleggene og den lokale kunnskapen blitt neglisjert og forfalt. De mange
brønnene av fransk type fra begynnelsen av 1900-tallet forteller både om franskmennenes
innsats for å hjelpe landsbygda og stabilere bosetningen på landsbygda, men også om forfallet
i senere tid.

Nord-Tunisia eller Atlasfjellene eller området med Middelhavsklima og Middelhavsmiljø har
høyderyggen: Dorsalen som sørgrense. Høyderyggen strekker seg fra Cap Bon-halvøya og
sørvestover. Kesra er en liten, gammel landsby som ligger under et kalksteinsplatå i Dorsalen.
Kalksteinsplatået har karstformer, sprekker med jord, og i nedkant av platået kilder som var
utgangspunktet for landsbybosetningen. I dag har byen fått et trykkbasseng, et vanntårn,
(“Chateau d’eau”) som forteller om myndighetens ønske om å gi utkantområder muligheter til
fortsatt bosetning.

Langs sørsiden av høyderyggen finner vi linjen for 400 mm nedbør i året og steppeklimaet
overtar sørover. Landformene endrer karakter til store senkninger, slake skråninger med
enkelte høyde- eller fjellrygger.

STEPPEMILJØ
I steppelandet skal to sider av Tunisias vannbruk illustreres: Turistenes og bøndenes
T. Klemsdal: Vannbruk og vannforvaltning. Foredrag Lillehammer, desember 2000                4
vannbehov, foruten flomkatastrofe i et halvtørt (semiarid) klima/ område. Det første temaet er
knyttet til Sousseområdet og de to siste til området omkring Sidi Bouzid, hovedsete i
gouvernoratet med samme navn.

Det første som møter oss når vi kommer på hotellet og har inntatt vårt rom eller leilighet er en
liten blå lapp på badet med oppfordringen til å spare på vannet. Turistindustrien i Tunisia er
knyttet til følgende steder og områder: Byene Tunis og Kairouan, sørkysten av Cap Bon-
halvøya, Sousse - Monastirområdet, øya Djerba og oasebyene øst og nord for Chott el Jerid.
Turismen har økt stort fra slutten av 1970-tallet og utover på 1980-tallet, fra midten av 1990-
tallet har antallet turister stabilisert seg.

Hvordan er vannforsyningen til Sousseområdet?
På sørsiden av Dorsalen, 60 km fra Sousse, er det en rekke elver som til tider av året fører
vann (oued; tørt elveløp) fra høyderyggen og ut over Kairouansletten. Ved de fleste av elvene
er det bygget dammer, slik at vannet kan ledes fra høyderyggen ut til kysten. Økende turisme
har ført til et økende og stort vannforbruk i kystsonen slik at det er et problem å få dekket
vannbehovet. Dette fordrer også at det hele styres og gjennomføres på fylkesplan. De tidligst
bygde dammene er i ferd med å fylles med materiale, sand og silt. Kairouan får vann fra
tilsvarende elveløp vest og sørvest for byen. Ved at vannet i dag ledes bort og brukes i byene
fører dette til at Kairouansletten får mindre vann enn tidligere. Nordøst på Kairouansletten
ligger Sebkhet Kelbia. Sebkhet betyr saltsjø og det finnes en rekke sebkhaer i Tunisia.
Sebkhet Kelbia er imidlertid spesiell fordi den ikke er salt, og på grunn av tilførsel av vann og
stor vanngjennomstrømning, har Selbkhet Kelbia ferskvann. Dette har gjort at sjøen har hatt
et rikt fugleliv slik at den var satt opp på Ramsarlisten over våtmarksområder. I dag er
forutsetningen i ferd med å endres slik at saltet ikke fjernes og det er til tider mer saltvann i
sebkhaen enn tidligere. Våtmarksområdet er i ferd med å endre karakter. Flommene som førte
bort saltet er regulert bort ved bruken av vannmagasinene. Forvaltningsproblemet som følge
av et vannbehov, en ressursbruk i kystsletten og konfliktsituasjonen, er ikke løst, og høyst
sannsynlig er det naturmiljøet som taper. Turistindustrien i kystsonen er innbringende slik at
vannforbruket i kystsonene må dekkes på en eller annen måte. Store vannledninger leder
vannet fra innlandets dammer ut mot kysten. Dette gjelder blant annet Sousseområdet,
Tunisområdet og Sfaxområdet.

Sidi Bouzidområdets vannbehov og vannbruk
Vannforbruket i gouvernoratet er 90 % vanningsvann og 10 % husholdningsvann.
Industrivann er minimalt. Gouvernoratets jordbruksavdeling driver en utstrakt informasjon og
praktisk hjelp til bøndene samtidig som den er med på å tilrettelegge supplering av vann.
Vannet hentes hovedsakelig fra det grunne grunnvannet, men governoratet står også bak
prosjekter med å samle vann fra ouedene, de tørre elveleiene som bare tidvis leder vann. Der
riksvei 3 krysser Oued el Fekka er veien lagt i bro over det tørre elveløpet samtidig som
betongmurer på skrå ut i det tørre elveleie ved flom vil lede vann inn i en kanal og ut i et
T. Klemsdal: Vannbruk og vannforvaltning. Foredrag Lillehammer, desember 2000                   5
basseng. Herfra ledes vann videre utover jordene i et rørsystem. De store vanningsprosjektene
i Sidi Bouzidområdet er gjennomført ved svensk utviklingshjelp.

Den enkelte bonde kan drive vannhøsting i den forstand at deler av arealet ligger brakk, i
harvet tilstand, et år, for å samle vann til neste års bruk. Bonden kan også ha en eller flere
grunne brønner, men med usikker vanntilgang. Neste skritt er at noe dypere brønner, som
med hjelp av governoratets folk og midler er boret for å sikre vanntilgangen. Herfra pumpes
vann opp, filtreres for forurensning og tilsettes pesticider mot sykdommer på plantene før det
går inn i et dryppvanningssystem. En gård med omlag 50 mål kan ha en gravet brønn på 10 -
15 meter ofte med en forlengelse i form av 5 til 10 m langt rør for å utnytte det grunne
grunnvannet. Med en elektrisk pumpe som gir 2 til 3 liter pr sekund vannes området 2 timer
pr. dag. Dryppvanningen dekker både frukt som epler, pærer, plommer, granatepler, mandler,
aprikos og grønnsaker av forskjellig slag. Vannet fra brønnen brukes kun til vanning samtidig
som gården er knyttet til kommunens nett av husholdningsvann. Dryppvanning er først tatt i
bruk den senere årene.

Det vanlige har vært og er vanning ut fra åpne kanaler og grøfter. Da er vanningssystemet
avhengig av større vannmengder, og en tilknytning til vannsystemet fra kommunen. Dette
vannet betales det for.

Sidi Bouzidsletten og 69-katastrofen.
I september 1969 kom det 400 mm nedbør og i oktober 800 mm nedbør i Sidi Bouzid-
området som normalt har en årsnedbør på 250 mm. Dette førte til flom og vannet sto ut over
Sidi Bouzidsletten. I stedet for å følge Oued El Fekka mot nordøst gravde vannet seg ned
gjennom vannskillet over til senkningen østenfor. Ravinene som ble dannet ble vel 20 km
lang, 20 til 40 meter bred og 10 til 12 meter dyp. I den vertikale ravinesiden er det flere steder
spor etter menneskenes aktiviteter, 3000 år gamle bålrester som i dag er dekket av 7-8 meter
med sedimenter. Dette forteller om forvitring og vannets arbeid i steppeområdets skråninger
og senkninger.

En viktig side ved vannforvaltningen er her å verne Sidi Bouzid mot flom, igjen er det
gouvernoratet som har stilt midler, maskiner og mannskap til vollbygging rundt byen.
Liknende voller finnes også rundt deler av Kairouan.

Steppene var et område der nomadene hadde tilhold deler av året, det vil si at steppene ble
brukt som beiteland. Det har de senere tiårene vært endringer i det tunisiske samfunn ved at
det offentlige har ønsket at flest mulig har et fast bosted, med andre ord at nomadene ga opp
sin livsstil og ble bofaste. Det har ført til at deler av steppelandet er blitt tilført vann for
vanning slik at det har vært mulig med en viss jordbruksproduksjon, korn i arealer som ligger
brakk et år og frukt og grønnsaker i områder som har vanning. Igjen er det offentlig som er
drivkraften bak.
T. Klemsdal: Vannbruk og vannforvaltning. Foredrag Lillehammer, desember 2000                    6
Sentralt i denne utbyggingen av steppene står for eksempel et statlig organ som tar seg av
investeringslån innen vannsektoren (Water Sector Investment Loan). Samtidig finnes det
under landbruksdepartementet direktorater; et for vannressursene og et for jord. Direktoratene
forvalter Loven om vann, Loven om skog og Loven om arealbruk. Dessuten finnes det i
Miljøverndepartementet et kontor som tar for seg forvaltning av vann. Kontoret har som mål
å trygge vannkvalitet og kvantitet og dessuten å bekjempe vannforurensningen, fra byene,
industrien og turistanleggene.

ØRKENLANDET
Langs nordsiden av Chott el Jerid strekker det seg en høyderygg som har sin fortsettelse
østover, ut mot kysten. Langs denne høyderyggen finner vi linjen for 100 mm nedbør i året. I
skråningen ned fra høyderyggen mot Chott el Jerid lå det tidligere en rekke naturlige kilder
der det grunne grunnvannet kom fram i dagen Rundt kildene vokste det fram oaser. Oasene
langs nordsiden av Chott el Jerid strekker seg fra Nefta i vest til forbi Degache i øst. Oasen i
Degache er 3 km bred og 15 km lang og har 500 000 daddelpalmer. I dag vannes Degache-
oasen ut fra 20 brønner. Øst for Chott el Jerid ligger det et stort antall oaser i Kebili-
Douzområdet.

Der grunnvannet kom fram i dagen ble det ofte laget til en dam, og denne type kilde har fått
betegnelsen skålkilde. Der det var artesisk vann som kom til overflaten har vannet bygget opp
av haug av løsmateriale slik at det var naturlig å snakke om en haugkilde. Oasene ble utnyttet
av nomadene og etter hvert vokste det opp en oaseby som utnyttet oasemulighetene. Etter hvert
oppsto det et eierforhold til arealene i oasen som igjen førte til rettigheten til vann og denne ble
den viktige for oasebonden.

Den tradisjonell utnyttelsen av vannet var til husholdning og vanning. I oasen foregikk
dyrkingen i tre nivåer; et øvre sjikt med trekulturer som daddel, et tre- og busksjikt med fiken,
aprikos, granateple og banan og bunnsjiktet med forskjellige grønnsaker og fór til sau og
geiter.

Forvaltningen av vannet var fra gammelt av slik at en eier av en del av oasen hadde rett til en
viss mengde vann, hadde rett til å vanne i en bestemt tid, tid målt med vannkrukker med et
lite hull, som et “timeglass”. Dette var den enkle starten på forvaltningen av oasevannet, det
var land- og vannrettighetene som styrte oasen.

At oasebyene vokste, mens vanntilgangen var stabil eller i ferd med å avta, førte til et behov
for å finne eller skaffe mer vann. Grunne brønner ble gravet og utnyttet. Dette betyr at
vannforvaltningen fordret mer innsats av menneskene med tanke på arbeidskraft, økonomi og
ikke minst teknologi. På slutten av 1950-tallet, begynnelsen av 1960-tallet, startet tunisiserne
med oljeletning i den sørligste delen av landet, sør for Chott el Jerid. Ved de mange
T. Klemsdal: Vannbruk og vannforvaltning. Foredrag Lillehammer, desember 2000                    7
oljeboringene ble det oppdaget vann i vannførende lag, akviferene, det dype grunnvannet.
Dette førte til at det i oaseområdet nord og øst for Chott el Jerid der vannbehovet var stort og
økende, ble boret etter vann. Det dype grunnvannet er knyttet til to markerte akviferer, men
det finnes også et par andre akviferer. Det dype grunnvannet er fossilt, omlag 25-30 000 år
gammelt, og de vannførende lag kan følges til de sentrale delene av Sahara, til Tademait-
platået 750 - 800 m o.h. 850-900 km i sørvest, til Tassilifjellene ca. 2000 m o.h. ca 900 km
og Ahaggarfjellene, 2500 m o.h. omlag 1000 km sør for Chott el Jerid. Under den siste istiden
var det en forskyvning av klimasonene slik at fjellene i Sahara hadde mer regn og en jevn
påfylling av grunnvannet. Det dype grunnvannet er på sin vei gjennom akviferen nede på
1000 meters dyp. Den normale termiske gradient på 30o- 35o C pr km er påvirket av
varmemagasinet fra fjellkjededannelsen av Atlasfjellene i nord og hot spot punktet i Ahaggar-
fjellene slik at det vannet som pumpes opp er varmt. Temperaturen på vannet ligger vanligvis
mellom 50oC og 70oC, men kan også være høyere. Det er laget til avkjølingsmuligheter.
Økende vannbehov til økende befolkning og turisme har fordret en deltakelse av staten, fylket
(governoratet) og den enkelte kommune. Boringer, utbyggingen av vannledninger,
vannoverføringer over tildels store avstander, impliserer både ny teknologi og store
økonomiske løft. Forvaltningen er flyttet opp på fylkesnivå, samtid som kommunene må inn
på det lokale nivået. En viktig grunn til å satse store midler på vannressursene og
vannforvaltningen i området omkring Chott el Jerid er det strategiske i å opprettholde
bosetningen i regionen. Vannforvaltningen har fått et politisk og militært strategisk mål.

AVSLUTTENDE BEMERKNINGER
Tunisisk vannbruk og vannforvaltning spenner vidt.
1. Fra et historisk aspekt, der romernes vannbehov førte til miljøproblemer av store
dimensjoner, på den ene siden jorderosjon på den andre siden kystutbygging, via
2. et geografisk aspekt der et profil fra nord til sør viser variasjonene fra Middelhavsklima
via til steppeklima til ørkenklima som klart styrer vanntilgang og vannbruk, og
3. et hydrologisk aspekt der overflatevann, grunt grunnvann og dypt grunnvann i form av
akviferer med fossilt grunnvann er ingrediensene som grunnlag for bruken av vann der
vanningsvann står for en meget stor prosent, (omlag 70 %), av vannforbruket, til
4. et forvaltningsaspekt som startet med den enkelte grunneier, men som i dag styres av stat,
fylke og kommune, og til sist
5. et befolknings- og bosetningsaspekt der staten forbedrer vanninfrastrukturen/
vanntilgangen/vannkvaliteten for å bedre levestandard for den enkelte, for å legge til rette for
økt jordbrukssysselsetting og jordbruksproduksjon som på sin side legger grunnlaget for å
opprettholde eller øke bosetningen i de rurale områdene, først og fremst i steppeområdene og
oasene.

T. Klemsdal: Vannbruk og vannforvaltning. Foredrag Lillehammer, desember 2000                   8

								
To top