AVD LU KAND.NR 081093 Nina Bell

Document Sample
AVD LU KAND.NR 081093 Nina Bell Powered By Docstoc
					                                                                                                                                1
                                                                                                     AVD: LU


KAND.NR      081093 Nina Bell Rui Aadna
OG NAVN
             .............. ........................................   ................. ........................................

             .............. ........................................   ................    ........................................

    EKSAMENSOPPLYSNINGER                                               PRESENTASJONSMAPPE
    Fag-/emnekode :                           Fagets navn:                                               Studiepoeng:
    Master i faglitterær skriving /MFSMET MAP Fellesemne: Metode og teori                                15
    Ansvarlig faglærer
    Norunn Askeland og Eva Maagerø

    Klasse / gruppe                 Dato for utlev. av kriterier:        Dato og klokkeslett for innlev av
    2. kull                         31.10.08                             presentasjonsmappen: 1.12.12 kl.09.00

    Skrifttype og størrelse:        Linjeavstand:                  Metatekst antall       Maks antall sider ekskl.
    Times New Roman 12              1,5                            sider:                 metatekst:
                                                                   Maks 12000             Maks 45000 tegn
                                                                   tegn                   45461 tegn hvorav 789 er
                                                                                          kilder til oppgave 2.
    Presentasjonsmappe krav / kriterier:

    Eksamensmappen skal bestå av de tre oppgavene dere har skrevet dette semesteret og en kritisk
    reflekterende faglogg.


          Lag en revidert versjon av oppgavene til andre og tredje samling, og legg disse sammen
           med oppgaven til fjerde samling inn i eksamensmappen. Maks 45000 tegn.
          Skriv i tillegg en kritisk reflekterende faglogg på maks 12 000 tegn om de tekstene du har
           skrevet innen denne delen av studiet. Stoff fra tidligere faglogger kan innarbeides i
           fagloggen til eksamensmappen. Se egen veiledning om den kritisk reflekterende fagloggen
           som er lagt ut på bloggen. I denne veiledningen får dere gode råd om hvordan fagloggen
           bør være.
          Bruk skriftstørrelse 12 og linjeavstand 1,5.




    Denne siden skal være side 1 på presentasjonsmappen.
    Presentasjonsmappene skal være stiftede papirkopier uten plastmappe / innbinding.
    Alle presentasjonsmapper skal leveres i 2 eksemplarer med obligatorisk erklæring som side 2
    (http://www-lu.hive.no/studinfo/index.htm)
                                                                                                          2




Oppgave 1
Midt mellom

Jeg er Nina. Lærer på Skien videregående, miljøarbeider på lukket avdeling 3A, og reiseleder for
selskapet Nina Bell Rui Aadna. Jeg er i min beste alder. Skulle dette være en cv, hadde jeg lagt til
at jeg er interessert, omgjengelig og stort sett godt likt. Men dette er ingen levnetsbeskrivelse er det
vel, jeg må komme med noe mer.


Fagpersonen Nina har gått både i skole og på skole. Hun har lest nordisk og engelsk, Ibsen og
sosiolingvistikk, fransk og oversettelse, og kan en del. Mye av dette, tar hun i bruk til daglig i sitt
arbeid eller på sine reiser til København og Paris eller blant venner på smultronstället i Skäralid, i
Skåne. Nina har bodd utenlands i flere perioder, den siste tiden i Frankrike hvor hun har studert
og undervist i morsmål. Interessen for religion fikk hun blant annet gjennom arbeidet i en
livssynsorganisasjon, og kunst og kultur fra forskjellige møter opp gjennom livet. Hun ser etter det
autentiske i det hun møter; i talen, uttrykket, bildet og i teksten. Hun bejaer livet hun vi snakker
om, og ser etter språk og kunst i alt hun møter. Hun vil synes det blir på grensa til latterlig å skrive
mer om dette, men forteller deg gjerne dersom du spør.


Da jeg var ung, fant jeg trøst og forståelse i litteraturen. Jeg var så forbannet irritert på Gregers
Werle allerede i femtenårsalderen. Hvorfor kunne han ikke bare tie stille? Han burde se hva det
førte til å rense ut "sumplukten", burde han ikke? Takke meg til fornuften til Relling, tenkte
jeg. Takke meg til en som vet å holde kjeft. Men jeg holder ikke kjeft, jeg snakker for mye,
diskuterer for mye, jobber for mye, reiser for mye og gjør i grunn mye her i livet litt i
overkant. Her abstraheres historiedetaljer og levendegjøres fritt etter hukommelsen, kanskje finnes
en del av Peer Gynt i meg?


Si meg, var det ditt forsøk på å gi deg selv en kompliment, Nina? Det virket mot sin hensikt i
tilfelle. Ingen sier rett frem at de er en Peer Gynt, det er rett og slett ikke noe å være, å være seg
selv nok er seg selv at døde, ikke sant?


Min familie forteller historier. Mange historier, de fleste repeteres. I oppveksten fikk jeg meg en
støkk i livet, og måtte lære meg å reise på egen hånd. Slik ble jeg til det sammensatte mennesket
jeg er. Utad kan jeg til dels være ett av de mest entusiastiske jeg kjenner, og får tilbakemelding på
det i møter med mennesker. Det gjelder å formidle glede, å hjelpe andre med å finne uttrykk å
glede seg over, det gjelder å hjelpe til å se lyset daglig gjennom å slå på den forbanna bryteren å
se, å se. Det er der jeg er som fagperson en betrakter, en formidler eller kanskje rett og slett en
titter?
                                                                                                           3




I går kveld sto jeg foran kvinneportrettet "Grande Odalisque" av Ingres. Hun ligger der kvinnen,
lang, utstrakt og naken. Når jeg ser på henne ser jeg meg selv, slik er jeg. Lang, smal, utstrakt med
håret trukket bakover, omringet av vakre gjenstander og kroppen vridd i en ukomfortabel stilling
for å tekkes mitt publikum. Da jeg senere samme kveld på hotellet nokså motvillig så meg selv i
speilet, måtte jeg medgi at jeg slett ikke lignet kvinnen på portrettet, likevel følte jeg at hun og jeg
hadde en slags felles historie. Som du skjønner personliggjør jeg opplevelser for å begripe verden
bedre. Min forståelse av det meste er heller uvitenskapelig, og bygger ofte på følelser eller
erfaringer.


Nesten alt interesserer meg og jeg må reise, se, prøve, forstå, abstrahere, snakke, fortelle, høre og
oppleve det jeg liker om og om igjen for å få nye inntrykk. Det er klart det blir anmassende å kreve
at hver dag skal være et nytt essay, men det er også en utfordring. Enkelte rutiner har jeg dog, men
jeg kaster alltid gamle notater, tilstreber å nærme meg en kontekst på nytt og forsøker å ikke være
forutinntatt selv om jeg må innrømme at jeg i aller høyeste grad er analytisk. Jeg kategoriserer ut
fra hva jeg har lest, forstått og levd, men forsøker å strekke meg for å se mennesket slik det er eller
vil være, det autentiske mennesket i den autentiske situasjonen. Kanskje virker det underlig på deg,
men for meg er det innlysende at folk må få lov til å være den de vil være. Det er lov å spille teater
her i livet så lenge man ikke bare snakker i monologer. Monologer, nei det tilhører teateret!


Hun er veldig blid, men kan samtidig være bestemt og dominerende, det er som hun tar full
kontroll, og har full kontroll selv også. Vi som kjenner henne godt, vet at kontrollen egentlig er et
skjult kaos og at hun tilsynelatende svømmer i molekyler i et bilde av Jackson Pollock. Hun
organiserer, jobber, tar verv, sitter ofte igjen etter arbeidets slutt, kan hende hun ikke har noe
privatliv har jeg tenkt noen ganger. Det er dager når hun kommer inn på jobb så stresset at hun
glemmer å si hei, og det er tydelig at det ligger et temperament der bak den smørblide
fasaden. Morsom er hun riktignok, hun underholder enten med kjappe replikker, eller ironiserer
over seg selv på den mest ublue måten. Hun oser av selvsikkerhet.


Det hendte i de dager at jeg leste "the major plays of Henrik Ibsen" da jeg studerte på UCL i
London i 1995. Professoren het Marie Wells, og de kapitlene jeg på den tiden ikke hadde vært
gjennom åpnet hun for meg og fortroliggjorde. Det kan høres underlig ut, men jeg hadde allerede
et familiært forhold til mange av karakterene til Ibsen. Moren min hadde et pennestrøk av fru
Alving, faren min en blid mann som kunne gli rett inn i blomsterrommet, broren min som nevnt
lenger opp en sannhetsjager for ikke snakke om min venninne Hilde hos byggmesteren. Jeg var
omringet av typer rett og slett, fra dramaets verden.
                                                                                                       4

        Tenk at jeg skulle studere i London! Det hele var helt uvirkelige der jeg løp rundt i
trendsetteroutfits, utførte lingvistiske intervjuer i det ene øyeblikket og fikk øynene opp for
billedkunst gjennom Lord Fredrick Leightons drømmende lerreter og de massive verkene til Hans
Holbein i det neste. Det var her jeg fikk øynene opp for renessansens forening av kunst og
vitenskap, selve kjernen i vår sivilisasjon. I "Skolen i Athen" av Rafael peker Aristoteles ned mot
jorden og Platon peker opp mot ideenes verden, hvor er jeg? Midt mellom?


Det skulle vise seg at jeg hadde røtter der. Jeg kommer fra Melum og det het på gammelnorsk
"meðalheimr". På skiltet fra kommunen står det Mælum og mange mener dette er den opprinnelige
uttalen, det er det ikke. Danskene kom med æ'en, men e'en var der først. Meðalheimr betyr
"stedet mellom himmel og helvete", se det, midt i mellom jorden og ideene der har jeg mitt
utspring.
        Jeg har vondt for å se skogen for bare trær i alle uttrykksformer. Ikke fordi jeg er
problemorientert, men fordi jeg rett og slett ikke klarer å se skogen bak der fordi trærne er så fine i
seg selv. Denne hangen til mikronivå generelt her i livet gjør at jeg i en fagtekst helt kan falle ut på
eksempelets tematiske innhold hvis jeg ikke skjerper meg, og det gjør jeg bare når jeg må. Det er
forvirrende og gjør kompliserte emner vanskeligere, men samtidig så unner jeg meg avstikkeren,
og tenker litt over den. Så brått om kan jeg ikke ha at jeg ikke kan stoppe og smake litt? En litt
forstyrret venn av meg skrev ned alle ord som sa han noe i en notatbok som han alltid hadde i
lomma si, så galt er det ikke her, men jeg stopper for ofte og tankene vandrer "vide" som Aslaug
Vaa skrev i "Så rodde dei fjordan":


(...)
So lydde dei messa men tankan rok vide.


Og Knut saag paa Tone, og Rannei paa Livaar
og Gamla paa Fjone laut tenkje paa Styrkaar.


Daa klokka ho klemta og kvendi sukka
og karane kremta og ut dei seg tukka.


Og sunnan og norran dei helsa i hendan
so rodde dei fjordan, so køyrde dei strendan.


Dette med språk er vidunderlig. Det er som en reise og åpner verden for oss. Det kan være
grammatiske mirakler; en foranstilt leddsetning, et trykk, et tonem, et ord som forandrer betydning
fra Telemark til Vestfold som "snålt" for eksempel, eller det kan være den etymologiske
                                                                                                             5

opprinnelsen til ordet "drosje". Tenk kommer det fra russisk gjennom tysk, da gitt? Sånt er
spennende, og jeg øser ut av meg.


Som ungjente hadde jeg "Dagen svalnar" på innsiden av kjøkkenskapet mitt og ja, jeg likte også
Karin Boye, for ikke å nevne Sylvia Plath. Heldigvis har jeg svømt ut av det sorte vannet, men
interessen for poesi den følger meg fortsatt og jeg bruker den når det måtte være. På styremøter i
vervene mine, i klassen min, i by med mennesker jeg skal vise rundt, eller i almanakken min for å
sprite opp det kjedelige møtet. I dag leser jeg aller helst Olav H. Hauge eller for eksempel Gro
Dahle, men også tradisjonalistene og de svenske "nittiotalisterna". Jeg ser på det som en slags
gøyal plikt som lærer å forsøke å holde meg à jour med litteratur på de språkene jeg underviser i,
og må også lese mye skal jeg klare å undervise uten nevneverdige feil. Har jeg ikke nevnt det? Jeg
er grundig.


Hun er grundig, strukturert og ingenting er tilfeldig der i gården. Det er tydelig at hun vil ha full
kontroll, i hvert fall på arbeidslivet sitt vil jeg påstå. Men hun er nokså munnrapp, er hun ikke?
Jeg vil nærmest kalle henne litt frekk.


Innenfor litteratur er jeg altetende. Blant favorittene finner du Hamsun, selvsagt. Camus og Sartre
særlig Huis Clos. Ut å stjæle hester elsket jeg, Torgrim Eggen, Olaug Nilsen, P.O. Enquist, Selma
Lagerløf, Bjørnsons bondefortellinger, Borgens Lillelord-triologi og moderne nordisk litteratur av
Erling Jepsen, Lisa Marklund og Torgni Lindgren for å nevne noen.
        Akkurat nå har jeg lest ”Drømfakultetet” av Sara Stridsberg og er slått av det kraftfulle
språket hun har. Det språket skulle jeg gjerne ha hatt, tenk å kunne skrive så eksplosivt at en får
roser i kinna, kunne skildre med den lidenskapen skriftlig som jeg føler jeg kan muntlig når jeg
står ovenfor et kunstverk som snakker til meg. Kunstverket kan være en by, (bli meg til St. Pauls i
Paris så skal jeg vise deg), eller det kan være Francis Bacons "Paven" som visstnok nå er på Tate
Modern. Det kan være Hyacinthe Rigauds prektige portrettering av Ludvig den 14. uten tenner,
men med vakre danseben, i Versailles. Det kan være Dido og Aenas hos Purcell, eller fortellingen
om hoffkomponisten til Solkongen, Lully, som i iver mens han dirigerer et Te Deum slår
dirigentstaven gjennom sin tå og dør.
        Kunst og kunsthistoriske hendelser gir språket ben å gå på, og jeg ramler ut nok en gang i
denne verden som oppsluker meg. Er jeg et fagmenneske når jeg snakker om alt dette er eller jeg
kun en forstyrret personlighet som ramser opp det som hjernen vil av med?


I 2003 var jeg på en arkeologisk utgraving i Israel. Der lå jeg på alle fire hver morgen, og lette
etter kalkstrukturer i gulvet fra 3500 fvt. Jeg fant det også, ikke alene selvsagt, vi var to. I det lille
hjørnet som ble kalt "det bergmannske" gravde vi ut 10 kvm med gulv i en bygning i Tel
                                                                                                       6

Yarmut. Det var varmt. Insekter trives godt i varme, og jeg misunte nomaden som lå i teltet da vi
kom om morgenen for han skulle alltid videre. Hver fredag dro vi til Jerusalem for å slappe av og
hente oss inn etter en helvetesuke, og der på shabbaten iakttok jeg og observerte selveste møtet
mellom de begeistrede og de begrensede.


Ved klagemuren fredag kveld. Madrasser, kalotter, 1700-tall kostymer fra den arkaiske jødiske
kulturkretsen i Vest-Jerusalem. Kvinnene, så gørrende kjedelig de ser ut til å ha det sammenlignet
med de sirkeldansende hvitskjortede herrene på venstre side. Over muren, Alaksamoskeen, tredje
stedet Muhammed besøker før han tar spennfart og drar til dit du vet. Der står jeg slått av
gullkuppelen, lyden, ropingen, gråten, mennene som ber i toraen mens de stanger hodet sitt muren,
og kvinner som ser ut som om de har tatt på seg all verdens lidelse. På vei fra Jaffagate har jeg
spist armensk pizza, drukket jødisk iskaffe, og har kjede i halsen med Nina på arabisk. Man kan
legge lapp i muren og jeg bestemmer meg for å skrive ned møtet. Jeg må si noe og det nå. Etter
først å ha skrevet ned en slags bønn for alle jeg er glad i, skriver jeg et dikt.


I møtet med veggen
renner
ord
ut av meg som
gullkalver.


Dette betyr ikke noe i og med at jeg er ikke-troende og i fremmed farvann, likevel gjør jeg det og
jeg blir kvalm, syk og må kaste opp. Vi nærmest løper ut i retning Davids by. Vi må gjennom det
strenge vaktholdet, før vi står der ute på tippen og ser ned i vår egen historie med den jødiske
gravstedet rett frem, et trist minnesmerke som i ettertid får meg til å tenke på Liebeskind
monumentale klosser i Berlin og København. Så kjølig, så kaldt, så dødt. Men under, nedenfor
Davids by, i det gule lyset av lyktene høres rop og støy, og der er jeg vitne til noe som jeg ser så
klart som om det var nå. Et esel i firsprang, i full galopp etterfulgt av en skokk, nærmest en liten
bydel, ropende, hyttende menn også de i fjerde gir. Jeg husker jeg heiet på eselet, fulgte det med
øynene helt til jeg ikke kunne se annet enn hvit bomull og høre lyden av hissige rop: go, go, go!
Det løp ut av bildet, og jeg tenkte på utstillingen i Paris samme året hvor en plastpose i full vind
var filmet og danset så vakkert i kveldslufta, jeg tenkte på hestene i Melum da jeg vokste opp, på
taket i Nôtre Dame, på blåfargen til Nupen; på livet. Lurer du på hvorfor jeg tar med denne
intetsigende historien? Jeg bryr meg om minuttet, sekundet der noe vakkert skapes, der hodet blir
tvunget til å møte ukjente uttrykk og reflektere omkring disse – og reiser.
                                                                                                           7

Så jeg er en som bejaer kunst og språk, jeg reiser og jeg formidler. Men hvem er jeg som
fagperson? Er jeg i det hele tatt noen fagperson eller er jeg en ganske alminnelig person i møtet
mellom dette og hint. Fagpersonen Nina, jeg får TV2 assosiasjoner til overbruken av ordet ekspert
og fnyser - fnyser! Jeg er ingen fagperson, men det er klart at jeg kan noe og at jeg vil noe. Jeg vil
reise - ut og inn i det nære i det fjerne, boltre meg i det jeg er glad i, fordype meg i alskens uttrykk
og ord. Merkelig nok har jeg et nokså akutt behov for å formidle det jeg ser, det er der fortelleren
kommer inn i bildet. Jeg er altså Nina. En betrakter, en bekjenner, en forteller.


Det er ikke hodet og kroppen som er hennes hovedanliggende, men livet, altså livvidden. Akkurat
der en strammer beltet rett over hofta, det er der i det sekundet hun eksisterer og ønsker å
være. Biografien kan ikke avgrenses ytterligere, hun er den hun var og den hun blir, og
refleksjonen hun har omkring det hele i nuet.
                                                                                                          8

Oppgave 2
Vanens bevisstløshet

Hvorfor er vanen så vond å vende, er den bevisstløs? Forrige mandag, den 14. oktober for å være
eksakt, meldte riksavisene at Dow Jones-indeksen hadde steget med 936 prosent[1]; et tall som ga
den en ubestridt andre plass i indeksen historie. Island er lagt ut på eBay, men den norske børsen
er tilbake på rett spor etter regjeringens redningspakke, og renta skal ned til tretallet lik den var i
2007. Over en duftende eng av arbeidsledighet og lavere lønnsvekst blir vi bedt om å ofre både
lønnsforhøyelse og høyere pensjon, og å legge en demper på vanen. Matpakka skal tilbake på
lunsjbordet, kaffe latte er kun til fests, og flaskevann skal erstattes av springvann. Sagt i
Dagbladets språkdrakt samme dag: "Ferrari og flaskevann er finansofre" [i] og de virkelige taperne
i denne krisa.


Nå skal det snus på flisa, og det kan komme til å koste vanen livet. De er i mindretall de som har
Ferrari i garasjen, tror jeg. Heller ikke alle lar bil, bensin og veier avgjøre når de går til
valglokalene for å stemme. Men det er ikke til å stikke under en stol at lammende 28 prosent av
den norske befolkningen ser ut til å gjøre det. Vekst i velstand har ført til at nordmenn prioriterer
annerledes enn før, og forbruker langt mer enn tidligere. Vi konsumerer mer, og vi synes i grunn
det er fornuftig av oss å opprettholde en viss standard på møbler, reiser, kunst og valg av vin.

Folkehelseinstituttet liker dårlig at over 10 prosent av befolkningen kjøper vann fra flaske i stedet
for å tappe fra springen selv. Dersom du er i denne gruppa, kan jeg opplyse om at det ikke bare er
flere hundre ganger dyrere for kjøper å kjøpe vann, det går med 1500 ganger mer energi, og du
slipper ut 80 ganger mer CO2 enn hvis du tappet springvann fra krana hjemme.[ii]


Det er lov å være tørst, men det er de som mener flaskevannet er et motefenomen; den nye
colaen. Jeg ser ingen grunn til å kontemplere mer omkring dette, men la oss registrere at våre vaner
endrer seg. Det er ikke like trendy å gå rundt med en melkeputt i høyrehanda som en flaske Imsdal,
eller Bonaqua for den saks skyld.

Globetrottere eller hedonister
Hvem er nordmannen? Vi vet han har et dypfølt forhold til hytta, og at han bruker stadig mer
penger på fritidsboligen sin. I ordboka på nettet står hytte forklart som: "mindre, enkelt hus som
brukes i ferie og fritid h- ved sjøen, på fjellet / være på hytta i ferien". Én av åtte nordmenn ferierer
i Norge, og det er særlig de med høyest inntekt, ofte fra Oslo-området i følge Statistisk sentralbyrå,
som drar på påskefjellet. Det er dyrt å kjøpe hytte på fjellet, i hvert fall i de mest populære
områdene. For eksempel la Terra eiendomsmegling i fjor ut prospekter på fjellhytter der én hadde
en prisantydning på 20 millioner, med spaavdeling, og bibliotek med peis.[iii]
                                                                                                           9

       Jeg ser ingen grunn til å misunne noen en peis. Peis er noe av det hyggeliste jeg kan tenke
meg! I gyngestolen på hytta i skogen har jeg tilbrakt timer foran flammene i ro og fred fra rutiner
og alskens finansielle kriser. Der i mitt mikrokosmos slår jeg et slag for kildevannet på
gummistøvlenes ferd bort til bekken, mens rugda kropper seg over meg. På vei tilbake fra bekken
gnager metallhåndtaket fra den fulle vannbøtta seg inn i handflaten, og jeg liker å tenke på dette
som mitt eget "blodets hvisken og benpibernes bøn". Her er ikke rom for verken flaskevann eller
Ferrari, og biblioteket det har jeg i sekken. Jeg kjenner meg privilegert som får være så nær
naturen, og er på nippet til være lykkelig.

Vi nordboere har vært på reisefot siden folkevandringstida, og er i dag nærmest for globetrottere å
regne. Metropolene nedlegges én etter én av kjøpelystne nordboere, og koster det en krone eller
mindre å fly til Budapest, oppfattes det nærmest som uklokt å bli hjemme. De store
charterarrangørene tilbyr til og med reise på avbetaling slik at enda flere kan ta del i forlystelsen;
én av fem ferierer årlig utenlands. Hjemmetappet springvann er tabu gjennom
sikkerhetskontrollen. Det vet den reisende for vi er mer enn gjennomsnittelig reisevante vi
nordmenn. Dette liker vi godt å gi uttrykk for.

I april i år skrev reiseguru i Nomaden, Helge Baarseth, om årsaken bak våre reisevaner: "Stort sett
er reisen en egoistisk "tripp", sier han og fortsetter: "vi liker å fortelle at vi har vært i utlandet, men
vi mangler ofte evnen til å tilegne oss kunnskap om landenes virksomhet og kultur." Videre
fortsetter han med å hevde at nordmenn opptrer "nedlatende" når de reiser. Han sier rett og slett at
vi ikke kan oppføre oss, og at vi utelukkende tenker på å mette vår egen nysgjerrighet uten å ta
hensyn til folk vi møter på vår ferd.
       I en tekst på Morgenbladets nettsider behandles det skribenten kaller "den nye
selvopptattheten" som et nasjonalt særtrekk[iv]. Essayet påpeker en rekke rariteter om vår
væremåte i møte med andre kulturer, og jeg kan ikke annet enn å gi han medhold i at nordmannen
ikke bare gjenkjennes på skotøyet og ryggsekken, men på en særpreget nasjonalfølelse og behov
for å definere sin egen kultur i møte med andres. Har du smakt brunost? Vet du ikke hvem som
oppfant ostehøvelen? Ibsen is Norwegian, yes, yes!
       Jeg kan si meg delvis enig i den harde kritikken etter mange år i utlandet selv, og lurer på
om at vi har blitt så gode at det har tippet over i selvgodhet. Jeg surfer litt att og frem på Internett
og kommer frem til at ordet luksus ofte dukker opp sammen med reise, ett sted leser jeg sågar at vi
slår svenskene i luksus! Er vi i ferd med å drukne i vår egen velstand?

I fare for å sitte i mitt otium å løfte pekefingeren for å skåre poeng på den økonomiske krisen
tillater jeg meg å undre over at vårt samfunn går i retning av en nihilistisk hedonisme. Har vi fått
ture frem for lenge med oljebuksene på, og har vi kommet til et nytt hamskifte?
                                                                                                         10

Det gylne snitt - ecce homo!


Det leder meg rett til mennesket og dets prioriteringer. Jeg liker å tenke på meg selv som et
medmenneske, en person som bryr seg, mens jeg drikker flaske- og springvann om hverandre i
skjønn forening. Hver gang vi flyr pøses det ut store mengder karbonmonoksid i atmosfæren, vi
vet det, men det hindrer oss ikke.

Alle valg vi foretar oss er i et motsetningsforhold til de valgene vi velger å ikke ta. Vi reflekterer
omkring uvanen hvis vi må, og omkring vanen for å unnskylde uvanen. Kanskje eksisterer alt bare
i en refleksjon av noe annet, vane og uvane, lykke og lidelse, lyset og mørket og kunst og
vitenskap?

Jeg liker kunst, men det betyr ikke at jeg derimot misliker matematikk; de to er helt avhengige av
hverandre. Allerede matematikeren Euklid, ca 300 før vår tid, gjorde geometriske beregninger av
forholdet mellom delene i matematikk, biologi, kunst og arkitektur. Denne beregningen heter "det
gylne snitt", og brukes i kunsthistorie den dag i dag. Den matematiske loven for det gylne snitt er:




Verbalisert er det en formel om delingen av en flate i to deler på hvor den minste delen forholder
seg til den største delen, som den største forholder seg til hele flaten. La oss ta oss tid til å dvele et
øyeblikk for å finne det gylne snitt hos Caravaggio i bildet "The Taking of Christ".
                                                                                                       11

Hvis du holder pekefinger og tommel ut i en v-form og måler den lengste delen mot den korteste
vertikalt og horisontalt, vil du nærmest bli ledet til ett av de mest berømte øyeblikkene i
verdenshistorien der Judas forråder Jesus ved å kysse ham foran romerne for 30
sølvpenger. Caravaggio er kjent for teknikken "chiascuro" som vektlegger ekstremt mye lys mot
ekstrem mørke, og her i den obskure lyssettingen, av mange kalt forløperen til film noir[vi], ser vi
løgnens sanne ansikt, og resignasjonen, nærmest kraftløsheten, hos Jesus. Det kan være spennende
å reise med kunstverket på dets premisser, ikke bare se på vanlig vis, men å tolke det etter gitte
premisser i en kontekst.

Leonarado da Vinci kalte det gylne snitt for "divina proportione" hvilket løfter studiet av
proporsjonene til noe åndelig, nærmest universelt. I den geometriske tegningen "Den vitruviske
mann" har han tegnet inn matematiske hjelpelinjer og kalkulasjoner for å forklare forholdet
mellom delene.[vii] Vi blir slått av det vakre i produksjonens eksakthet, men det er nok ikke alle
da Vinci ønsket å henvende seg til. Han skal ha innledet én av sine bøker med setningen: "La ingen
som ikke er matematiker lese mitt arbeid!"
       Dette anatomiske studiet er det første i sin sjanger. Husk at han var blant de første
som foretok dissekering av et lik i renessansens Europa. Det må ha vært spennende, i ene
øyeblikket står han der og nyter synet av en nyre, sammenligner en frisk og en skrumpet lever,
studerer bekkenet hos kvinnen og tar notater. I neste, eller hva vet jeg, det kan ha vært flere dager
etter, skisserer han så mye bevegelse og liv i en tegning at europeere den dag i dag går mann av
huse for å se arbeidene.

Lykkeland

Jeg har alltid vært så glad i Baudelaires "l'Invitation au voyage":

Det er et ekte lykkeland hvor alt er vakkert, kostbart, fredelig hederlig; hvor overflod nyter å speile
seg i orden; hvor livet er frodig og lett å puste inn; hvor uorden, uro og det uforutsette er
utelukket; hvor lykken har inngått ekteskap med stillheten; hvor selv maten er poetisk, næringsrik
og pirrende på samme tid; hvor alt ligner deg, min kjære engel" [...][viii]

       Là, tout n'est qu'ordre et beauté, luxe, calme et volupté. Et ekte lykkeland er altså et land
der overflod speiler seg i orden; et slikt land vil mange av oss bo i eller reise til. Om det er mål og
mening i vår ferd, er det vegen som er "mödan värd", sier Karin Boye i diktet "I rörelse" og
fremhever veien som et mål i seg selv.


Lykken er så vanskelig å identifisere, men menneskelig å tilstrebe. Eksisterer den i hele tatt, tenker
jeg? Charles de Gaulle skal ha blitt direkte forbannet over dårskapen i spørsmålet til en journalist
                                                                                                      12

da han spurte om de Gaulle var lykkelig. På samme måte som journalisten gjorde det, kunne jeg ha
lyst til å spørre deg om du er lykkelig. Er du? Hva skal til for at du føler lykke?

Kjærligheten og kunsten kan gjøre meg lykkelig, en tur i skogen eller en kveld med venner. Noen
blir lykkelige av å kjøpe seg noe nytt, lykkelig av å motta fine gaver, av ros fordi de har skrevet en
god tekst og mange kjenner seg lykkelige i ekteskapet. Men ikke alle får ta del i en slik hverdagslig
lykke. Det er et tankekors at det i Norge i dag er nærmere 600 hvert år som velger å ta sitt eget liv,
og at den nye folkesykdommen er depresjon, angst og rus.[ix]

Det leder meg tilbake til gummistøvlenes vandring under rugdetrekket i Solumskogen. Visste du at
Montaigne alltid tok på seg sine gummistøvler ved å starte med venstre foten først? Personlig
starter jeg alltid med høyre, men jeg liker tanken på at både han og jeg bruker støvler, og at begge
har tenkt over hvordan vi får den på oss. Det blir som når barnet skal lære å knyte skoen sin for
første gang; det er en såpass stor prøvelse at amerikanerne har laget en sang om det:

Make a teepee. Come inside.
Pull down tight so we can hide.
Around the mountain... here we go!
Here's my arrow. Here's my bow.[x]


Mange år etter den norske utvandringen ser vi stadig til Amerika, slik Roosevelt oppfordret
amerikanere til å se til Norge under andre verdenskrig. Look to Norway! Nordmannen liker å tenke
at han har lykkes, og det har han da også jamfør "den skandinaviske
samfunnsmodellen". Modellen er likevel ikke helt ufeilbarlig, og har en skyggeside, en kontrast
om du vil. Ikke bare kjøper vi vann på flaske, vi forbruker mer, forurenser mer og i tillegg
argumenterer vi for vår rett til å gjøre det mer, men gjør det oss lykkelige, undrer jeg. De gode
vanene våre har også blitt våre uvaner. Kanskje må vi også ty til huskeviser for å flytte fokuset til
noe mer universelt.

Et kontinuum


Vi er en del av et kontinuum, og vi er produkter av samtida vår. Det er ikke noe galt i å ville, å
ønske og å lengte, heller ikke å juble over duggfriske opplevelser under juletreet eller i
hverdagen. Nordmenn har mer tid til å lengte seg bort enn mange andre, og mer penger til å gjøre
noe med det. Barnet lengter etter sommerferie, og fryder seg ved å være i. Å være i er godt for da
kan bekymringer leve sitt eget liv, og vi leve vårt. Kan vi forsøke å gjenskape barnets måte å se
tingenes tilstand på eller er det løpet kjørt? Generasjoner før oss har banet vei for oss, og vi, i min
generasjon, er nærmest redusert til produkter av et velstandssamfunn som ikke har fått synlige
riper i lakken inntil nylig.
                                                                                                 13

Hva slags vaner har vi tilegnet oss? Kan ollen med det friskeste kildevann fortsatt friste det
postmoderne mennesket i nord, og har vi røtter sterke nok til å ivareta de gode vanene?




[i] http://www.dagbladet.no/art/finanskrise/oekonomi/3487508/
[ii] http://www.aftenposten.no/nyheter/miljo/article1882664.ece
[iii] http://e24.no/eksklusiv/eiendom/article1635309.ece
[iv]
http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20050513/OAKTUELT001/105130007
[v] http://en.wikipedia.org/wiki/Golden_ratio
[vi] Film noir, det er nevn i flere sammenhenger om bildet, en kilde er denne:
http://www.nytimes.com/2005/11/13/books/review/13handy.html?_r=1&oref=slogin
[vii] http://no.wikipedia.org/wiki/Bilde:Da_Vinci_Vitruve_Luc_Viatour.jpg
[viii] Prosadikt (petits poèmes en prose), Tore Stubberud, 1993, Valdisholm forlag
[ix]
http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5669&MainLeft_5669=5544:72114
::0:5667:2:::0:0
[x] http://www.canteach.ca/elementary/songspoems97.html
                                                                                                        14




Oppgave 3
Tid å hanskes med

Hun var nesten for pariser å regne med sin kjennskap til de beste croissanterier, uovertrufne café
crèmer, museer og gateliv. Den trekkfulle leiligheten lå i utkanten av femte arrondisement, et
område som florerte av turister, men med grønne lunger av frisk luft hvor en kunne nyte en lørdag
eller søndag i godt vær.
        I går kveld, den 3. januar, fylte hun 30 år. Hun fikk frokost og fotmassasje på senga, salat
med chèvre chaude til middag, historieboken hun ønsket seg, og jammen fikk hun ikke også et par
kalveskinnshansker. De var nydelige! Varme, myke, i lysebrun kalv, bløte i skinnfôret, og de satt
som hansker skal sitte; tett, bløtt og smidig. Hun tok hanskene opp til nesen, de luktet så godt.

Dagen etter er hun på vei til Versailles for å ta notater til en analyse av Hyacinth Rigauds portrett
av Ludvig XIV. Livet som frilanser var ikke florisant, men hun hadde noen kontakter. Skulle hun
utgi en bok eller kanskje søke stillingen i l’Epée de Bois? Noe måtte hun gjøre skulle hun bli i
byen hun elsket. Hun frøs, det var kaldt ute.


Paris - lysenes by, hun ble aldri lei den. Med sitt Grand Palais, Louvre, Seinen, tenke seg til at
Ludvig XIV var så skeptisk til byen. Han hadde nærmest et traumatisk forhold til hovedstaden
etter barndommens skremmende møte med La Fronde i 1648. Parlamentet og adelen gikk til
angrep på monarkiet etter at Ludvig XIIIs kardinal Richelieu, hadde overbevist kongen om å
stramme grepet ved å begrense noblessens privilegier. Så alvorlige var opptøyene at kongefamilien
måtte flykte, og Ludvig XIV skulle siden verken ha stolt på pariseren eller på noblessen. Det var
hovedgrunnen til at han forkastet stjernearkitekten Berninis planer om å lage et italiensk
barokkslott der Louvre står i dag, og valgte å bygge et slott med egne fagfolk utenfor Paris. Bernini
må ha vært i sjokk, tenk å bli avskåret fra planene etter det han hadde gjort for Roma!


Vinden er sur på vei ned Boulevard St. Michel, og der ser hun et beige skjerf i et
butikkvindu. Supert til hanskene, tenker hun og smetter innom. Skjerfet er nydelig, er det
kasjmir? Hun tar av seg hanskene, stikker dem under armen.

Den mørke, dresskledde sikkerhetsvakten sto og duppet i døren slik de ofte gjør. Bare innimellom
kikket han skarpt opp på kundene, mest for å befeste sin autoritet. Hun bryr seg ikke i det hele tatt,
strekker seg etter skjerfet, løfter det opp til ansiktet i speilet. Det er nydelig!
        Hanskene har falt i gulvet, og da hun snur seg, står en riktig så nyfrisert pariserinne der
med hanskene hennes på seg. Damen strekker frem armene mens hun beundrer hendene, og spriker
                                                                                                       15

med fingrene. Med venstre hånd justerer hun inn skinnet mellom pekefinger og langfinger, og
tripper fornøyd i retning døren.

   - “Stopp”, nærmest roper vår heltinne, “du må ha misforstått, de hanskene der de er mine!”

Hun snakker godt fransk etter mange år i landet, det er ingenting å si på det.

   - “Pardon?” sier kvinnen overbærende, og baner seg forbi.
   - “Hanskene, de er mine!”
   - “Nei, det er de ikke”, fortsetter kvinnen “de er mine.”
   - “Nei, de er mine – jeg fikk dem i går, unnskyld, De må ha misforstått, hvis De ser inni
venstre hånd er det en liten, svart stripe fra jeg tok metroen i går”, sier hun, og går smilende mot
kvinnen for å avbryte feiltagelsen.

Damen vrir seg hardt unna, og tilkaller vaktens oppmerksomhet:

   - “Securité!”

Begge forklarer vakten sin versjon av det inntrufne, og han reagerer kraftig på beskyldningene om
at den fine fruen skal ha stjålet hanskene til blondinen med aksent - han har aldri hørt på maken til
frekkhet! Etter litt frem og tilbake blir hun regelrett kastet på dør med beskjed om aldri å komme
tilbake - hanskeløs, og på gråten.


Hun blir stående å vente på damen, forestiller seg at hun skulle revet hanskene direkte av hånden
hennes, kanskje puffet henne hardt bakover og dratt, kanskje til og med sparket henne i benet, hylt,
skreket! I stedet føler hun det som hun drukner i urettferdighet der hun endelig løper ned til metro
RER-C på St Michel, hun enser ikke trafikken, hun vil til Versailles.

RER - C, terminus Versailles

Hun var ikke over sjokket i butikken. Dette var dråpen, det var ikke bare hanskene. Hun stirret
fremfor seg og bestemte seg. Hun nektet å la tyven stjele dagen!
       Noen tekstmeldinger senere, var hendelsen lenger borte, og hun tok opp boken hun hadde
fått i bursdagsgave. Ludvig XIVs Versailles av André Rehmer. Gjentatte ganger hadde hun besøkt
slottet i Saint-Germain-en-Laye for å se rommet i Pavillon Henry IV der Solkongen ble
født. Hvorfor denne fascinasjonen denne megalomane kongen? Hun ante ikke, kanskje var det noe
hun lengtet etter - musikken, galanteriet, dekoren, kurtiseringen, dekadansen? Hun leste:

Ludvig XIV blir født - en oppsummering
                                                                                                       16

Ludvig XIII var av melankolsk og innadvent natur hvilket førte til at moren erklærte ham uegnet
som regent de første årene etter at Henry XIV ble myrdet: “Tronfølgeren er svak både legemlig og
sjelelig”(i), skal Marie de Medici ha sagt om sin sønn. I 1619 tar Ludvig XIII affære ved å ta
makten fra sin mor gjennom å avrette rådgiveren Concino Concini. Han viser seg å bli en svært
pliktoppfyllende konge med både mot og styrke som soldat og strateg, og sammen med kardinal
Richelieu legges fundamentet for en av de største kulturnasjonene i Europa. Dette skjer ved en
omfattende sentralisering, kolonisering, kultursatsing, bygging av den franske flåten samt et
omfattende skattesystem.
          Ekteskapet mellom den spanske prinsessen Anna av Østerrike og Ludvig XIII var et kjølig
proforma ekteskap, og langt fra kjærlig. Med årene kunne han simpelthen verken utstå sin kone,
eller kvinner i sin helhet for den saks skyld. Dette ledet selvsagt til utallige spekulasjoner i hoffet,
var han kysk, eller hadde han “italienske vaner”? I ettertiden har hans lange relasjoner med menn
vært gjenstand for debatt, således også hans mangel på kvinnelige elskerinner.
         Etter 23 års ekteskap med flere dødfødte og ingen tronarving, ble kongen igjen nødet til
å besøke hustruen i hennes rom, og den 5. september 1638 kom “Louis-Dieudonné” til verden i
Saint-Germain-en-Laye. Denne septemberdagen går kongen motvillig inn til dronningen, og
gratulerer henne. Ikke med varme, men med en sømmelig korrekthet hvorpå han takker for at hun
har gitt ham en sønn. Dronningen responderer: ”Det er Gud, Sire, som har gitt deg
ham.”(ii) Derav navnet “Den gudgitte”.

     - “Ticket, s’il vous plaît”, hun lener seg frem med reisebeviset.

Skal vi se, hvor var jeg, først et Te Deum, storslagen seremoni i Saint Germain-en-Laye, Marie de
Medici i eksil på Chateau de Blois, oppvekst:
                                        Interessen for kunst - særlig musikk, skulle følge Solkongen
                                        hele livet. Så stor respekt hadde han for kunsten,
                                        at kunstnerne selv kunne avbryte ham midt i det daglige
                                        rådet for å presentere et verk. Så skulle han da også komme
                                        til å knytte til seg noen av Europas fineste som Perrault med
                                        “Rødhette”, La Fontaine med sine fabler, Molière, Lully,
                                        Charpentier, Rigaud, Le Vau, Pascal, Le Nôtre, Le Brun -
                                        listen er endeløs.
                                                Selv ble han allerede som liten gutt observert
                                        dansende og syngende ved siden av baldakinen i værelsene.
Philippe de Champaigne, Ludvig XIV

Gudfaderen og de facto leder av landet inntil sin død, kardinal Mazarin, tok ham med i operaen,
til ballett, lærte ham om arkitektur og lot han møte både Bernini og eminente kastrat- og
operasangere. Særlig komponisten Jean Baptiste Lullys allegoriske komedie-balletter beveget
                                                                                                                17

ham, og kongen bekledde en rekke majestetiske hovedroller som Jupiter, Pluto, Ilden, Våren,
Freden, eller rollen som Solguden i “Ballet de la Nuit”:

“Han er en bejublet danser, og i 1658 da han danser med Lully for første gang, tar det fyr i
sceneteppet da kongen kommer ut som Solen. Publikum gisper av begeistring.”(iii)


                                         Kunstnere ble både utnevnt og beskyttet av kongen. Han forsørget
                                         familiene deres, og ordnet formaliteter som dåp og begravelser for
                                         dem. Parisnoblessens snakk når kongen ikke var tilstede derimot,
                                         rådde han ikke med. Molière måtte tåle å bli gjort narr av i ”Tartuffe”
                                         og“La Malade Imaginaire”, og Lully ble gjenstand for snakk pga sitt
                                         utsvevende privatliv. Sistnevnte ble som sin protesjé mer eller mindre
                                         eneveldig som barokkkomponist å regne.Men i 1686 da Lully åpenlyst
                                         levde ut sine italienske vaner med pasjen Brunet, straffet Solkongen
                                         han ved ikke å bivåne oppføringen av ”Armide”. Men ved sitt siste
Jean Baptiste Lully, wikipedia commons   verk, “Acis et Galatée”, en pastorale i form av en opera, gjenvant
Lully igjen kongens tillit og fikk tittelen “Monsieur”.


Som Molière er for teateret, er Jean Baptiste Lully for musikken. Han grunnla den franske
operaen, og innførte en “basso continuo” der en taktfast bass driver musikken fremover, selve
varemerket på musikk fra barokken. Denne taktfastheten skulle for øvrig bli hans død. Da han
dirigerer en Te Deum for kongen i 1687, slår han dirigentstaven gjennom foten, og dør tre
måneder senere som følge av koldbrann.

Versailles, et innendørs portrett


                                                                 Brev fra markisen av Sévigné, 12. februar
                                                                 1683:

                                                                 “Jeg kommer direkte fra Versailles, og har
                                                                 sett de vakre appartementene; jeg er sjarmert.
                                                                 Alt er stort og vakkert, og musikken og dansen
                                                                 var den rene perfeksjon. Men det som behaget
                                                                 meg aller mest, var å tilbringe hele fire timer
Tak i Grands Appartements du Roi, 2008

med kongen. Disse timene var tilstrekkelig for meg, jeg forstår nå hvorfor et helt kongedømme
forguder sin konge.”(iv)
                                                                                                           18

Versailles lå i en sumplandskap, i manges øyne uegnet til å bygge noe som helst. Rått, sur luft og
flatt. Her, bygget rundt Ludvig XIII lille jaktslott, ligger ett av Europas prektigste byggverk.

Speilsalen ble konstruert mellom 1678 og 1684, og er 73 meter lang, 10,5 meter bred, 12,3 meter
høy, og innholder 578 speil. I enden av salen på begge sidene ligger motpolene krig og fred,
“Salon de la Paix” og “Salon de la Guerre”. Det første som slår en er lyset og kronene i taket,
overdådigheten, marmoren og taket malt av Le Brun.
           De 17 vinduene som vender ut mot hagen, hadde en litt spesiell funksjon. Ved solskinn
sendes lyset inn gjennom dem og reflekteres i speilene, og fra utsiden kunne det se ut som at solen
kom fra kongen inne i Versailles. Dette er et velkalkulert sansebedrag i regi av mesterarkitekten
Jules Harouin-Mansart.
           Parken til Le Nôtre er gigantisk, faktisk gikk en hel skog med i byggingen. De langstrakte
kanalene spisses mot enden for å gi inntrykk av at vannet fra Versailles fører ut i evigheten. Det
finnes ikke noen innsjø eller vannanlegg i der så all vannforsyning kom fra en hydraulisk pumpe i
nabobyen Marly le Roi som ligger rett ved Seinen. Pumpen, den første i sitt slag, kunne forsyne
den ekstreme vannbruken i fontenene og kanalene, og fungerer den dag i dag.


                                              Ludvig XIV hadde en enorm appetitt på livet og mange
                                              elskerinner. Favoritten, Madame de Montespan, giftet
                                              han seg sågar med i hemmelighet, 30. juli 1683, etter at
                                              hustruen Marie-Thérèse d’Autriche døde.
                                                      I 1687 lå kongen for døden. Kongeriket hadde
                                              forberedt seg på å ta avskjed, men en morgen under
                                              morgenstellet slo legene fast at han på mirakuløst vis
                                              var frisk. Det måtte feires! Et storstilt fyrverkeri og en
                                              ferskskrevet Te Deum av Lully sto klare til å behage og
Detalj fra vegg i Salan de la Guerre, 2008

forlyste ham, men kongen selv følte seg ikke helt i form. Appetitten var ikke som den engang var,
og det fortelles at han denne dagen bare inntok et lett måltid:

« Han spiste ikke mer enn noen asjetter med suppe, litt fasan, en kålfarsert perlehøne,
en agurksalat med ost, to store skiver med skinke, en bit lammelår og et lite fat med
kaker. »(v)

      - Versailles, terminus!

Endestasjonen. Det var bitende kaldt ute. Hun dro jakken lenger opp rundt halsen, fingrene var
iskalde før hun var fremme ved slottet. Hadde hun bare hatt hanskene. Slottet lå øde i dag, bare
noen musikkasser sto langs veggen i vestibylen. Hun gikk rett opp til annen etasje og Grands
                                                                                                      19

Appartements du Roi med sine syv rom, alle med navn etter guder og planeter: Månen, Mars,
Merkur, Apollon, Solen, Jupiter, Saturn og Venus. Apollon, Solguden – der hang portrettet.
Den offentlige begivenheten « le lever » med kongens morgenstell var klokken 8 om morgenen.
Var det ikke slik at alle, bortsett kvinner, kunne delta? Damene fikk ikke overvære Hans Høyhet i
nettoen, eller delta når parykken skulle gres og kroppen kles. Ei heller fikk de det
ærefulle oppdraget å bære ut potten med kongens morgenurin, og godt var det, tenkte hun.

Hoffet inkluderte flere tusen mennesker. Det var en listig plan Ludvig XIV hadde for å unngå en
gjentakelse av opptøyene under La Fronde. Ved å omgi seg med hele noblessen her i Versailles,
klarte han å forhindre uro samtidig som han hadde alle lag under oppsikt.


Det absolutte, gudgitte monarkiet tronet over et tredelt hierarki; de kirkelige, noblessen og ”les
tièrs-état” som omfattet leger, jurister etc. Så gikk de rundt her i det lille samfunnet med egne
regler, kurtiserte hverandre på rommene og i hagene, flørt, gjorde fra seg i gangene, pudret og
sladret, viste og bydde seg frem i en forutsigbar rytme dedikert av solen og kongen. ”Le lever”
klokken 8, og “le coucher” klokken 23. Merkelig.

                                            Endelig stod hun foran Hyacinth Rigauds portrett av
                                            Ludvig XIV fra 1701. Hånden hviler på septeret. 72 år
                                            holdt han på tronen. Han er 63 år på bildet, likevel er
                                            han majestetisk og gir inntrykk av makt og styrke. Bak til
                                            venstre en kraftig søyle som forsterker dette. Kirkens
                                            sverd, ”Joyeuses”, er han beredt til å trekke for å forsvare
                                            riket. Hun går nærmere, ser.


                                            På samme måte som Versailles skulle fungere som et
                                            utstillingsvindu på Frankrike, skulle rikets makt og
                                            medgang gjenspeiles i kunsten. Bildet er ikke et duplikat
                                            av kongen, men en allegorisk fremstilling av landet.
                                            Detaljene glitrer, de er overdådige, overdrevne.
                                            De blå øynene er ekte og ærlige der de ser rett på deg.
Hyacinte Rigaud, Ludvig XIV

Han har mistet tennene sine, og munnen er litt innsunket til tross for at de fleste også den gang
forherliget virkeligheten. Ønsket kongen å fremvise sitt “sanne jeg”?

Her er han i naturtro størrelse, langstrakt, og delvis portrettert nedenfra for å gi inntrykk av
storhet. Han var bare 1,61cm så håret gjør sitt til at han ser lengre ut. De høye, røde hælene, inntil
14 cm kunne de være, forstørrer - problemet var at da han begynte med hælene, tok hele hoffet til å
kopiere ham - han var tross alt sin tids moteikon!
                                                                                                     20

Solkongens dypfølte forhold til dans kommer til uttrykk i de lange, vakre dansebenene i
ballettpositur. Benklærne er hvite, og over to tredjedeler er synlige. Dette må ha vært viktig for
ham å få frem siden de vies så stor oppmerksomhet. Selv om kongen sluttet å danse i trettiårene,
innehadde han alltid en voldsom kjærlighet til den.

Han bærer den sakrale kappen i blått i silke og hermelin. Fargene er de franske, og symbolet fleur
de lis, som har vært det religiøse symbolet for treenighet og det franske monarkiet siden
middelalderen, går igjen flere steder både på toppen av kronen og på stoffet på ottomanen der
kronen hviler i blått og gull. På kronen ses et kors, eller er det liljen? Hun kunne ikke helt
bestemme seg.
       Kjedet symboliserer monarkiets religiøse makt. Sverdet på venstre side er i gull dekorert
med røde rubiner, grønne smaragder og blå safirer. Disse er de militære fargene som viser at han
når som helst er klar til kamp hvilket var tilfelle for kongen. De mangfoldige krigene kostet landet
menneskeliv og enorme summer. Da oldebarnet Louis XV i en alder av snaue fem år skal ta over
styringen, er Frankrike et gjeldstynget land med økende misnøye og vi vet alle hva resultatet ble i
1689. Bak kronen på høyre side ses Thémis, den greske gudinnen for rettferdighet, også hun med
et sverd i hånden - så har han også loven og rettferdigheten med seg i sin absolutisme.
        Linjene peker oppover i maleriet mot Ludvig den XIV og videre mot Gud, for å
symbolisere en direkte forbindelse med oven. Alle detaljene fra kongens ansikt, den karmosinrøde
baldakinen drapert over ham, linjene som peker oppover mot det åndelige og fargeutvalget viser
oss eneveldets storhet og kongens absolutte makt.


Klokken er syv på kvelden. Det er stummende mørke ute, hun sitter alene i vindusposten og
noterer, betrakter portrettet og tenker over dagen. Kalveskinnshansker, kulturhistorie, livet.
       Hun går nærmere bildet, og ser på venstrehånden der den hviler så fornemt på hoften. Den
holder høyre hanske slik at den er fri til å trekke sverdet. Hanskene symboliserer renhet og
virksomhet. Merkelig det også:

I det 17. århundret dukket parfymerte skinnhansker opp. Hanskene skulle blant annet beskytte mot
stanken i Versailles. Geiter og kyr kunne legge igjen en odør da de ble ledet inn gjennom
korridoren for at dronningen skulle få frisk melk, likeså luktet det av menneskenatur; fra hår som
aldri ble vasket, eller fra kurtisanene som var imot varmt vann av frykt for bakterier. Sistnevnte
bedrev ”tørrvask” dvs. de skiftet tøy mange ganger om dagen og vasket seg ikke.
      Det må ha luktet intenst overalt. Varme kjeler med friske blomster ble satt ut, likeså hadde
hoffleverandørene av parfyme hendene fulle med å levere anisdrops, nellik, kanel og urter til
munnhygiene og godluktende skjerf og hansker.
                                                                                                       21

Ludvig XIV bygde et univers, monne hun kunne bygge sitt liv? Så rart, hun fryser ikke. Fra
kapellet i foajeen høres toner av Lully, hun reiser seg, nikker til bildet og tripper lett i retning
lyden; en passacaglia i c-moll for violin og mandolin.

				
DOCUMENT INFO
Shared By:
Categories:
Tags:
Stats:
views:27
posted:4/3/2010
language:English
pages:21