2208 Psykiatriplanutkast 3juli03

Document Sample
2208 Psykiatriplanutkast 3juli03 Powered By Docstoc
					1         Innhold
1           INNHOLD ............................................................................................................................................ 1
2           MANDAT, MEDLEMMER AV ARBEIDSGRUPPE, ARBEIDSMETODE ................................ 2
3           KONKLUSJONER ............................................................................................................................. 2
4           MÅL OG FØRINGER FOR TILBUDET INNEN PSYKISK HELSEVERN I HELSE SØR ..... 3
4.1         PRIORITERINGER .................................................................................................................................... 4
4.2         SAMHANDLING SPESIALISTHELSETJENESTEN OG KOMMUNENES HELSE- OG SOSIALTJENESTE ................ 5
4.3         BRUKERMEDVIRKNING .......................................................................................................................... 7
4.4         OMSTILLINGS- OG RESSURSBEHOV ......................................................................................................... 8
5           ØKONOMI .......................................................................................................................................... 8
5.1         OPPTRAPPINGSPLANEN FOR PSYKISK HELSEVERN .................................................................................. 9
5.2         FORDELING AV BASISRAMME TIL PSYKIATRIEN ...................................................................................... 9
5.3         PSYKIATRIENS ANDEL AV FELLESKOSTNADER VED HELSEFORETAKENE............................................... 10
6           FOREKOMST AV PSYKISKE LIDELSER OG BEHANDLINGSBEHOV .............................. 10
6.1         PSYKISKE LIDELSER I ET SAMFUNNSØKONOMISK PERSPEKTIV ............................................................. 13
7           TJENESTETILBUDET INNEN PSYKISK HELSEVERN .......................................................... 15
7.1         DISTRIKTSPSYKIATRI – INNHOLD OG FUNKSJON ................................................................................... 15
7.2         SENTRALSYKEHUSFUNKSJONER – INNHOLD OG FUNKSJON .................................................................. 16
7.3         REGIONALE FUNKSJONER ..................................................................................................................... 17
7.3.1       Nettverkskompetansesentre ................................................................................................................. 17
7.3.1.1     Alderspsykiatri ..................................................................................................................................................... 18
7.3.1.2     Andre nettverkskompetansesentre ........................................................................................................................ 18
7.3.2       Henvisningskompetansesentre ............................................................................................................ 18
7.3.2.1     Spiseforstyrrelser .................................................................................................................................................. 18
7.3.2.2     Sikkerhets- og rettspsykiatri ................................................................................................................................. 19
7.3.2.3     Psykisk utviklingshemmede med psykose og alvorlige atferdsforstyrrelser ......................................................... 19
7.3.2.4     Biologisk psykiatri ................................................................................................................................................ 19
7.3.2.5     Psykosomatiske lidelser ........................................................................................................................................ 19
7.3.2.6     Kjønnsskifte.......................................................................................................................................................... 19
7.3.3       Databasert nettverk .............................................................................................................................. 20
7.3.3.1     Spiseforstyrrelser .................................................................................................................................................. 20
8           FORSKNING..................................................................................................................................... 20
8.1         RESYME ............................................................................................................................................... 20
8.2         BAKGRUNN .......................................................................................................................................... 21
8.3         FORSKNINGS- OG UTVIKLINGSARBEIDE I HELSE SØR PR VÅREN 2003 .................................................. 21
8.4         PREMISSER FOR UTVIKLING AV FORSKNING I HELSE SØR ..................................................................... 22
9           LÆRINGS- OG MESTRINGSSENTRA ........................................................................................ 22
10          LEGE- OG PSYKOLOGSPESIALISTER MED DRIFTSAVTALE ........................................... 23
11          RUS OG PSYKIATRI ...................................................................................................................... 23
12          AKTIVITETS- OG KVALITETSPARAMETRE .......................................................................... 23
13          BARNE- OG UNGDOMSPSYKIATRI .......................................................................................... 23

Vedlegg 1              Distriktspsykiatriske sentra – oversikt over dagens situasjon
Vedlegg 2              Psykiatriske sykehusavdelinger (tidligere sentralsykehusavdelinger) – oversikt
                       over dagens situasjon
Vedlegg 3              Definisjoner og begrepsforståelse forskning og utvikling (FoU)
Vedlegg 4              Pågående forskning innen psykisk helsevern i Helse Sør
Vedlegg 5              Status og akademisk kompetanse innen psykisk helsevern i Norge pr aug 2001
Vedlegg 6              Depresjonsforskningsprosjektet Helse Sør
Vedlegg 7              Økonomiske overslag ved et tematisk forskningsprosjekt innen psykisk
                       helsevern
Vedlegg 8             Notat fra brukerrepresentantene
Vedlegg 9             Tabelloversikter, 3 sider



psykiatriplan                                                                                                                                                                      1
Helse Sør
2     Mandat, medlemmer av arbeidsgruppe, arbeidsmetode
      To arbeidsgrupper, en faggruppe psykiatri med Ole Bjørn Kolbjørnsrud som leder og en
      undergruppe fra barne- og ungdomspsykiatrien ledet av Lars Hammer ble oppnevnt for å
      utforme regional psykiatriplan for Helse Sør.
      Sammensetning av arbeidsgruppene:
      Faggruppe psykiatri:
      Ole Bjørn Kolbjørnsrud, avdelingsoverlege, Blefjell sykehus HF, leder av gruppen
      Bjørn Hoem, klinikksjef, Sykehuset Buskerud HF
      Thorbjørn Sund, avdelingsoverlege, Ringerike sykehus HF
      Finn Hall, ass. Direktør, Psykiatrien i Vestfold HF
      Britt Tveiten Fjeld, klinikksjef, Sykehuset Telemark HF
      Egil Waldenstrøm, klinikksjef, Sykehuset Telemark HF
      Peer Nicolay Jørgensen, avdelingsleder PSA/SShf-Kristiansand, Sørlandet sykehus HF,
      avd. Kristiansand
      Henning Garsjø, klinikksjef, Sørlandet sykehus HF, avd. Arendal
      Ulrik Malt, avdelingsoverlege, Rikshospitalet HF
      Kari Vogsland, Mental helse, brukerrepresentant
      Berit Bryn-Jensen, Landsforeningen for pårørende innen psykiatri, brukerrepresentant
      Ulrik Sverdrup, rådgiver, Helse Sør RHF
      Øyvind Røed, controller, Helse Sør RHF
      Kaia Solheim Hansen, rådgiver, Helse Sør RHF, sekretær for gruppen
      Barne- og ungdomspsykiatri:
      Lars Hammer, avdelingsoverlege, Sykehuset Buskerud HF, leder av undergruppen
      Bodhild Rødland, sjefpsykolog, Ringerike sykehus HF
      Marit Steigre, Blefjell sykehus HF
      Ola Brønstad, avdelingsoverlege, Psykiatrien i Vestfold HF
      Kristin Hodnekvam, klinikksjef, Sykehuset Telemark HF
      Karl Erik Karlsen, avdelingsleder/-overlege, Sørlandet sykehus HF
      Bodil Solberg, overlege, Sørlandet sykehus HF
      Inger helene Vandvik, avdelingsoverlege, Rikshospitalet HF

      Arbeidsgruppene har arbeidet hver for seg, mens lederne har koordinert resultatet slik at
      det utgjør en regional plan for psykisk helsevern i Helse Sør.
      Brukerrepresentantene har meddelt at de ikke stiller seg bak planutkastet. Deres
      begrunnelse finnes i vedlegg 9.

3     Konklusjoner
      Arbeidsgruppen vil særlig peke på følgende punkter som viktige for den videre
      omstilling, utvikling og drift av det psykiske helsevern i Helse Sør:
       De nasjonale føringer for omstilling og utvikling som ligger i opptrappingsplanen
        for psykisk helse i Norge, legges til grunn for omstilling, utvikling og drift av det
        psykiske helsevern i Helse Sør.
       Reell brukerinnflytelse forutsetter utvikling av gode modeller for
        brukermedvirkning både på individ og systemnivå.

psykiatriplan                                                                                   2
Helse Sør
       Oppbygging og utvikling av psykisk helsevern i Helse Sør forutsetter
        ressurstilgang fra fire ulike kilder:
           1. Omstilling av eksisterende ressurser innen psykisk helsevern (ved psykiatriske
              sykehjem og ved psykiatriske sykehusavdelinger)
           2. Økonomiske midler gjennom den statlige opptrappingsplanen
           3. Omfordeling av ressurser fra somatiske - og ikke-medisinske tjenester
           4. Økte inntekter gjennom økt poliklinisk behandling
       Ressurser som blir frigjort gjennom omstilling og effektivisering av de kliniske
        tjenestene i psykiatrien, skal i sin helhet brukes til videre utvikling og oppbygging av
        spesialisthelsetjenestene innen psykisk helsevern i Helse Sør.
       Legestillinger er blant de ressurser som er nødvendige å overføre fra fagområder
        med for stor kapasitet til fagområder der behandlingskapasiteten skal utvides.
        Psykisk helsevern er et slikt fagområde.
       Fordeling av driftsmidler, både basistilskudd og opptrappingsmidler, til psykisk
        helsevern i Helse Sør gjøres ut fra objektive kriterier.
       Forekomst av psykiske lidelser er betydelig, og er økende for en del grupper. Dette
        gjelder blant annet personer med psykiske lidelser og rusmisbruk, psykosomatiske
        lidelser og personlighetsforstyrrelser. Antall eldre vil øke i befolkningen. Følgelig
        vil flere personer trenge alderspsykiatrisk bistand.
       Tjenestetilbudet i det psykiske helsevern i Helse Sør skal bestå av
        distriktspsykiatri, sentralsykehusfunksjoner og regionale funksjoner. Tjenestene skal
        bidra til å dekke befolkningens ulike behov innen alle aldersgrupper.
       Det forutsettes at det psykiske helsevern i Helse Sør skal videreutvikles og styrkes i
        nært samarbeid med kommunene. Det skal arbeides for at kommuner og
        helseforetak inngår gjensidig forpliktende samarbeidsavtaler.
       Utviklingen av tjenestetilbudet for – og behandlingen av personer med psykiske
        lidelser og rusmiddelmisbruk må sees i sammenheng. Dette må gi konsekvenser for
        organisering og implementering av de spesialiserte rustjenester som skal overføres
        fra annet forvaltnings-/ansvarsnivå til Helse Sør.
       Forskning og Utvikling innen det psykiske helsevern i Helse Sør må gis prioritet
        slik at alle helseforetak utvikler forskningskompetanse på doktorgradsnivå. Det må
        kunne oppnås konkrete forskningsresultater samt foregå kompetanseoppbygging
        innen forskning og utvikling ved de ulike helseforetak i Helse Sør. Som overordnet
        modell anbefales den tematiske modell.

4     Mål og føringer for tilbudet innen psykisk helsevern i
      Helse Sør
      Til grunn for utviklingen av tilbudet innen psykisk helsevern i Helse Sør ligger det
      nasjonale og regionale føringer.
      De nasjonale føringene fremgår i første rekke av Stortingsmelding nr. 25 (1996-97):
      Åpenhet og helhet, St prp nr 63 (1997-98): Om opptrappingsplanen for psykisk helse,
      Helseforetaksloven, Styringsdokument 2003 for Helse Sør og Veiledningsserie 1:2001,
      Distriktspsykiatriske sentre – organisering og arbeidsområder, IK-2738.

psykiatriplan                                                                                    3
Helse Sør
      De regionale føringer er gitt gjennom Strategiplanen 2003 – 2006, Resept 2006 som
      bl.a. sier at Helse Sør skal utvikle et tjenestetilbud som bygger på et helhetlig
      prioriteringsansvar som strekker seg ut over de rene lønnsomhetshensyn.
      Helse Sør skal utvikle behandlingskapasiteten i regionen med særlig fokus på:
      •    psykisk helsevern
      •    kreft
      •    eldre
      •    personer med kroniske sykdommer
      Psykisk helsevern i Helse Sør skal bidra til å forebygge psykiske lidelser, behandle
      sykdom og redusere negative konsekvenser av psykisk sykdom.
      For å oppnå en optimal utnyttelse og tilpasning av regionens kapasitet vil det bli vurdert
      å benytte virkemidler som å skape fleksible sykehus og å utvikle et forpliktende
      samarbeid med primærhelsetjenesten.
      Psykiatrien i Helse Sør skal kjennetegnes ved nærhet, kontinuitet, tilgjengelighet og
      kvalitet. Befolkningen skal ha tilbud om et likeverdig psykiatrisk tilbud med høy faglig
      standard tilpasset behovet.
      Brukermedvirkningen skal videreutvikles. Brukermedvirkning på alle nivåer er
      grunnleggende forutsetning for å kvalitetssikre tjenestene, rette opp store mangler, og
      møte behovet for bedre tjenester til mennesker med psykiske lidelser.
      Brukermedvirkningen baseres på innhenting av kunnskap, erfaringer og praktisk rettet
      utviklingsarbeid.

4.1        Prioriteringer

      De prioriterte gruppene i Helse Sør vil være:
          De mest alvorlige og ressurskrevende lidelsene med langvarige og omfattende
           tjenestebehov, for eksempel schizofreni og andre psykotiske lidelser, noen med
           alvorlig rusmisbruk
          Barn og unge der det er et betydelig sprik mellom behov og tilbud
          Barn og unge i høyrisikogrupper der forebyggende tiltak og tidlig intervensjon kan
           ha størst effekt.
          De vanligst forekommende lidelsene med stort forebyggings- og
           behandlingspotensiale: depresjon, angst og alkoholmisbruk


      Ulike sett av kriterier kan benyttes som grunnlag for prioritering av målgrupper og
      tiltak. Prioriteringen må imidlertid bygge på den problembeskrivelse som lå til grunn for
      Opptrappingsplanen, der en bestemte å prioritere de yngste og de med langvarig og
      omfattende tjenestebehov, basert på at gapet der var størst mellom behov og tilbud.
      Nivåer for prioritering etter Lønningutvalget (NOU 23:1987):
      Første prioritet: Nødvendige tiltak i den forstand at det har umiddelbare livstruende
      konsekvenser dersom de ikke iverksettes.



psykiatriplan                                                                                    4
Helse Sør
      Annen prioritet: Nødvendige tiltak, fravær av tiltakene får eller kan få alvorlige eller
      katastrofale konsekvenser på lengre sikt.
      Tredje prioritet: Tiltak med dokumentert nytteeffekt der konsekvensene av svikt i
      tilbud er klart uønskede, men ikke så alvorlige som under første og annen prioritet.
      Fjerde prioritet: Etterspurte tiltak med antatt helse- og livskvalitetsfremmende effekt
      og der skadevirkningene ved svikt er klart mindre enn ved tiltak med høyere prioritet.
      Femte prioritet: Null prioritet, etterspurt men ikke dokumenterte eller nødvendige
      helsetjenester.
      I tillegg til disse nivåene kommer hensynet til likhet og de helseøkonomiske
      betraktningene:
      Problemomfanget: En kan prioritere innsatsen mot de områdene hvor problemene er
      størst
      Effektoppnåelse: En kan prioritere tiltak på de områdene hvor det er best mulighet for å
      få stor gevinst av tiltakene
      Økonomiske hensyn: En prioriterer tiltak slik at det er stor sannsynlighet for at en kan
      måle effekt av disse
      Med et mer strategisk utgangspunkt kan disse hensynene også vektlegges i
      prioriteringene:
      Legitimitetshensyn: En prioriterer tiltak som kan gi raske målbare resultater og god
      oppslutning om videre tiltak
      Logistikk: En prioriterer tiltak hvor det er viktig å komme i gang raskt, fordi det vil ta en
      viss tid å implementere tiltakene eller fordi disse er en forutsetning for å sette i gang
      andre prioriterte tiltak
      Vurderingen av følgende konkretisering av kriteriene legges til grunn for prioritering i
      den videre omstilling og oppbygging:
      - Alvorlighet
      - Gap mellom behov og tilbud
      - Potensiell effekt av forebygging i forhold til ressursbruk
      - Potensiell effekt av tiltak/ behandling i forhold til ressursbruk

4.2        Samhandling spesialisthelsetjenesten og kommunenes
           helse- og sosialtjeneste


      Kvaliteten på helsetjenesten er blant annet avhengig av at de samhandlende personer i
      behandlernettverket er i stand til å etablere bærekraftige relasjoner seg i mellom.


      Begrepet behandlingsnettverk brukes ofte på tilbudene pasientene gis fra forskjellige
      ansvarsnivåer gjennom et sykdomsforløp. Det er et mål at pasienten skal oppleve at
      behandling og andre tilbud som gis passer sammen og danner en helhet. Et av




psykiatriplan                                                                                     5
Helse Sør
         verktøyene for å oppnå dette er retten til individuell plan for pasienter som har behov for
         langvarige og koordinerte tjenester1.
         Kommunene skal sørge for befolkningens behov for bolig, meningsfulle aktiviteter,
         pleie og omsorg samt gi de allmenne helsetjenester – forebygging, behandling og
         rehabilitering. Spesialisthelsetjenesten skal støtte kommunehelsetjenesten med
         undervisning og veiledning samt gi tilbud til de som er så syke at fagmiljøet i
         kommunene ikke kan gi et tilstrekkelig tilbud.
         Spesialisthelsetjenesten vil for en stor del gi hjelp til personer med sammensatte
         hjelpebehov. Tilbudet fra spesialisthelsetjenesten vil være av begrenset varighet og gis i
         de perioder pasienten har behov for det.
         Denne ansvarsdelingen innebærer at samarbeidet mellom spesialisthelsetjenesten og
         kommunen er vesentlig for at pasientene skal få et godt nok tilbud. Dersom et av
         nivåene svikter vil belastningen på både pasienten, dennes familie og det andre nivået
         bli stort.
         En helhetlig helsetjeneste kjennetegnes ved at primær- og spesialisthelsetjenesten
         fungerer som et sømløst tilbud overfor pasienten. Samarbeidet vil skje i et nettverk
         mellom aktører innen primær- og spesialisthelsetjenesten. Kvaliteten på behandlingen
         vil være avhengig av relasjonene mellom aktørene i nettverket.
         Gjennom opptrappingsplanen skjer det en planlagt omstilling av tilbudet innen psykisk
         helsevern både i primær- og spesialisthelsetjenesten. Målet er at pasientene samlet skal
         få et bedre tilbud. Det er en utfordring at endringer skjer på ulik måte, til ulik tid og i
         ulik takt i de to ansvarsnivåene. Det er viktig for begge nivåer å være bevisste på at
         omstillingene skjer på en slik måte at pasienten hele tiden får et bedre tilbud.
         Samhandling med primærhelsetjenesten må være en del av den faste strukturen, det må
         skje planlagt og regelmessig både i denne omstillingsperioden og ved normale forhold.
         I Resept 2006 brukes begrepet å etablere en samsone. Resept 2006 anbefaler at samtlige
         helseforetak etablerer forpliktende avtaler med ”sine” kommuner. Fagansvarlige innen
         psykisk helsevern bør drøfte samarbeidsmåter og bidra til å etablere forpliktende avtaler
         for aktuelle pasientgrupper.
         Regelmessig kontakt gjennom for eksempel veiledning og felles undervisning er arenaer
         for utvikling av bærekraftige relasjoner. I så måte har Helse Sør hatt god nytte av
         oppgaveorienterte kompetanseutviklingsprogrammer som er felles for
         spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og sosialtjenesten.
         Med unntak av barne- og ungdomspsykiatri og psykiatrisk ungdomsteam er
         spesialisthelsetjenesten ikke pålagt primærforebyggende oppgaver. Det er imidlertid en
         viktig oppgave innen psykisk helsevern for voksne å se til at omsorgssituasjonen for
         barna er ivaretatt når foreldre er psykisk syke. Dette vil ofte skje i samarbeid med den
         kommunale helse- og sosialtjenesten. Et viktig sekundærforebyggende tiltak er tilgang
         på utredning og behandling på spesialistnivå. Spesialisthelsetjenesten skal gi opplæring
         til pasienter og pårørende. Dette kan for eksempel gis gjennom lærings- og
         mestringssentra, evt i samarbeid med kommunenes helse- og sosialtjeneste.




1
    Pasientrettighetsloven § 2-6, Spesialisthelsetjenesteloven § 2-5, Kommunehelsetjenesteloven § 6-2a

psykiatriplan                                                                                            6
Helse Sør
4.3        Brukermedvirkning


      Brukermedvirkning tar utgangspunkt i respekt for det enkelte menneske.
      Reell brukerinnflytelse forutsetter utvikling av gode modeller for brukermedvirkning
      både på individ og systemnivå.

      Brukermedvirkning tar utgangspunkt i respekt for det enkelte menneske. Det er brukerne
      som har erfaringer med hvordan tjenestetilbudet faktisk virker og hvordan det bør
      fungere. Denne informasjonen er viktig for politikere, administrasjon og fagmiljø og
      gjør brukerne til viktige deltakere når tjenestetilbudet skal utvikles og formes.
      Brukermedvirkning vil gi kunnskap og skape forståelse om psykisk helse i befolkningen
      samtidig som brukere som engasjeres i medvirkning få styrket egne evner til å mestre
      eget liv.
      Helse Sør legger forholdene til rette for reell brukermedvirkning ved behandling av
      enkeltpasienter og på alle nivåer ved utvikling og organisering av tjenestene i tråd med
      sentrale føringer gitt i Stortingsmelding nr 25 (1996 – 1997) Åpenhet og helhet og
      Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999 – 2006 (St. prp nr 63 (1997-98).
      Helse Sør legger til grunn at brukermedvirkning finner sted på individ- og systemnivå.
      Plan- og utviklingsprosesser innrettes slik at reell brukermedvirkning kan finne sted.
      Reell brukermedvirkning bidrar til gode prosesser og måloppnåelse gjennom dialog og
      samarbeid med enkeltpasienter og pårørende, brukerorganisasjonene innen psykisk
      helsevern og pasientombudene. Det tilsier også at man finner konkrete, praktiske
      løsninger for brukernes medvirkning i beslutningsprosesser som har betydning for
      pasientenes møte med helsetjenesten.
      Brukere har ut fra demokratiske prinsipper krav på god informasjon og på å bli hørt i
      saker som angår dem. Dette er et borgerrettslig og normativt argument for
      brukermedvirkning. Samtidig vil forebygging, behandling og livskvalitet svært ofte
      forbedres ved at brukere får god informasjon, og ved at deres egen kunnskap om
      sykdommen, symptomene og helseressursene anerkjennes og lyttes til av helsevesenet.
      Beslektet med dette perspektivet er også å gi hjelp til selvhjelp. Å se og å styrke den
      enkeltes ressurser og mestringsevne, og å støtte opp om egenorganisering og gjensidig
      hjelp pasienter imellom, blir da viktig.
      Det er ulike modeller for hvordan brukermedvirkning kan skje. Helseforetakene bør
      prøve ut ulike løsninger lokalt.
      Brukermedvirkning krever en holdningsendring mange steder, slik at det etableres en
      kultur for samarbeid med den som berøres av de tjenester som tilbys. Denne praksis vil i
      stor grad være i tråd med vårt demokratiske samfunnssystem.
      De sentrale brukerorganisasjonene er betydelig styrket og representerer verdifull
      kunnskap. Erfaringene viser at organisasjonene har behov for økt kapasitet for å være i
      stand til økt deltagelse i planlegging og utvikling av tjenester i samarbeid med
      kommuner og helseforetak.




psykiatriplan                                                                                    7
Helse Sør
4.4        Omstillings- og ressursbehov


      Hovedutfordringen er oppbygging av velfungerende distriktspsykiatri (DPS) og barne-
      og ungdomspsykiatri samt omstrukturere og spisse ”sentralsykehusfunksjonen.
      Det er nødvendig at legestillinger er blant ressursene som overføres fra fagområder med
      for stor kapasitet til fagområder der behandlingskapasiteten skal utvikles.

      Det er spesielt to ressursfaktorer som skiller seg ut som knapphetsfaktorer innen den
      psykiatriske spesialisthelsetjenesten: økonomi og legestillinger.
      Oppbygging og utvikling av psykisk helsevern i Helse Sør forutsetter ressurstilgang fra
      fire ulike kilder:
           1. omstilling av eksisterende ressurser innen psykisk helsevern (ved psykiatriske
              sykehjem og ved psykiatriske sykehusavdelinger)
           2. økonomiske midler gjennom den statlige opptrappingsplanen
           3. omfordeling av ressurser fra somatiske - og ikke-medisinske tjenester
           4. økte inntekter gjennom økt poliklinisk behandling
      Den store utfordringen for store deler av psykisk helsevern i Helse Sør vil være
      utvikling gjennom omstilling. Styringsdokumentet 2003 forutsetter en omstilling og
      omstrukturering av det institusjonsbaserte psykiske helsevern. Det skal skje en
      spesialisering innen sykehusene, og psykiatriske sykehjem enten skal nedlegges eller
      omstilles til aktive behandlingsenheter.
      Det vil være helt avgjørende å omstille deler av de ressurser som i dag benyttes til
      psykiatriske sykehusavdelinger til oppbygging og utvikling av distriktspsykiatriske
      sentre (DPS) i de områder av Helse Sør hvor slike tjenester er svakt utbygd.
      Ressurser som blir frigjort gjennom omstilling og effektiviseringstiltak i psykiatrien skal
      i sin helhet brukes til oppbygging av den psykiatriske spesialisthelsetjenesten.
      For å få til en utbygging av psykisk helsevern i forhold til intensjonene i
      opptrappingsplanen er det nødvendig også med flere legestillinger. Legestillinger til
      psykisk helsevern kan opprettes gjennom Nasjonalt Råd for stillingsstruktur og
      legefordeling. I tillegg kan helseforetakene gjennom en totalvurdering av hvilke
      stillinger det er mest behov for søke Helse Sør RHF om omgjøring av legestillinger fra
      et fagområde til et annet.
      Det er nødvendig at legestillinger er blant ressursene som overføres fra fagområder med
      for stor kapasitet til fagområder der behandlingskapasiteten skal utvikles.

5     Økonomi

      Fordeling av driftsmidler til psykisk helsevern gjøres ut fra objektive kriterier.


      For psykisk helsevern er det i perioden ’03 til ’06 to ulike forhold som angår
      finansieringen, basistilskudd og midler tilknyttet opptrappingsplanen for psykisk
      helsevern. Fordeling av disse to kategoriene midler vil hovedsakelig følge de samme

psykiatriplan                                                                                   8
Helse Sør
      prinsipper. Midlene til psykiatrien skal søkes fordelt etter objektive kriterier,
      hovedsakelig demografi og geografi. Under opptrappingsperioden vil det imidlertid også
      være behov for å vektlegge hvor langt det enkelte foretak har kommet i
      omstillingsprosessen. Etter at opptrappingen er gjennomført er det intensjonen at
      fordelingen av midler skal følge en objektiv modell fullt ut.

5.1        Opptrappingsplanen for psykisk helsevern
      Opptrappingsplanen for psykisk helsevern ble utarbeidet under den tidligere
      fylkeskommunale organiseringen av spesialisthelsetjenesten. Den var forutsatt å vare
      frem til 2006, og skulle tilføre psykiatrien nok midler til å kunne legge om til et tilbud
      som i hovedsak skulle være tuftet på større nærhet til hjemmet, derav ligger det at
      tyngden av opptrappingsmidlene skulle settes av til utbygging av distriktspsykiatriske
      sentre. Opptrappingen har imidlertid ikke fulgt opp de foreslåtte innvilgede beløpene i
      den opprinnelige planen, noe som vanskeliggjør planlegging og prioritering av midlene.
      Flere prosjekter innen opptrappingen står foran sin oppstart, men det er usikkert om det
      er disse prosjektene som vil gi best effekt dersom opptrappingsplanen ikke følges opp
      100 %. En hovedoppgave for Helse Sør RHF er derfor å forsøke å bringe større klarhet
      omkring hvordan avslutningen av opptrappingsplanen skal gjennomføres.
      Det at planen ble utarbeidet under de fylkekommunale skillelinjene gir visse
      utfordringer hva gjelder fordeling av midler mellom helseforetakene, da særlig innefor
      Buskerud og Telemark, hvor de to fylkene er delt i fire helseforetak. Fordelingen av
      investeringsmidler må derfor ses i forhold til hvilke tiltak som allerede er gjennomført
      innenfor de ulike foretakene og hvilke som historisk har blitt mindre tilgodesett på
      grunn av prioriteringer som ble foretatt under det fylkeskommunale styret. En
      investeringsplan for regionen totalt sett er allerede lagt til grunn for de skisserte
      opptrappingsmidlene, og denne legges fortsatt til grunn for investeringsfordelingen, gitt
      at staten opprettholder sine tildelinger. Når det gjelder fordelingen av driftsmidlene
      innen opptrappingsplanen legges det til grunn at disse vesentlig følger samme kriterier
      som psykiatriens andel av basisrammen. Det ligger til grunn for omorganisering av
      spesialisthelsetjenesten at tilbudet i større grad skal bli likeverdig for alle innbyggere i
      regionen, og en skjevfordeling av driftsmidler etter andre kriterier vil være
      kontraproduktivt i denne sammenheng, og anbefales derfor ikke.

5.2        Fordeling av basisramme til psykiatrien
      Psykiatriens andel av basistilskuddet til Helse Sør fordeles i dag som funksjonsbudsjett
      til de ulike helseforetakene. Fordelingen har i stor grad vært basert på tidligere års
      tildelinger, med tillegg for lønns- og prisjustering. En slik tilnærming er ikke med på å
      legge til rette for en utjevning av tjenestetilbudet, og det er derfor nødvendig å få til en
      endring i måten å gjennomføre fordeling på.
      Det legges til grunn i denne planen at fordeling av midler innen psykiatri i Helse Sør
      skal følge objektive kriterier. Med dette menes at man benytter en modell som tar
      utgangspunkt i hvert enkelt foretaks identifiserte opptaksområde, bestående av de
      kommuner hvorfra pasientene naturlig vil søke til foretakets institusjoner. Fordelingen
      gjøres deretter med utgangspunkt i demografisk og geografiske forhold ved hvert
      opptaksområde. Det vil i opptrappingsperioden være behov for å justere tildelingene noe
      i forhold til hvor langt de enkelte foretakene har kommet i omstillingen. Denne
      problemstillingen må løses i det årlige budsjettarbeidet, hvor også selve modellen for
      fordelingen utarbeides, utvikles og vedlikeholdes. For Buskerud og Telemark vil det


psykiatriplan                                                                                        9
Helse Sør
      også være nødvendig å tilpasse fordelingen med hensyn til skillet mellom drift av de
      distriktspsykiatriske sentrene (4 foretak) og drift av de psykiatriske sykehusavdelingene
      (2 foretak).
      Det anbefales at en slik modell tas i bruk fullt ut fra første år etter at opptrappingen
      innen psykiatrien er fullført, og det kan forutsettes at alle foretakene har samme
      mulighet til effektivitet i behandlingsopplegget. Det vil da kun være basisramme som
      skal fordeles. Det foreslås også at den samme metodikken gjøres gjeldende for både for
      drift og investeringer. Beregninger etter modellen må startes opp allerede for
      budsjettåret 2004 og gjennomføres også i budsjettårene i forkant av at modellen tas i
      bruk fullt ut. Dette vil gi foretakene klare indikasjoner på nødvendigheten av å
      gjennomføre økonomisk rettede omstillingstiltak, samtidig som det gir erfaringer i bruk
      av modellen og mulighet til å foreta justeringer. For investeringer bør disse ses med
      lengre tidshorisont enn ett år for å få til en hensiktsmessig finansieringsordning for
      større prosjekter som viser god lønnsomhet. En investeringsplan for regionen sett under
      ett bør utarbeides, der prinsippene i den objektive modellen legges til grunn for en
      periode på 5 til 8 år.
      Fordeling etter denne modellen gir hvert enkelt foretak en forutsigbarhet i forhold til at
      tildelingen ikke varierer som følge av endringer og prioritering på regionnivå.
      Ytterligere bedret forutsigbarhet vil modell få dersom man også kan legge inn definerte
      kriterier for psykiatriens andel av den totale basisrammen på regionnivå. Modellen vil
      uansett være følsom i forhold til endringer i de rammer som tildeles Helse-Sør fra staten.
      I en slik modell vil det være opp til hvert foretak å organisere og styre egen virksomhet,
      mens det rapporteres på sentrale resultat- og kvalitetsindikatorer til Helse Sør.
      Benchmarking vil i denne situasjonen være et viktig verktøy for å søke å optimalisere
      tilbudet gjennom hele regionen.


5.3        Psykiatriens andel av felleskostnader ved helseforetakene
      Fordeling av felleskostnader ved helseforetakene er et forhold som får påvirkning på
      andelen av basisrammen som fordeles til psykiatrien. Det er viktig at man kommer frem
      til gode fordelingskriterier og at disse benyttes på en tilnærmet standardisert måten ved
      alle foretakene i regionen. Det bør være slik at de ulike typene kostnader fordeles etter
      kriterier som er drivende for kostnaden ved kostnadsstedet. Arbeidet med å utvikle disse
      kriteriene er viktige for å gi et riktigst mulig bilde av kostnadene ved
      psykiatrivirksomheten i Helse-Sør.

6     Forekomst av psykiske lidelser og behandlingsbehov
      Plandokumenter inneholder ofte en formulering om at tjenestetilbudet skal utformes og
      dimensjoneres i samsvar med befolkningens behov for helsetjenester. Dette kan virke
      tilforlatelig riktig, men er i realiteten et uoppnåelig mål. Erfaring viser at registrerte
      behov for helsetjenester tenderer til å vokse når tilbudet økes i bredde eller kapasitet. Og
      motsatt har lange ventelister vist seg å ”bremse” på henvisningstakten fra primærlegene.
      Positive presseoppslag om sykdommer og nye behandlingsmetoder har ofte den
      konsekvens at det blir økt tilgang på behandlingssøkende pasienter. Behovsbegrepet
      synes å bli mer problematisk dess dypere man trenger inn i arbeidet med å definere
      behov for spesialiserte helsetjenester. Dette synes i særlig grad å være tilfelle innen
      psykiatrisk spesialisthelsetjeneste. Folkehelseundersøkelser viser stor diskrepans
      mellom prevalens av psykiatriske symptomer og registrert behandlingsbehov.


psykiatriplan                                                                                   10
Helse Sør
      Dimensjonering av helsetjenester kan derfor ikke baseres på en enkel konvertering av
      epidemiologiske data, men vil måtte ta i betraktning sosiokulturelle forhold samt en
      vurdering av hvilket velferdsnivå som det er fornuftig å legge til grunn for
      planleggingen. Helsetjenester er både en rettighet og et velferdsgode, og vil derfor måtte
      planlegges på grunnlag av både et faglig og politisk skjønn. Behandling og omsorg vil
      måtte fungere i et integrert samspill, selv om man ideelt har definert en oppgavedeling
      mellom forvaltningsnivåer. I noen tilfeller vil det være riktig å tilsløre skillet mellom de
      to, mens det i andre tilfeller vil være like riktig å presisere avgrensningen i
      oppgaveansvar.
      Sekundære hensyn har lenge spilt en viktig rolle i utbyggingen av vårt helsevesen.
      Politisk detaljstyring har eksempelvis vektlagt distriktsutbygging, lokalisering av
      arbeidsplasser og utnyttelse av eksisterende bygningsmasse. Slike hensyn har i noen
      tilfeller blitt gitt prioritet foran rent helsefaglige hensyn. Ønsket om nærhet til alle
      tjenestetilbud for hele befolkningen vil lett kunne komme i konflikt med ønsket om å
      etablere robuste og velfungerende fagmiljøer som ikke bryter sammen om noen
      enkeltperson skulle slutte eller gå i permisjon. Sårbare og underdimensjonerte enheter er
      et erfart problem innen dagens distriktspsykiatri. Det synes naturlig å vektlegge
      hensynet til hva som er mest tjenlig for befolkningen i større grad enn hittil.
      Det psykiske helsevern står i et skjæringspunkt mellom kultur, samfunn og medisin og
      mellom behandling og kontroll. Oppfatningene av hva som hører hjemme i hvilken
      kategori vil hele tiden være gjenstand for endringer. For den enkelte pasient og dennes
      omgivelser er det derfor viktig at Helse Sør RHF til en hver tid er oppdatert på disse
      problemstillingene, slik at både pasienten, de pårørende og eventuelt lokalmiljøet kan få
      tydelige forklaringer på hva som kan gjøres og hva som vanskelig kan gjøres fra
      sykehusets side.
      De kronisk alvorlige sinnslidelsene (lidelser innenfor det schizofrene spektrum;
      bipolar type I (manisk-depressiv lidelse) viser en tilnærmet stabil forekomst
      (livstidsforekomst 1 – 1.5 % for hver av gruppene hvilket for Helse Sør skulle tilsi totalt
      omkring 18.000 – 26.000 personer). Dette henger antatt sammen med en høy grad av
      arvelighet for disse tilstandene. Nye medikamenter som positivt påvirker evne til sosial
      kontakt og egenomsorg har åpnet nye muligheter for å kunne gi pasienter med lidelser
      innenfor det schizofrene spektrum et verdig liv i eget lokalsamfunn. Nye opplegg for
      psykososial rehabilitering har ytterligere forsterket denne endringen. Også i
      behandlingen av de alvorligste former for bipolare lidelser er det tilkommet nye
      behandlingsmetoder som bedrer utsiktene for bedre funksjon og livskvalitet hos
      pasientene. Men selv ved et optimalt tilrettelagt ettervern og rehabiliteringsopplegg vil
      disse pasientgruppene fortsatt gjøre krav på en vesentlig del av heldøgnsplassene i sine
      dårlige (psykotiske) perioder. Dessuten innebærer de sterke biologiske årsaksfaktorer
      ved disse lidelsene at denne gruppen pasienter vil ha behov for bedre utredning av
      hjernen og andre kroppsfunksjoner enn de fleste andre pasienter med psykiske lidelser.
      Anslagsvis 10 – 15 % av den voksne befolkning lider av en personlighetsforstyrrelse
      (hvilket utgjør ca. 65.000 – 100.000 personer i Helse Sør). Den store belastningen og
      utfordringen for den psykiatriske spesialisthelsetjenesten er særlig de alvorlige
      personlighetsforstyrrelser (for eksempel antisosial personlighetsforstyrrelse; ustabil
      personlighetsforstyrrelse) hvor adferdsavvikene er mest markert, ofte kombinert med
      rusmiddelmisbruk. Oppvekstforhold preget av manglende stabilitet synes å være en av
      årsakene til at denne type problemer synes å øke. Disse pasientgruppene skal ha sine
      tilpassede tilbud i spesialisthelsetjenesten. For de fleste er det først og fremst aktuelt
      med ambulante behandlingstilbud (poliklinikk og dagbehandling), men i særlig
psykiatriplan                                                                                      11
Helse Sør
      vanskelige perioder med mye utagering vil også pasienter med alvorlige
      personlighetsforstyrrelser ha behov for heldøgnsopphold.
      Angst - og depressive lidelser er sammen med alkoholmisbruk de hyppigst
      forekommende psykiske lidelsene i vårt samfunn. Livstidsforekomst av depressive
      lidelser (episodiske, kroniske) er omkring 25 % av den voksne befolkning hvorav minst
      10 % til enhver tid er så lidende at det påvirker funksjonsevnen. Angstlidelser er omtrent
      like hyppig, men det er særlig de kroniske angstlidelsene (panikk og generalisert
      angstlidelse komplisert med angst for å ferdes ute blant andre mennesker) som fører til
      alvorlig funksjonssvikt. Tilstander preget av angst og moderat til middels depresjon blir
      i økende grad behandlet av primærleger. Dette fører til økte krav til allmennlegers
      kompetanse innen faget psykiatri. Spesialisthelsetjenesten har undervisnings- og
      veiledningsoppgaver overfor kommunehelsetjenesten i tillegg til utrednings- og
      behandlingsoppgaver overfor de mer alvorlige tilstandene. Fortsatt er angst- og
      depressive lidelser de hyppigste henvisningsdiagnoser til spesialisthelsetjenesten.
      Den eksakte forekomsten av spiseforstyrrelser er omdiskutert ettersom en betydelig del
      av ungdommer, da særlig piker, opplever forbigående symptomer på spiseforstyrrelse.
      Men anorexia nevrosa og de alvorligste former for bulimi kan fullstendig ødelegge unge
      menneskers (og deres families) liv og kan også medføre død i sin ytterste konsekvens.
      Utvikling av bedre behandlingstilbud og forebyggende tiltak vil derfor være en stor
      utfordring også for Helse Sør. Tiltakene vil måtte skje på flere nivå:
        a) Forebyggende - i form av informasjon og holdningsskapende tiltak (bl.a. gjennom
           kommunehelsetjenesten i skolene).
        b) Videre må poliklinikkene tilby oppfølging og behandling av de mer alvorlige
           tilstandene når disse ikke trenger innleggelse på sykehusavdeling.
        c) De mest alvorlige tilfellene må i akutt fase innlegges på somatisk sykehusavdeling
           for livreddende intervensjon. Psykiatrisk fagpersonale bør da inngå i
           behandlingsteamet. Det forutsettes at hvert DPS skal ha spesialkompetanse for
           behandling av spiseforstyrrelser, men de aller vanskeligste pasientene vil måtte
           kreve en regional eller flerregional løsning.
      Livstidsforekomst av alkohol og stoffmisbruk/avhengighet har i Norge vært anslått til å
      ligge i størrelsesordenen 22 – 23 %, hvilket også stemmer med estimater fra andre
      vestlige land. Det er derfor heller ikke overraskende at personer med rusproblemer er
      den største enkeltgruppen blant pasienter som innlegges på psykiatrisk akuttavdeling.
      Det er også den gruppen som vokser raskest. Andel alvorlig sinnslidende som ruser seg
      har også økt betydelig i de senere år. Dette medfører at skillet mellom rusomsorg/akutt
      avrusning og psykisk helsevern blir mer og mer meningsløst. Psykiatrien vil i økende
      grad måtte forholde seg til personer med alvorlige sinnslidelse og alvorlig rusmisbruk på
      alle nivåer i systemet (”dobbeltdiagnoser”). Noen rusmidler kan føre til psykiatriske
      følgetilstander, og dette vil ventelig bli en økende utfordring for den psykiatriske
      spesialisthelsetjenesten. Det er også psykiske lidelser som ubehandlet kan lede en person
      inn i et rusmiddelmisbruk (for eksempel bipolare lidelser; kroniske angstlidelser;
      ustabile personlighetsforstyrrelser), ikke sjelden som et forsøk på ”selvmedisinering” for
      å dempe angst og uro. Tidlig diagnostikk og intervensjon av alvorlige psykiske lidelser
      er derfor svært viktig og representerer en stor utfordring for spesialisthelsetjenesten.
      Dette gjelder ikke minst når det gjelder undervisning og informasjon overfor
      primærhelsetjenesten og befolkningen.
      Kriseintervensjon


psykiatriplan                                                                                 12
Helse Sør
      En vesentlig del av dem som trenger kriseintervensjon slik hjelp, legges inn som
      øyeblikkelig hjelp på psykiatrisk akuttavdeling. De havner derved på høyeste
      kostnadsnivå og på et sted som er mindre egnet for å kunne gi dem hjelp. Felles for disse
      pasientene er at de må ha hjelp umiddelbart om det skal ha noen hensikt. Mange av disse
      pasientene har kroniske psykiske lidelser, ofte kombinert med et begrenset eget sosialt
      nettverk. Dette kan bl.a. ha sammenheng med endrede samlivsmønstre i vår tid. Alt
      dette fører til at evnen til å absorbere motgang uten å trenge hjelp fra profesjonelle
      hjelpere er blitt vesentlig redusert. Følgen har vært at psykisk helsevern har fått
      kriseavlastning som en betydelig arbeidsoppgave, både overfor barn og voksne.
      I Helse Sør er det i gang arbeid der man prøver ut alternative modeller til innleggelse i
      psykiatrisk akuttavdeling for denne pasientgruppen. Dette arbeidet må virereutvikles.
      Alderspsykiatri
      Antall eldre vil øke i årene framover. En betydelig økning vil skje fra 2015. Dette vil
      føre til økt behov fra spesialisthelsetjenesten for denne gruppen.
      Demens øker betydelig med økt antall eldre. Hovedansvaret for utredning, behandling
      og omsorg vil ligge på kommunehelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten skal bistå
      kommunene ved diagnostiske og behandlingsmessige vansker. Forskningsdata tyder
      imidlertid på at personer som er fysiske og mental aktive i eldre alder har mindre sjanse
      for å utvikle demens. Det bør derfor ligge et betydelig potensiale for forebygging (eller
      forsinkelse) av demensutvikling gjennom aktivitetsorienterte tilbud til eldre.
      Undervisning og informasjon til fagfolk og befolkningen er da særlig viktig. Det er
      rimelig at spesialisthelsetjenesten bidrar til dette i samarbeid med primærhelsetjenesten.
      Psykosomatiske lidelser (tilstander med betydelige kroppslige plager og funksjonsutfall
      uten sikre biomedisinske funn) representerer en stadig større utfordring for helsevesenet.
      Eksempler på slike tilstander er invalidiserende multiple legemlige symptomer fra hele
      kroppen (Briquets syndrom; multippel somatiseringslidelse); kronisk
      utmattelsessyndromer; mange invalidiserende smertetilstander uten påviselig biologisk
      årsak; og sterkt fikserte forestillinger om å ha en alvorlig sykdom (alvorlige former for
      hypokondri). Mange av disse har samtidig betydelige psykiatriske lidelser samtidig.
      Anslagsvis 15 % av pasienter som kontakter lege faller i denne gruppen. Selv om de
      fleste pasienter blir behandlet i primærhelsetjenesten, er det en klar økning i antallet
      pasienter som henvises videre til den psykiatriske spesialisthelsetjenesten pga sterkt
      lidelsestrykk og funksjonsutfall da de somatiske (legemlige) undersøkelser er
      upåfallende. For å møte disse utfordringene er det nødvendig med større kunnskap om
      psykosomatiske lidelser, deres utredning, behandling og forebyggelse.

6.1        Psykiske lidelser i et samfunnsøkonomisk perspektiv
      Psykiske lidelser er en av hovedårsakene til forekomsten av sykelighet og uførhet i
      Norge. Det er disse lidelsene som tiltar raskest når det gjelder årsak til sykemeldinger og
      uførhet i den norske befolkningen. Fra 1994 til 1999 økte sykemeldinger registrert med
      diagnosen psykisk lidelse fra 24.000 til 62.000 sykemeldinger, dvs. en økning på ca. 150
      %. Grunnlaget for disse tallene baserer seg kun på sykemeldinger utover
      arbeidsgiverperioden på 16 dager. I 1999 utgjorde sykemeldinger med diagnose
      ”psykisk lidelse” (utover arbeidsgiverperioden) ca. 4 millioner sykedager og omfattet
      14,5 % av alle sykemeldinger. I tillegg må en anta at en rekke sykemeldinger blir anført
      med annen diagnose, men hvor årsaken er psykisk betinget.



psykiatriplan                                                                                     13
Helse Sør
      Psykiske lidelser utgjør den nest største gruppen av sykdomstilstander når det gjelder
      uførhet i arbeidslivet, uavhengig av alder og kjønn. I 1999 var det ca. 70.000 uføre i
      Norge med diagnosen psykisk lidelse. Psykiske lidelser er den hyppigste årsak til
      uføretrygd hos menn under 50 år og hos kvinner under 40 år og den synes å være
      økende.
      Psykiske lidelser medfører flere tapte arbeidsdager (11 dager pr mnd pr 100
      arbeidsaktive personer) enn somatiske sykdommer (3 dager pr mnd pr 100 arbeidsaktive
      personer). Mindre kjent er kanskje at hvis en person har både en somatisk sykdom og
      en psykisk lidelse, vil funksjonsutfallet og dermed tapte arbeidsdager bli dramatisk øket
      (47 dager pr mnd pr 100 arbeidsaktive personer). Det er også vist i flere uavhengige
      undersøkelser at ved flere legemlig sykdom (for eksempel hjerte-kar sykdom) vil
      samtidig psykisk lidelse ikke bare forverre funksjon, men også øke dødeligheten av de
      legemlige sykdommene. Denne kunnskap peker på behovet for å bedre det psykiatriske
      tilbudet til personer med somatisk sykdom (konsultasjon-liaison (C-L) psykiatri).




                           Tapte arbeidsdager
                              Arbeidsdager/mnd/100 arbeidere


                50
                45
                40
          dgr   35
                30                                             Somatisk
                25                                             Psykiatri
                20                                             Somatisk+psykiatri
                15
                10
                 5
                 0




      Figur 1 Tapte arbeidsdager – sykdomsårsak
      I tillegg til det som er nevnt i det ovenstående er det foretatt økonomiske analyser av hva
      psykiske lidelser koster det norske samfunnet årlig. Det hefter alltid en viss usikkerhet
      knyttet til slike analyser, men i en pressemelding fra SHD oktober 2001 anslås det at
      psykiske lidelser koster samfunnet ca 30 milliarder NOK hvert år. Dette er nok høyst
      usikre tall. Det foreligger imidlertid andre, og relativt grundige økonomiske analyser
      basert på nasjonale og internasjonale økonomiske studier knyttet til
      samfunnsøkonomiske kostnader mht pasienter med schizofreni. I norsk sammenheng
      anslås det at de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene i forbindelse med pasienter
      med schizofrene lidelser beløper seg til ca 5 milliarder NOK pr år. Dette er mer enn
      kostnadene knyttet til hjerte-kar-sykdom og kreftbehandling til sammen.
      Sett i dette perspektivet synes det derfor påfallende hvor relativt lite økonomiske midler
      det avsettes til behandling og forskning knyttet til psykiske lidelser i forhold til
      somatiske sykdommer. I tillegg økte utgiftene til den somatiske spesialisthelsetjenesten

psykiatriplan                                                                                  14
Helse Sør
         med 12 % i tidsrommet 1999 til 2001, mens utgiftene til den spesialisthelsetjenesten for
         psykisk helsevern økte med 6 % i samme tidsrom. Dette til tross for opptrappingsplanen
         for psykisk helse.

7        Tjenestetilbudet innen psykisk helsevern
         Behandlingstilbudet innen den psykiatriske spesialisthelsetjenesten består av
            1.   Distriktspsykiatri
            2.   Sentralsykehusfunksjoner
            3.   Regionale funksjoner

7.1          Distriktspsykiatri – innhold og funksjon
         Distriktspsykiatriske sentre (DPSene) er en bærebjelke i psykiatritilbudet til Helse Sørs
         befolkning. Distriktspsykiatriske sentra skal utbygges og videreutvikles slik at
         befolkningen i alle kommuner har et adekvat tilbud. Det desentraliserte tilbudet skal
         bestå av dag- og døgntilbud, poliklinikk og ambulante tjenester. Det betyr ikke at alle
         funksjonene må være samlokalisert, men at befolkningen har god tilgang på disse
         tjenestene.
         Dette vil kreve at:
            Helse Sørs hovedfokus for den statlige opptrappingen er å videreutvikle og fullføre
             utbyggingen av distriktspsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien. I
             utgangspunktet legges de statlige føringene og hovedintensjonene i de godkjente
             planene til grunn.
            De distriktspsykiatriske sentrene skal ha ansvar for de allmennpsykiatriske oppgaver
             på spesialistnivå innenfor et gitt geografisk område. De må ha tilstrekkelig
             kompetanse og bemanning til å utføre sine oppgaver. De må etablere et nært og
             forpliktende samarbeid med de kommunale tjenester og med den øvrige
             spesialisthelsetjeneste.
            Oppbyggingen av distriktspsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien må være
             slik at den bidrar til reduksjon av øyeblikkelig-hjelpinnleggelser på akuttavdelinger.
             De distriktspsykiatriske sentrene må da bemannes tilstrekkelig til å kunne takle de
             akutte tilstandene som ikke forutsetter lukket avdeling.
            Helse Sør vil legge opp til at samarbeidet og ressursutnyttelsen mellom barne- og
             ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien optimaliseres.
            Hvert enkelt helseforetak må gjøre de lokale tilpasninger som er nødvendig for
             gjennomføringen.
         Opptaksområdets størrelse besluttes ut fra avveining av flere forhold. Statens helsetilsyn
         anbefaler i sin veileder1 ansvarsområder med befolkning på 30 000 – 60 000, helst ikke
         mer enn 6 – 8 kommuner. Veilederen fremhever at tilstrekkelig fagkompetanse er den
         største utfordringen for å lykkes med den planlagte utbygging av distriktspsykiatriske
         sentre.
         Erfaringer bl.a. i Helse Sør gjør at strukturen utvikles og endres. Kravet til
         tilgjengelighet tilsier at det er viktig at tjenestene er kommunenære, mens kravet til
         tilstrekkelig fagkompetanse innebærer at det anslåtte befolkningsgrunnlaget kan være

1
    Veiledningsserie 1:2001, Distriktspsykiatriske sentre – organisering og arbeidsområder, IK-2738

psykiatriplan                                                                                         15
Helse Sør
      for lite. Flere fagpersoner med kompetanse på ulike områder vil gi sterkere fagmiljøer
      og et bedre og bredere psykiatrisk tilbud til befolkningen.
      Når det gjelder bemanningen av de psykiatriske poliklinikker viser erfaringene så langt
      at tallene fra Norges forskningsråd kan brukes som veiledende normtall: 1 terapeut pr
      3 000 innbyggere og 1 psykiater pr 3 terapeutstillinger. I tillegg kommer terapeuter som
      arbeider med rus/psykiatri.
      En arbeidsmetode for å opprette sterkere fagmiljøer og samtidig gi et tilbud til folk nær
      der de bor, er å benytte ambulante tjenester. Dette er tatt i bruk i noen områder og er i
      sterk utvikling. Det viser seg at både pasienter og de som har ansvaret for pasientene i
      kommunene er godt fornøyde med slike løsninger. Denne form for desentralisering som
      arbeidsmetodikk ivaretar livsløpsperspektivet og gir gode tilbud til barn, voksne, eldre
      og familien.
      Dimensjonering av døgnplasser vil avhenge av flere forhold, bl.a. befolkningstetthet,
      geografi, samarbeide med kommunene og arbeidsmetodikk. Både forskning og erfaring
      viser at når pasienten har trygge boforhold i kommunen og spesialisthelsetjenesten gir
      tilbud i pasientens hjemmemiljø vil dette i noen grad redusere behovet for døgnplasser i
      de distriktspsykiatriske sentrene. Det betyr for Helse Sør at når de polikliniske og
      ambulante tjenestene er godt utbygd, vil behovet for døgnplasser avta, og ressursene kan
      frigjøres til andre tiltak.
      Ulikheter i bosetningsmønster betyr at tilbudene som bygges opp må tilpasses området
      det skal betjene. I Helse Sør vil modellen med robuste faglige enheter kombinert med
      ambulante tjenester, legges til grunn for utviklingen av de distriktspsykiatriske sentrene,
      spesielt i områder med lav befolkningstetthet. Det innebærer at der helseforetakene har
      distriktspsykiatriske sentre med få stillinger, bør de vurdere om det er mulig å etablere
      større enheter samtidig som det legges opp til ambulant virksomhet. En slik organisering
      vil gi færre distriktspsykiatriske sentre enn tidligere planlagt. Videre vil den gi tilbud til
      befolkningen flere steder enn planlagt. Spesialisthelsetjenesten vil derved bli mer
      tilgjengelig for befolkningen.
      Gjennomføringen av omstillingene må skje i nær dialog med kommuner, bruker- og
      andre aktuelle instanser. Tidspunkt for når tiltak iverksettes må ses i sammenheng med
      omstillinger i kommunesektoren. Samlet sett skal pasienter få et stadig bedre tilbud.

      7.2       Sentralsykehusfunksjoner – innhold og funksjon
      En del av behandlingstilbudet innen psykisk helse organiseres sentralisert. Kriteriene for
      å sentralisere behandlingen til færre steder er volum og krav til ressurser og
      spisskompetanse. Denne behandlingen gis ved det som tidligere het
      sentralsykehusavdelinger. Siden begrepet sentralsykehus ikke benyttes mer, brukes i
      denne rapporten begrepet psykiatriske sykehusavdelinger og sentralsykehusfunksjoner
      på dette nivået.
      De pasienter som krever andre ressurser og spisskompetanse enn det som er tilgjengelig
      ved de distriktspsykiatriske sentrene, skal gis behandling i de psykiatriske
      sykehusavdelinger. Pasienter med lidelser som er relativt sjeldne og som krever spesiell
      kompetanse bør henvises til disse avdelinger.
      Ved de psykiatriske sykehusavdelinger er det til enhver tid lege og sykepleier tilstede,
      og de har plikt til å motta pasienter som har behov for øyeblikkelig hjelp.



psykiatriplan                                                                                     16
Helse Sør
      Det er ikke diagnosen som avgjør om en pasient skal innlegges ved en psykiatrisk
      sykehusavdeling eller få behandling ved et distriktspsykiatrisk senter, men pasientens
      kliniske tilstand og behandlingsbehov.
      Psykiatriske sykehusavdelinger skal blant annet gi tilbud til:
          Pasienter som har behov for innleggelse som øyeblikkelig hjelp
          Oppfølgende behandling i døgnavdeling ved utagerende atferd og alvorlig psykose
          Pasienter med behov av sikkerhetsavdeling
          Pasienter som pga behandlingen trenger opphold i lukket avdeling (korttids- eller
           langtidspost)
          Lidelser og kombinasjon av lidelser som krever spesiell kompetanse slik som
           kompliserte spiseforstyrrelser, alvorlige personlighetsforstyrrelser og selvskading
          Andre spesialavdelinger/-team som kan foreta grundig utredning og diagnostikk, for
           eksempel avdeling for unge nysyke med alvorlig sinnslidelse
          De vanskeligste pasientene med dobbeltdiagnose (alvorlig sinnslidelse og alvorlig
           rusmisbruk)
          Eldre pasienter med omfattende og kompliserte utrednings- og behandlingsbehov
          Utredning av pasienter med uklare psykotiske tilstander som ikke blir avklart på de
           distriktspsykiatriske sentrene
          Utredning av pasienter med uklare nevropsykiatriske tilstander
          Personer som er dømt til psykiatrisk behandling
          Veiledning
      Det er i dag fem psykiatriske sykehusavdelinger i Helse Sør. Det er viktig at de
      psykiatriske avdelingene er velfungerende og har god kvalitet. Dersom helseforetakene
      finner løsninger de mener gir et bedre tilbud til befolkningen enn å opprettholde dagens
      fem sykehusavdelinger bør det effektueres.

7.3        Regionale funksjoner
      Det er to typer kompetansesentra som kan etableres; nettverks- og
      henvisningskompetansesentra. I tillegg foreslås å lage et databasert nettverksted med
      oversikt fra helseforetakene om hvem som arbeider innen faggruppen, hvilke
      kompetanse som innehas etc.

7.3.1 Nettverkskompetansesentre
      Nettverkskompetansesentre benyttes når det er behov for å opparbeide mer kunnskap
      innenfor et gitt fagområde. Innen dette fagfeltet skal senteret samle og spre kunnskap,
      komme med forslag til forbedrede behandlingsprogrammer, gi veiledning, utarbeide
      opplegg til systematisk evaluering av behandling og forløp, lage og vedlikeholde en
      sentral database, samt generere ny kunnskap.
      Et nettverkskompetansesenter skal være faglig tyngdepunkt i et nettverk av enheter med
      tilsvarende behandlingsoppgaver. Kompetansesenterets oppgave er ikke å overta
      behandlingen, men å hjelpe deltakende enheter til å gi best mulig behandling lokalt.


psykiatriplan                                                                                    17
Helse Sør
      Et nettverkskompetansesenter må være en integrert del av en velfungerende klinisk
      enhet. Enheten må ha en stab på 3-4 personer med kompetanse innen undervisning,
      forskning og registerhåndtering og databehandling.

7.3.1.1 Alderspsykiatri
      Det etableres et nettverkskompetansesenter i alderspsykiatri ved et samarbeid mellom
      Psykiatrien i Vestfold HF, avd. Granli og seksjon for alderspsykiatri ved Sykehuset
      Telemark HF.

7.3.1.2 Andre nettverkskompetansesentre
      Psykiatrisk sykehusklinikk, Sykehuset Telemark HF, har de siste årene opparbeidet seg
      spesiell behandlingskompetanse innen selvskading og bør vurderes opprettet som et
      kompetansenettverk på dette området.
      Det bør fortløpende vurderes å opprette andre nettverkskompetansesentre knyttet til
      områder innen det psykiske helsevernet der de ulike helseforetakene i Helse Sør
      opparbeider seg spesialkompetanse.
      Sosial- og helsedirektoratet har foreslått å etablere nasjonalt kompetansesenter innen
      fagområdene flyktninger, seksuelle overgrep, vold og selvmord. Neste trinn i prosjektet
      er å foreslå tiltak som øker kompetansen på området i de regionale helseforetakene.
      Psykososialt team for flyktninger i Oslo og i Kristiansand er kompetansesentra for
      henholdsvis Buskerud/Vestfold og Telemark/Agderfylkene.
      Sosial- og helsedirektoratet vil samarbeide med Helse Sør og Helse Øst RHF og avklare
      eventuelle regionale ressursmiljøer innen de andre fagområdene i disse regionene. De
      regionale ressursene kan knyttes sammen med andre regionale fagutviklingsoppgaver og
      ressursenheter for å sikre livskraftige fagmiljøer. Det bør også vurderes hvorvidt det skal
      etableres et eller flere nettverkskompetansesentra knyttet til et eller flere helseforetak for
      de aktuelle fagområdene.

7.3.2 Henvisningskompetansesentre
      Benyttes når tilstander er så sjeldne og/eller krever så spesialisert utredning og/eller
      behandling at utredning og eller behandling må samles på ett eller få steder for at de som
      jobber med det skal opparbeide god kompetanse.
      Et henvisningskompetansesenter skal ta imot pasienter innen det aktuelle fagområdet, i
      tillegg til at det skal ha et særlig ansvar for å drive forskning, fagutvikling, veiledning og
      undervisning av fagfolk, pasienter og pårørende.
      Krav til bemanning er klinisk spisskompetanse og forskningskompetanse.
      Aktuelle områder for henvisningskompetansesentre i Helse Sør er sikkerhets-, fengsels-
      og rettspsykiatri, psykisk utviklingshemmede med psykoser og alvorlig
      adferdsforstyrrelse, utredning av biologisk psykiatri, samt spesielle problemer innen
      psykofarmakologi og psykosomatikk.

7.3.2.1 Spiseforstyrrelser
      Alle helseforetakene skal opparbeide god kompetanse innen fagområdet, det opprettes
      derfor ikke noe regionalt nettverkskompetansesenter i Helse Sør. For pasienter med de
      alvorligste sykdomstilfellene er det sannsynligvis behov for et sentralt
      behandlingstilbud. Helse Øst utreder om de skal etablere et slikt tilbud på Ullevål

psykiatriplan                                                                                    18
Helse Sør
      sykehus. Helse Sør vurderer om de skal inngå avtale med Helse Øst slik at tilbudet også
      kan gjelde pasienter fra Helse Sør.

7.3.2.2 Sikkerhets- og rettspsykiatri
      Det etableres ingen regional henvisingsfunksjon i Helse Sør innen dette feltet, men
      samarbeidet med Helse Øst fortsetter. Regional sikkerhetsavdeling på Dikemark er
      fortsatt kompetansesenter for Helse Sør og Øst.
      Målet er at de fleste pasienter skal få behandling på sikkerhetsavdelinger ved de
      psykiatriske sykehusavdelingene innenfor regionen. Noen sjeldne innleggelser på vil
      fortsatt skje på regional sikkerhetsavdeling på Dikemark.

7.3.2.3 Psykisk utviklingshemmede med psykose og alvorlige
        atferdsforstyrrelser
      Det etableres et henvisningssenter ved Spesialenheten for psykisk utviklingshemmede
      ved Sykehuset Buskerud HF. Sykehuset Buskerud HF utreder om det er behov for
      endret dimensjonering for å dekke regionen.

7.3.2.4 Biologisk psykiatri
      Dette fagområdet krever ved siden av avansert psykiatrisk kompetanse tilgang på
      spisskompetanse innenfor tilgrensende fagområder som nevropsykologi, nevrologi,
      elektrofysiologi, nevrokjemi, farmakologi, nevroradiologi og molekylærbiologi.
      Rikshospitalet har spisskompetanse på professornivå på alle disse områdene. Det
      foreslås derfor at det etableres et henvisningssenter for biologisk psykiatri
      /nevropsykiatri ved Psykosomatisk avdeling, Rikshospitalet (Psykosomatisk avdeling er
      Rikshospitalets psykiatriske avdeling, navnet Psykosomatisk har historiske grunner).

7.3.2.5 Psykosomatiske lidelser
      De mer kompliserte psykosomatiske lidelser krever spesialkompetanse innen psykiatri,
      klinisk og nevrokognitiv psykologi og et nært samarbeid med spisskompetanse innenfor
      somatisk medisin, bl.a. indremedisin (spesielt gastroenterologi; infeksjonsmedisin og
      immunologi); gynekologi og nevrologi. Som for biologisk psykiatri er også
      spisskompetanse innen biokjemi, molekylærbiologi og billeddannende diagnostiske
      metoder påkrevet. Rikshospitalets Psykosomatiske avdeling er foreløpig den eneste
      avdeling i Norge som har den nødvendige kompetanse på dette området og fungerer
      derfor de facto (om ikke formelt) som en landsfunksjon (med de begrensninger
      bemanningen gir). Etablering av et henvisningssenter for vanskelige psykosomatiske
      lidelser ved Psykosomatisk avdeling, Rikshospitalet er derfor mer å betrakte som en
      justering av en situasjon enn nyetablering i ordets egentlige forstand.

7.3.2.6 Kjønnsskifte
      Anslagsvis 60 personer søker om kjønnskifte i året i Norge. Utredning og eventuell
      behandling av disse er en landsfunksjon som i dag allerede formelt tilligger
      Rikshospitalet. Hovedansvaret ligger ved den såkalte Gender Identity Disorder (GID)
      Klinikken (som er en seksjon av Psykosomatisk avdeling, Rikshospitalet), men arbeidet
      innebærer samarbeid med andre avdelinger slik som plastik-kirurgi; endokrinologi og
      Barne og Ungdomspsykiatri. Utvalget foreslår ingen endring i GID-klinikkens omfang
      eller funksjon i forhold til i dag.

psykiatriplan                                                                               19
Helse Sør
7.3.3 Databasert nettverk

7.3.3.1 Spiseforstyrrelser
      Det etableres et databasert nettverk slik at helseforetakene kan t kontakt med hverandre
      bl.a. for å diskutere behandlingsopplegg, utveksle erfaringer o.a. Sørlandet sykehus HF
      gis ansvar for å bygge opp og drifte en slik database.

8     Forskning

      Resept 2006 har psykisk helsevern som et av sine hovedsatsningsområder. Skal man
      lykkes i å tilby befolkningen et optimalt psykisk helsevern kreves det at behandlere på
      alle nivåer har kjennskap til og kan implementere kunnskapsbaserte metoder og kan nye
      metoder i bruk når disse er vitenskapelig dokumentert effektive. Det er også nødvendig
      å kunne evaluere egne behandlinger på et nivå som ikke bare har nasjonal, men også
      internasjonal interesse og betydning.



8.1        Resyme
      Gjennomgang av pågående psykiatrisk forskning innen Helse Sør (definisjon av
      forskning i forhold til utviklingsarbeid finnes i vedlegg 3) viser gjennomgående at det er
      en del aktivitet knyttet til fagutvikling og evaluering. Det er også ikke ubetydelig
      forskning som sikter på publisering i nasjonale og internasjonale tidsskrifter. Derimot er
      det relativt mindre forskning på doktorgradsnivå (vedlegg 4). Gjennomgang av hvilke
      psykiatriske enheter innen Helse Sør som oppfyller Den norske Lægeforenings krav til
      minimum akademisk standard er også nedslående (vedlegg 5). Kun Rikshospitalets
      psykiatriske enhet (Psykosomatisk avdeling) oppfyller slike krav (foruten det
      uavhengige Modum Bads nervesanatorium). Det er derfor nødvendig med et betydelig
      løft for å heve forskningskompetanse og dermed kvalitet på fremtidens psykiske
      helsevern i Helse Sør.
      Arbeidsgruppen konstaterer imidlertid at det er betydelig interesse blant de ulike
      faggruppene innen det psykiske helsevern i Helse Sør for større vektlegging av
      forskning, og det er også mange dyktige fagfolk som medfører at forholdene ligger godt
      til rette for å heve den vitenskapelige kompetansen. De oversiktlige forhold og allerede
      gode samarbeidslinjer gjør at Helse Sør bør kunne bli ledende i vitenskapelig
      kompetanse i psykiatri i vårt land.
      For å bygge opp den vitenskapelige kompetansen innen psykisk helsevern i Helse Sør
      foreslår arbeidsgruppen en tematisk modell analogt til den som nå velges av ledende
      utenlandske forskningsmiljøer og som nå også er valgt av det medisinske fakultet ved
      Universitetet i Oslo. Denne modellen tar utgangspunkt i at Helse Sør velger et
      hovedtema som forskningsfokus for å sikre synergieffekter samtidig som det innen hvert
      enkelt helseforetak legges opp til minst ett delprosjekt på doktorgradsnivå (Vedlegg 6).
      Denne satsningen er ment å komme i tillegg til den verdifulle forskning på et mindre
      ambisiøst nivå som allerede er igangsatt innen Helse Sør.



psykiatriplan                                                                                 20
Helse Sør
      En minimumssatsning (frembringe en doktorgrad ved hvert helseforetak etter 4 år) vil
      kreve ca kr 2.1 millioner fra hvert helseforetak over en 4 års periode. En optimal
      satsning (en doktorgrad i psykiatri, psykologi og sykepleie) fra hvert helseforetak vil
      kreve 5-6 millioner kroner over 4 år (vedlegg 7).

8.2        Bakgrunn
      Resept 2006 har psykisk helsevern som et av sine hovedsatsningsområder. Skal man
      lykkes i å tilby befolkningen et optimalt psykiatrisk behandlingstilbud er det nødvendig
      at kvalitet og effekt av behandlingen kan dokumenteres. I dette inngår evaluering av
      kost/nytteverdi av behandling og innvirkning på livskvalitet. Dette krever klinisk
      forskning.
      Aktiv forskning er nødvendig for å kunne forstå bakgrunnen for og kunne ta i bruk nye
      behandlingsmetoder på et tidlig tidspunkt. Faglig oppdatering gjennom forskning og
      utviklingsarbeid vil dermed bidra til å øke behandlingskvaliteten, heve personalets
      kompetanse og vil virke som en rekrutteringsfremmende faktor. Hvis man ikke forsker
      vil dessuten kunnskapsutviklingen i Norge bli hengende etter noe som gjør at vi etter
      noen år vil utvikle oss til å bli et u-land hva gjelder kompetanse innenfor forståelse og
      behandling av mennesker med psykiske lidelser.
      Forskning er også lovfestet i spesialisthelsetjenesteloven som en av sykehusenes fire
      hovedoppgaver. Forskningsbasert kunnskap og kompetanse spiller dessuten en viktig
      rolle som beslutningsgrunnlag ved utformingen av innholdet i helse- og sosialsektoren.
      Uten universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner som er i stand til å utføre
      forskning og fagutvikling av høy kvalitet, vil kunnskapsutviklingen stagnere.
      Utvikling av forskningsaktivitet av høy kvalitet i Helse Sør krever at denne blir en
      integrert del av det kliniske arbeidet. Det er også nødvendig at det legges til rette for
      opprettholdelse og videreutvikling av bred forskningskompetanse ved de enkelte
      helseforetak og knytte disse opp til relevante forskningsmiljøer i Helse Sør og i noen
      tilfelle også utenfor Helse Sør. Det må kreves god kvalitet og synlige resultater.

8.3        Forsknings- og utviklingsarbeide i Helse Sør pr våren 2003
      Gjennomgang av infrastruktur for forsknings og utviklingsarbeide innen psykisk
      helsevern i Helse Sør viser at det finnes formelle FoU-enheter ved alle helseforetak. Det
      foregår også en del systematisk utviklings- og evalueringsarbeid som er viktig og som
      fortsatt bør oppmuntres og stimuleres. Det er også ikke ubetydelig forskning som sikter
      på publisering i nasjonale eller internasjonale tidsskrifter. Derimot er det relativt mindre
      forskning på doktorgradsnivå. Det pågår i liten grad forskning med vekt på
      behandlingseffekt eller utprøving av nye behandlingsmetoder. Forskning skilles fra
      utviklingsarbeid (se vedlegg 3). En oversikt over pågående forskning ved Helse Sør er
      gjengitt i vedlegg 2.
      Selv om det foregår en del psykiatrisk forskning i Helse Sør, er den formelle (og nok
      også den reelle) forskningskompetanse utilstrekkelig. Det fremgår av Den norske
      Lægeforenings spesialistkomite’s oversikt over akademisk kompetanse ved norske
      psykiatriske institusjoner (vedlegg 5). Man vil se av denne at institusjoner innen Helse
      Sør i liten grad har forskningskompetanse (akademisk profil) og enkelte psykiatriske
      enheter ved helseforetak innen Helse Sør er ikke en gang å finne på listen. (Vi er ikke
      kjent med at det foreligger noen tilsvarende nasjonal oversikt hva gjelder personer med
      doktorgrad i tilknytning til utdannelsesinstitusjoner for klinisk psykologi, sosionomer,

psykiatriplan                                                                                     21
Helse Sør
      sykepleie, hjelpepleie eller andre helsefaglige grupper). Situasjonen er svært
      bekymringsfullt og tilsier at hvis Helse Sør skal kunne tilby et kvalitativt høyverdig
      behandlingsmiljø og behandlingstilbud krever det en bevisst satsning på utvikling av
      forskningskompetanse.

8.4        Premisser for utvikling av forskning i Helse Sør
      En strategisk plan for psykiatrisk forskning i Helse Sør krever følgende:
          Planens mål skal være utvikling av forskningskompetanse innen alle helseforetak på
           doktorgradsnivå slik at det kan oppnås konkrete forskningsresultatene og foregå
           kompetanseoppbygging innen forskning ved de ulike helseforetak i Helse Sør
          Planen skal involvere psykiatriske spesialisthelsetjenester i alle helseforetak.
          Planen bør involvere 1. linjetjenesten
          Planen skal favne både distriktspsykiatriske sentra og sentrale institusjoner
          Planen vil kreve at det gis mulighet for å veilede og finansiere en
           doktorgradsstipendiat i hvert helseforetak. Disse organiseres i en forskergruppe, som
           er ansvarlige for gjennomføringen av et omforent prosjekt. Den forskning som
           gjennomføres må være så god den kan bli trykket i internasjonale tidsskrifter.
          Veiledningsansvaret bør legges til RH/UiO i samarbeid med personer innen Helse
           Sør som har doktorgrads kompetanse. Det må også etableres forskningssamarbeid
           med høgskoler lokalisert innen Helse Sør i den grad dette er relevant for det aktuelle
           forskningsprosjekt.
          Det foreslås å etablere en styringsgruppe med representanter fra ledelsen i den
           psykiatriske spesialisthelsetjenesten i Helse Sør.
          Planen må ha reell forankring i de ulike virksomheter
          Planen må inneholde elementer som sikrer optimal kunnskapsutveksling sikres
          Planen må involvere ulike faggrupper
          Planen må ikke utarbeides på bekostning av det verdifulle utviklingsarbeid og
           prosjekter som allerede foregår innen psykiatrien i Helse Sør

9     Lærings- og mestringssentra
      Opplæring av pasienter og pårørende er en lovpålagt oppgave for
      spesialisthelsetjenesten.
      Ved stadig flere sykehus etableres det Lærings- og mestringssentra som bidrar til å
      koordinere fagkompetanse og brukerkompetanse i utvikling av læringstilbud.
      Lærings- og mestringssenter bygger på to grunnpilarer:
       1. Ved kronisk sykdom og varig funksjonshemming trengs kunnskaper for å mestre
           hverdagen, både for den som selv er rammet og for familien.
       2. Disse kunnskapene kan ikke helsepersonell formidle alene, for fagkunnskap er
           ikke nok. Tverrfaglig personell som jobber i feltet og erfarne brukere som vet
           hvordan det er å ha sykdommen eller funksjonshemmingen i hverdagen må
           samarbeide både om planlegging og gjennomføring for å få til gode læretilbud.



psykiatriplan                                                                                  22
Helse Sør
      Innen psykisk helsevern vil Lærings- og mestringssentra være aktuelt for mange pasient-
      og pårørendegrupper. Eksempler på dette kan være pårørende til personer med alvorlig
      sinnslidelse, spiseforstyrrelse, rusmisbruk, ADHD.
      Helse Sør vil initiere arbeid med å utvikle takster knyttet til dette læringstilbudet.
      Læringstilbudet bør kunne rekvireres både av sykehuslege og av fastlege.

10 Lege- og psykologspesialister med driftsavtale
      I henhold til opptrappingsplanen skal de spesialiserte psykiatriske tjenestene for voksne
      omfatte psykiatriske sykehusavdelinger, distriktspsykiatriske sentra og
      privatpraktiserende spesialister. Praktiserende avtalespesialister skal knyttes til
      distriktspsykiatriske sentra eller psykiatriske sykehusavdelinger med forpliktende
      samarbeid.
      Oppbyggingen av robuste distriktspsykiatriske sentra vil kreve tilstrekkelig bemanning
      av bl.a. leger og psykologer. Dette er yrkesgrupper som det foreløpig er stor mangel på.
      Spesialister med avtale er derfor en viktig ressurs som helseforetakene kan benytte i
      større grad enn mange har gjort til nå når det gjelder å gi et felles og helhetlig tilbud til
      pasientene i området. Ved å knytte spesialister med avtale tettere til
      institusjonshelsetjenesten, kan ressursene utnyttes bedre og pasientene få et bedre tilbud.

11 Rus og psykiatri
      Pasienter med både rus- og psykiske problemer har behov for et bedre og samordnet
      behandlingstilbud. Behandlingen for rusmisbruket bør gis samtidig med behandlingen
      av den psykiske lidelsen.
      Fra 1. januar 2004 vil RHF få ansvar for spesialisthelsetjenesten også for denne gruppen
      av pasienter. Det er et prosjekt i gang for å iverksette implementeringen i Helse Sør. Det
      er viktig at rusfeltet organiseres på en slik måte at samarbeidet mellom rus og psykisk
      helsevern blir naturlig. Sett fra de som har ansvar innen psykisk helsevern bør rusfeltet
      og psykisk helsevern organiseres sammen.
      Den psykiatriske spesialisthelsetjeneste vil bistå med utredning samt gi psykiatrisk
      behandling i faser der pasienten kan nyttiggjøre seg dette. Spesialisthelsetjenesten vil
      samarbeide med det øvrige behandlingsnettverk som for andre pasienter med behov for
      sammensatte og koordinerte tjenester.

12 Aktivitets- og kvalitetsparametre
       Det er viktig å utvikle indikatorer som reflekterer effektiv og god behandling, både i
      forhold til aktivitet og kvalitet. Sintef-Unimed er i gang med dette arbeidet. Helse Sør
      vil knytte seg opp mot dette.

13 Barne- og ungdomspsykiatri
      Helse Sør skal prioritere videre oppbygging av det spesialiserte psykiske helsevern for
      barn og unge. Dette skjer primært gjennom videre oppbygging av godt bemannede
      barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP).
      Arbeidsgruppa for barne- og ungdomspsykiatri i Helse Sør ser mange felles anliggender
      og felles løsninger med voksenpsykiatrien. Gruppa vil nevne noen momenter som er
      viktig for utviklingen av det spesialiserte tilbudet til barn og unge:

psykiatriplan                                                                                    23
Helse Sør
          BUP bør samlokaliseres med DPS der det ligger til rette for det.
          Familieavdelinger skal utvikles slik at de kan, når familieinnleggelse er indisert,
           behandle familien enten primærpasienten er barn eller foreldre.
          Akutt- vurderinger skal kunne foretas ved alle barne- og ungdomspsykiatriske
           poliklinikker.
          Akuttinnleggelse (øyeblikkelig hjelp) foregår ved de voksenpsykiatriske
           akuttavdelinger.
          .Det må finnes muligheter for planlagte innleggelser for utredning og diagnostikk.
           Alvorlig sinnslidende farlige unge behandles ved sikkerhetsavdeling ved allsidig
           akuttsykehus.
           For pasienter som trenger avrusning etter Lov om barnevern eller etter Lov om
           sosial omsorg, 2-4 uker før et videre behandlingsopplegg, har regionen behov for 1-2
           øremerkede plasser.
          Regionale funksjoner:
           Nevropsykiatri: Henvisningskompetansesenter ved nevroseksjonen ved Sogn Senter
           for barne- og ungdomspsykiatri. Arbeidsgruppa ser det som naturlig og
           hensiktsmessig at denne nevroseksjonen overføres til Rikshospitalet og utgjør
           kompetansesenter for Helse Øst og Helse Sør.
          Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser:
           Henvisningskompetansesenter ved Sogn Senter for Barne- og ungdomspsykiatri.
           Spiseforstyrrelser: Felles henvisningskompetansesenter for Helse Øst og Helse Sør
           sammen med voksenpsykiatrien.
          Utdanning av barne- og ungdomspsykiatere
           Helse Sør må satse på utdanning av denne gruppen. Helse Sør vil i løpet av
      2003 lage en plan og et regionalt program for utdanning av spesialister i barne- og
         ungdomspsykiatri.
      Barne- og ungdomspsykiatrisk seksjon ved Rikshospitalet vil kunne tilby nødvendig
         praksis når det gjelder kompliserte kombinasjoner av somatiske og psykiatriske
         tilstander.




psykiatriplan                                                                                    24
Helse Sør

				
DOCUMENT INFO
Shared By:
Categories:
Tags:
Stats:
views:5
posted:5/27/2012
language:
pages:24