Kari Martinsen

Document Sample
Kari Martinsen Powered By Docstoc
					                 Kari Martinsen
      Teori, vitenskapelige forankring og
                 praktisk bruk




            ”Selvbestemmelse vs overgrep”


            Gruppearbeid om sykepleieteori
                      Gruppe 3
              Videreutdanningene ABIO
HiO, 2002




                          1
INNHOLDSFORTEGNELSE

1.0 INNLEDNING                                                3

1.1 PRESENTASJON AV OPPGAVEN                                  3
1.2 KARI MARTINSEN: BAKGRUNN OG FORFATTERSKAP.                3

2.0 KARI MARTINSENS SYKEPLEIETEORI                            4

2.1 VERDIER OG VIRKELIGHETSFORSTÅELSE                         4
2.2 MENNESKESYN                                               4
2.3 OMSORGENS TRE DIMENSJONER                                 4
2.3.1 OMSORGENS MORALSKE DIMENSJON                            5
2.3.2 OMSORGENS RELASJONELLE DIMENSJON                        5
2.3.3 OMSORGENS PRAKTISKE DIMENSJON                           6

3.0 PRAKTISK ANVENDELSE AV TEORIEN                            7

3.1 HISTORISKE EKSEMPLER PÅ PRAKTISERING AV MEDBESTEMMELSE    7
3.2 PASIENTEKSEMPEL                                           8
3.3 OMSORGENS TRE DIMENSJONER I DETTE TILFELLET               8
3.3.1 OMSORGENS MORALSKE DIMENSJON                            8
3.3.2 OMSORGENS RELASJONELLE DIMENSJON                       10
3.3.3 OMSORGENS PRAKTISKE DIMENSJON                          11

4.0 KONKLUSJON                                               13



LITTERATURLISTE                                              14




                                         2
1.0 INNLEDNING
1.1 Presentasjon av oppgaven
I denne oppgaven vil vi beskrive Kari Martinsens sykepleieteori og dens vitenskapsfilosofiske
forankring. Videre vil vi ta utgangspunkt i en praksissituasjon og drøfte hvordan teorien brukes i
denne situasjonen.

1.2 Kari Martinsen: Bakgrunn og forfatterskap.
Karin Martinsen er en norsk sykepleier med magistergrad i filosofi, som stiller seg kritisk til ”den
moderne sykepleie… profesjonalisering og vitenskapliggjøring av sykepleien” (Jahren
Kristoffersen, 1996). Hun tar avstand fra en forskning som er rettet mot en teoretisering av
sykepleien. Martinsen vektlegger betydningen av et nært samarbeid mellom forskere og
sykepleiepraktikere som sammen jobber for å utvikle og tydeliggjøre sykepleiens forbilledlige
eksempler fra praksis.
Martinsens sykepleietenkning kan kalles en sykepleiefilosofi, basert på filosofer som Marx,
Heidegger, Husserl og Løgstrup. Hennes hovedfokus har vært rettet mot sykepleiens moralske
side, og omsorgsetikk.

Som følge av et fenomenologisk grunnsyn bygger Martinsen på at mennesket ikke kan forståes
eller betraktes isolert fra sine omgivelser. Mennesket og omgivelsene utgjør en enhet, som fører til
at alle situasjoner er kontekstavhengige og derfor unik.
Martinsen har med sitt forfatterskap ikke til hensikt å presentere en fagmodell, fordi hun selv ikke
tenker i modeller (Jahren Kristoffersen, 1996, s 448).




                                                 3
2.0 KARI MARTINSENS SYKEPLEIETEORI

2.1 Verdier og virkelighetsforståelse
Martinsens sykepleietenkning tar primært opp grunnleggende spørsmål knyttet til menneskets
natur og livsvilkår, og de konsekvenser dette får for sykepleie som yrkesvirksomhet. Hun tar
avstand fra det hun betegner som formålsrasjonaliteten i sykepleien som innebærer at den moderne
sykepleien har et overordnet mål at mennesket skal gjenvinne funksjonsdyktighet og
selvstendighet. Martinsen tar også avstand fra at egenomsorgsideologi som preger vår vestlige
kulturkrets, kan utgjøre et grunnlag for sykepleien. En ideologi som legger hovedvekten på
egenomsorg, er ikke forenlig med sykepleierens omsorgstradisjon, fremhever hun.

Hele hennes sykepleietenkning må betegnes som kritisk i den forstand at hun tar avstand fra mye
av den tradisjonelle tenkningen som foreligger om sykepleie som fag og yrke, og hun presenterer
alternativene. Hun tar et oppgjør med positivistisk vitenskapssyn og kritiserer den delen av
kunnskapsutviklingen innenfor sykepleiefaget som hun mener bygger på en positivistisk
virkelighetsforståelse.
Martinsen vurderer den enkelte sykepleierens faglige skjønn og praktiske kunnskap som langt
viktigere for utøvelsen av sykepleien enn det hun betegner som begrepslig (teoretisk) kunnskap.
Hun mener at eksempellæring og mester-lærling-prinsippet er den beste måten å lære på.
 (Jahren Kristoffersen 1996).


2.2 Menneskesyn
Martinsen bygger på en verdioppfatning der relasjoner blir sett på som fundamentale i
menneskelivet. Det fundamentale i de menneskelige relasjonene er de spontane og suverene
livsytringer, som er tilstede mellom mennesker inntil de på en eller annen måte blir skuffet. Disse
livsytringene er gitt oss uten vår fortjeneste og uavhengig av vår ytelse, og er blant annet tillit og
barmhjertighet.

Hun betegner sitt livssyn som et kollektivt menneskesyn, der fellesskapet ikke enkeltindividet,
settes i sentrum. Hun vektlegger menneskets likeverd og sier at menneskets vesenstrekk er at det er
til for andres skyld, også for sin egen skyld. Dette innebærer at frihet, selvstendighet og ansvar
bare får mening gjennom avhengighetsrelasjoner. Sett ut ifra dette synet står avhengighet ikke i
motsetning til selvhjulpenhet, men er noe langt mer. Avhengighet er ikke noe vi velger, det er en
grunnstruktur i menneskets væremåte. Som mennesker er vi avhengige av hverandre, men vi kan
velge hvordan avhengigheten kommer til uttrykk. (J. Kristoffersen 1990, Martinsen 1989).


2.3 Omsorgens tre dimensjoner
Kari Martinsen mener at det karakteristiske ved omsorgsarbeid er:
      1. Mottageren av omsorg befinner seg i en ikke-selvhjulpen situasjon.
      2. Omsorgsrelasjonen varer ved og innebærer ansvar og forpliktelse fra omsorgsutøverens
      side.
      3. Omsorgsrelasjonen er basert på generalisert gjensidighet, det vil si at vi ”sørger for” den
      andre uten å forvente noe tilbake.
                                                                           (Martinsen, 1989, s.75)


                                                  4
I følge Martinsen er det tre dimensjoner med omsorgsbegrepet som er viktig; den moralske, den
relasjonelle og den praktiske dimensjon.


2.3.1 Omsorgens moralske dimensjon
Moral er måten sykepleieren er til stede i sitt arbeid, og hvordan hun viser omsorgen i sine
sykepleiehandlinger. Hvordan vi er i relasjonen gjennom det praktiske arbeid. I forhold til omsorg
er den moralske siden overordnet.
Enhver sykepleiesituasjon er av moralsk karakter, ved at sykepleieren står overfor den moralske
utfordring om å handle godt og riktig, det vil si til beste for pasienten. Moralen er fundert i
kjærligheten og uttrykker kjærlighet i handling.
Sykepleieren må lære å handle moralsk i overensstemmelse med livsytringene i en situasjon. Det
gjør man ut i fra erfaring, forståelse, innsikt og klokskap. Det er menneskets grunnleggende
verdiforutsetninger som ligger i livsytringene. Den enkelte må vurdere handlingene i forhold til
livsytringene ut i fra skjønn. Noen ganger er det nødvendig å bruke regler for å styre adferden.
Dette skjer når spontaniteten i livsytringene har sviktet.

Moralen har to sider; spontanitet og norm. Den primære moralen er den spontane og ubegrunnede
moralen som uttrykkes i kjærligheten. Dette er uegennyttig og spontan handling til beste for den
andre. Den er der uten at man tenker over det
Den sekundære moralen, eller normmoralen kommer til uttrykk når spontaniteten i livsytringene
har sviktet. Da er det normmoralen som sier noe om hvordan vi skal handle til beste for pasienten.

I sykepleieyrket kreves både spontan- og normmoralen. Man har regler til hjelp når den spontane
moralen ikke er tilstede (krykkemoral – støttende moral ). Som gode sykepleiere er vi både
spontane og reflekterte. Vi må vurdere situasjonen faglig, for å ivareta medmenneskeligheten. I
god sykepleie spiller disse på lag, sier Martinsen.

Martinsen sier i følge Kirkevold at ”omsorgens moralske dimensjon er knyttet til det forhold at
forholdet mellom mennesker er preget av omsorg, og at moral spiller en rolle i forvaltningen av
makt og avhengighet” (Kirkevold, 1998 s172). Sykepleie som omsorg må bygge på moralsk
ansvarlig maktbruk. Moralsk ansvarlig maktbruk utøves i overensstemmelse med prinsippet om
ansvar for den svake. I Martinsens teori er sykepleie definert som moralsk praksis uttrykt gjennom
omsorg. (Jahren Kristoffersen 1996, Martinsen 1989 og 1990, Kirkevold 1998).



2.3.2 Omsorgens relasjonelle dimensjon
Martinsen beskriver omsorg med utgangspunkt i et kollektivt basert menneskesyn, hvor hun mener
at menneskenes liv er forutsatt avhengigheten av andre mennesker. Hun beskriver hvor viktig
relasjoner mellom mennesker er med å vise til prinsippet om ansvaret for den svake.

Vi er bundet av våre livsmønstre og tradisjoner, det fellesskap som vi utvikles og tar del i.
Yrkesmessig omsorg er i følge Martinsen bestående av en relasjon mellom minst to personer, hvor
utøveren er forpliktet til å yte den hjelpen den andre trenger, ut i fra situasjonen. Omsorg innebærer



                                                  5
at vi har evne til å være tilstede i situasjonen med pasienten og møte vedkommende med tillit og
åpenhet.

Hun nevner begrepet livsytringer ut i fra Løgstrups beskrivelser. Livsytringer kan være:
Barmhjertighet, medfølelse og talens åpenhet. Dette er egenskaper ved mennesket fordi vi har en
fordring til å ta vare på den andres liv. Det menneskelige samværet er avhengig av disse for å
kunne bestå. De trenger ikke å begrunnes, de er etiske i seg selv. Det er imidlertid hvorvidt den
enkelte handler i tråd med livsytringene som skal begrunnes.

Livsytringer blir trukket frem som fundamentale også i yrkesmessig omsorg. Her hvor åpenheten
og opptatthet av den andres ve og vel preger våre handlinger med nærhet, umiddelbarhet og
spontanitet. Det legges også vekt på hvordan vi i relasjon til pasienten tyder ham som menneske,
for så å gi uttrykk for det vi tyder avhengig av hva situasjonen krever for at hans livsytring er tatt i
mot, og han kan oppleve situasjonen som god.
Ut i fra dette definerer hun omsorg som et relasjonelt begrep hvor ord som interesse og
engasjement står sentralt. Det å kunne forstå andre og kunne sette seg inn i andres situasjon ut i fra
egen erfaring er viktige aspekter.
(Martinsen 1989, Jahren Kristoffersen 1996).


2.3.3 Omsorgens praktiske dimensjon
Omsorg er mer enn en grunnholdning og Martinsen understreker at omsorg også er praktisk
handling. Den konkrete handlingen som utøves er situasjonsbetinget det vil si at hjelpen blir gitt ut
i fra tilstanden til den hjelpetrengende, og de konkrete handlingene vokser frem av den konkrete
situasjonen personen befinner seg i. En pleiesituasjon bør tilstrebes å gjøre så enkel som mulig,
man bør ikke bruke unødvendig mange fremmede ord og gjenstander. Hun påpeker at det å bruke
enkle redskap som pasienten kjenner fra dagliglivet og at det fremmede pasienten ser og hører
rundt seg bør formidles til pasienten i hans dagligspråk, er viktig. Situasjonen blir da mer trygg og
kjent for pasienten og pasienten kan oppleve anerkjennelse og ikke umyndiggjøring (Martinsen,
1989, Jahren Kristoffersen, 1996, Kirkevold, 1992).




                                                   6
3.0 PRAKTISK ANVENDELSE AV TEORIEN
Vi vil i denne delen av oppgaven drøfte hvordan Kari Martinsens sykepleieteori kan brukes i et gitt
pasienteksempel.

Pasienteksempelet tar utgangspunkt i en situasjon vi som spesialsykepleiere opplever ofte og som
stiller store krav til faglig dyktighet og skjønn; hvor pasientens eget ønske er forskjellig fra hva
som er til det beste for hans helse.

Hvordan kan spesialsykepleiere forholde seg til denne pasienten på bakgrunn av Kari
Martinsens sykepleieteori?

For å systematisere bruken av teorien deler vi denne delen inn i omsorgens tre dimensjoner, den
relasjonelle, praktiske og moralske dimensjon.

Men først to eksempler på hvordan medbestemmelse har vært praktisert opp igjennom historien.


3.1 Historiske eksempler på praktisering av medbestemmelse
Det første eksemplet er hentet fra Snorre, og viser i følge Kjønstad den norrøne tradisjonen med
autonomi (Kjønstad i Syse: 2001). Det var under slaget på Stiklestad i 1030 at kongens skald –
Tormod Kolbrunarskald – ble såret. Han fikk hjelp av en som Snorre kaller legekona. Det er vel en
mellomvariant mellom en klok kone og en lege, altså en person med datidens medisinske
kyndighet. Tormod fikk en pilspiss med jern nær ved hjertet. Om legekonas behandling uttaler
Snorre blant annet:

       ”Da tok hun ei knipetang og ville dra ut jernet; men det satt fast og rikket ikke på
       seg. Det var også lite som sto ut; for såret hadde trutnet. Da sa Tormod: ”Skjær
       inn til jernet du, så en kan få godt tak med tanga, og gi meg tanga og la meg
       nappe.” Hun gjorde som han sa. Så tok Tormod gullringen av handa og ga den
       til legekona; han sa hun kunne gjøre hva hun ville med den. ”Men det er en god
       gave,” sa han, ”kong Olav gav meg denne ringen i dag morges.” Så tok Tormod
       tanga og røsket ut pila. Det var kroker på den, og der lå det trevler av hjertet,
       noen røde og noen hvite, og da han så det, sa han: ”Godt har kongen fødd oss;
       ennå er jeg feit om hjerterøttene,” så lente han seg tilbake og var død. Her slutter
       fortellingen om Tormod.”
                                                          (Snorre Sturlason, 1979, s. 440)

Tormod tar selv den viktigste beslutningen og utfører selv inngrepet. ”Helsepersonellet” blir kun
medhjelper til inngrepet. (Kjønstad i Syse: 2001).

Det andre eksempelet er en historie om Gerhard Henrik Armauer Hansen, lepraeksperten som fant
vaksinen mot lepra mot slutten av 1800-tallet. Hansen ble dømt for et medisinsk forsøk han utførte
i sin iver etter å finne en vaksine mot lepra. Han implanterte materie fra en pasient med
knuteformet lepra, inn i øyet til en kvinne som hadde en annen form for lepra. Dette ble gjort mot
kvinnens vilje i et forsøk på å bevise at lepra var smittsomt. I domspapirene sier Hansen at han


                                                 7
følte seg berettiget til å utføre forsøket ”selv om Forsøgsobjektet skulle lide noget derved naar han
til et saadant Forsøg valgte en pasient, der allerede i mange Aar havde været spedalsk og som han
derfor ved Forsøget ikke kunde paaføre nogen ny Sygdom” – og: ”Den store baade videnskabelige
og nationale Betydning af Afgjørelsen af det foreliggende Spørgsmaal (om lepra var smittsomt)
drev ham saaledes til at handle som skeet.” Dette eksempelet mener Kjønstad viser paternalismen
som man kan knytte til den greske legen Hippokrates og den moderne medisin (Kjønstad i Syse:
2001).


3.2 Pasienteksempel
Ole Nilsen er 50 år gammel intensivpasient som har ligget i respirator i flere uker. Han er i
vedlikeholdsfasen, er tracheostomert og ikke sedert. Fremtiden er uviss og man vet ikke om han vil
klare seg gjennom respiratorforløpet. Dette er han informert om selv. Han er mye sliten og
fullstendig hjelpetrengende.

En dag ønsker han overhodet ikke hjelp i det hele tatt; verken stell, snuing, suging etc.

Hvordan kan spesialsykepleiere forholde seg til denne pasienten på bakgrunn av Kari Martinsens
sykepleieteori?


3.3 Omsorgens tre dimensjoner i dette tilfellet
3.3.1 Omsorgens moralske dimensjon
3.3.1.1 Juridiske aspekt
Martinsen sier at sykepleieren skal bruke sitt faglige moralske skjønn som baseres på at det vi gjør
er til det beste for pasienten. Dette skal balanseres mellom pasientens autonomi, og paternalisme.
Våre fysiologiske kunnskaper tilsier at pasienten ikke får bestemme her da det er til hans/hennes
beste å få stell, snuing og mobilisering for å unngå komplikasjoner. Men samtidig sier Martinsen at
vi skal ha solidaritet med den svake basert på engasjement for pasienten. Hvis sykepleierens
moralske skjønn skal ligge til grunn, er pasienten prisgitt denne sykepleierens moralske dannelse.

Den nye pasientrettighetsloven av 1999 sier at ”helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke,
med mindre det foreligger annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke
(helsepersonells nødrett § 7, red. anm.) … Pasientens selvbestemmelsesrett er gitt forrang framfor
helsepersonells hjelpeplikt”(Syse 2001, s. 206). For at man skal gi sitt/nekte samtykke kreves det
at ” helsepersonell må ha sikret seg nødvendig informasjon om at pasienten har en alvorlig
overbevisning, og ikke har en begrunnelse som er forårsaket av en psykiatrisk tilstand. Dersom
helsepersonell er i tvil om dette, kan de ikke unnlate å gi hjelp etter helsepersonelloven § 7” (Syse
2001 s.218).

På bakgrunn av disse rettighetene sier det seg selv at man må lære pasienten å kjenne, for å kunne
vurdere om han/hun er kompetent til å nekte hjelp, om det foreligger tegn på en psykiatrisk
tilstand, og om pasienten er fullt ut klar over konsekvensene av nektingen. Som helsepersonell har
vi en sikkerhet gjennom at vi kan handle mot pasientens ønske dersom vi er i tvil (se over). Men
paradokset er at vi skal bli såpass kjent med pasienten at vi ikke skal være i tvil for å kunne gi god




                                                  8
sykepleie på ”pasientens premisser” som Martinsen kaller det. Men Martinsen gir også en
sikkerhetsmargin ved at vi ved vårt moralske skjønn skal handle for det vi tror er pasientens beste.

Altså ved tvil gir både lovverket og Martinsen oss beskjed: handle til pasientens beste.
Men hvis vi ikke er i tvil om at det pasienten ønsker er å bli latt i fred, og slippe livsforlengende
behandling, kommer vi i klemma mellom rettsprinsipper og Martinsen. Hvis sykepleieren mener
det er til pasientens beste å bli behandlet, kan pasientens autonomi måtte vike for ”den svake
paternalismen”.

Martinsen sier at moralsk praksis må læres, og at man derav utvikler moralsk skjønn.
Pasientrettighetsloven er ny (1999), og hvis man etter Martinsens prinsipp blir opplært av en
mester uten kunnskap og erfaring med den nye loven kan man risikere en mangelfull moralsk
dannelse som igjen gir grunnlag for utvising av ”dårlig” eller mangelfullt moralsk skjønn. Norsk
rettstradisjon har jo også hatt divergens i synet på autonomi (Tormod vs. Armauer Hansen), og det
er da nærliggende å trekke samme slutning når det gjelder helsepersonells syn på det samme.


3.3.1.2 Etiske aspekt
Pasienten har utfra det etiske prinsippet om selvbestemmelse- automomi en rett til å bestemme
over eget liv (Natvig 1993). I vårt pasienteksempel kan ikke pasienten på tvinges en handling, et
valg eller en behandling på noe område dersom prinsippet om selvbestemmelse skal råde.

Det står videre at ingen skal rettmessig kunne hindre en annen persons autonome avgjørelse,
verken ved handlinger eller ved psykiske eller fysiske hindringer.
Dersom denne pasienten bare fikk ligge i sengen uten å bli stelt og man fulgte autonomiprinsippet
ville det ifølge Martinsen føre til at den andre ikke vedkommer meg (Martinsen 1990).
Sykepleieren unndrar seg forpliktelse til å ta omsorg for den andre. Vi ville ikke handle i tråd med
det som var best for pasienten ifølge Martinsen. Spesialsykepleieren må utfra sin spontane moral
og den regelstyrte moralen handle slik at pasienten ikke pådrar seg skader og komplikasjoner
(ikke-skade prinsippet). Ifølge Martinsen (1990) kalles dette svak paternalisme.

Pasienten må få lov til å si sin mening og han må inndras i beslutningen om sin egen pleie. Men det
er sykepleierens faglige skjønn som avgjør hvordan hun skal handle slik at pasienten får det best
mulig. For at dette skal være mulig må sykepleieren sette seg inn hvordan pasienten opplever
situasjonen og som Martinsen sier ”fantasere meg fram til hvordan jeg ville ønsket at det ble
handlet overfor meg selv i denne situasjonen”(Martinsen 1990, s 74).

Dersom spesialsykepleieren tar en avgjørelse bygget på svak paternalisme forutsetter det at
han/hun vet utfra faglig skjønn hva som er til beste for pasienten, men bare utfra et engasjement og
en sensitivitet om å gagne den enkelte best mulig. Denne sensitiviteten og interessen for den
andres velbefinnende fordrer skjønnsmessig vurdering av situasjonen og hindrer paternalistisk
maktutøvelse (Martinsen 1990).

Jo mer kjent vi er med pasienten, jo lettere er det å forstå hans ønsker. Man handler kanskje også
for pasienten med mer innlevelse dersom man kjenner han og vet noe om hans livssituasjon. På
den annen side skal den uegennyttige og spontane moralen være tilstede uten at man tenker over



                                                  9
det. Det vil slik jeg ser det at spesialsykepleieren må behandle alle utfra en likhetstanke om at alle
pasienter bør få like mye oppmerksomhet og empati fra spesialsykepleieren uavhengig hvor godt
man kjenner pasienten.

Denne pasienten har vansker med å uttrykke seg, men ordkart eller leppelesing kan man forsøke,
lukkede spørsmål etc. Er det andre ting som smerter som er grunnen. Eller er han bare sliten og lei
akkurat nå. Er det mulig å la han få ro og fred en stund før man steller? Hun kan snakke med
pårørende med hvordan pasienten var før han ble syk, for å forstå pasienten bedre. Det at vi
behandler hver enkel pasient ut fra deres ståsted vil bidra til å redusere følelsen av regelstyrt
omsorg.

For at sykepleieren ikke ubevisst utnytter sin makt på en uheldig måte for pasienten, må hun
kontinuerlig reflektere over sine holdninger og kunnskapsnivå. Hun må tilrettelegge og
gjennomføre sykepleien på en slik måte at pasienten opplever anerkjennelse og ikke fornedring og
umyndiggjøring. I dette tilfellet må sykepleieren forklare pasienten hvorfor han bør la oss stelle
han for å unngå andre lidelser og komplikasjoner. Hun bør forsikre seg at pasienten har forstått deg
informasjonen. Hun bør også forklare at vi gjør dette til ditt eget beste og at vi bare vil vel.
Sykepleieren kan evaluere situasjonen i ettertid overfor seg selv eller sammen med kolleger. Hva
gikk bra og hva gikk mindre bra?
Kritisk tenkning til seg selv og andre er viktig for å utøve moralske omsorg.


3.3.2 Omsorgens relasjonelle dimensjon
Når pasienten gir uttrykk for at han ikke vil ha noen form for hjelp denne dagen , må sykepleieren
imøtekomme pasientens behov ved utøvelse av faglig skjønn.
Dette gjør hun /han ved å være åpen og medlidende for pasientens smerte og lidelse, samtidig
vurdere pasientens tilstand. Sykepleie er profesjonelt omsorgsarbeid der oppgaven er å ta vare på
seg selv og hvor omsorgen som kvalitet er tilstede i forholdet til den som skal ”sørge” for, sier
Martinsen. Hva betyr egentlig dette i praksis?

Som sykepleier til en pasient som har mistet livsgnisten er omsorgens relasjonelle side direkte
anvendbar i praksis. Relasjonen mellom sykepleier og pasient er helt nødvendig for å hjelpe
pasienten. I dette tilfelle har vi fått en relasjon til pasienten, pasienten har utlevert seg og viser tillit
til sin sykepleier ved å gi utrykk for sine følelser og ønsker. I følge Martinsen er det her viktig å
imøtekomme pasientens forventninger til oss, og å bruke våre kunnskaper som sykepleier.
Martinsen påpeker at hvis vi klarer å imøtekomme pasienten vil hans livsmot vokse.

I ”samtale” med pasienten denne dagen observerer sykepleieren at pasienten er tilbaketrukket, han
gir uttrykk for å være sliten og trett, og gir liten respons på samtalen med sykepleier. Pasientens
integritet er noe urørlig og sårbart som ikke må krenkes. Den etiske fordring er å beskytte det
sårbare, sier Martinsen. Sykepleieren må ta hensyn til pasientens autonomi der pasienten ikke vil
ha hjelp, og samtidig må sykepleieren bruke sin fagkunnskap for å kunne ivareta pasienten på en
best mulig måte. Sykepleieren vet ut i fra sin fagkunnskap at pasienten må leieforandres og få stelt
og skiftet under seg for å unngå sengeleiets komplikasjoner. Ved å ettergi for pasientens vilje
ivaretar hun pasientens autonomi, men samtidig kan han utsettes for å få komplikasjoner. Dette
gjør at sykepleien blir uforsvarlig. Martinsen snakker om svak paternalisme, der sykepleieren



                                                     10
handler i kraft av sin faglige autonomi som inneholder utøvelse av god og ivaretagende sykepleie.
Den etiske fordring er alltid å handle til pasientens beste (Austgard, 2002).

Et viktig poeng hos Martinsen er at det er den andres liv og appell som skal tydes og ikke forholdet
sykepleier-pasient. Pasientuttrykk kan til tider være vanskelig å tyde, og noen ganger er det
vanskelig å komme frem til hva som er riktig å gjøre. Pasientens motiver kan være mange, men
sykepleieren skal holde seg til selve saken. Faglig autoritet innebærer å ta stilling til tiltak som er
til beste for pasienten. Ved å respektere forskjellen mellom sak og motiv tar man hensyn til
pasientens personlige sfære og integritet slik at pasienten ikke blir krenket.

Hvis det er slik at denne pasienten har dødstanker, mistet motet og opplever en håpløshet der han
ligger helt hjelpeløs og medtatt, vil han ikke da føle seg krenket dersom sykepleieren allikevel
steller og snur pasienten mot hans vilje? Han ønsker bare fred og ro, kanskje aller helst ønsker han
seg bort fra den bråkete og urolige avdelingen han har ligget på i ukesvis. Her kommer det
Martinsen kaller kunst i sykepleien inn. Det er gjennom det faglige skjønnet at sykepleieren kan
gjøre sykepleien til kunst eller kunsthåndverk. Den faglige forståelsen og erfaringen har betydning
for den sanselige uttrykksformen, omsorgens form. Ved at sykepleieren gir pasienten forsikringer
om å være nærværende og tilgjengelig, sette seg inn i pasientens situasjon, vise engasjement og
interesse slik at pasienten opplever at hans situasjon blir imøtekommet, bruker sykepleieren
praktisk moralske handlings klokskap og tyding.
(Austgard, 2002).

Martinsen snakker om et kollektivt menneskesyn, der hun mener at menneskets liv er forutsatt
avhengighet av andre mennesker. Der relasjonen mellom mennesker står i et makt og avhengighets
forhold, og at alt menneskelig samvær betyr selvutlevering. Når vi snakker til hverandre, utleverer
vi noe av oss selv og vi blir sårbare. Den enes utlevering er den andres makt. Makten kan brukes til
det beste for den som har vist tillit, men kan også brukes til å skade den andre (Austgard, 2002).
Hva sykepleieren velger å gjøre med observasjonene og opplysningene hun/han har fått vil ha
betydning for pasientens opplevelse av makt- avhengighetsforholdet. Makt utøves gjennom den
måten en handling utføre på, veloverveid med kunnskap og respekt, eller hastig for å få arbeidet
unna.

Sykepleien må utføres med medfølelse, barmhjertighet, tillit og ærlighet sammen med utførelsen
av fagkunnskapen for å handle riktig og godt mot pasienten.


3.3.3 Omsorgens praktiske dimensjon
Martinsen sier at omsorg i høyeste grad er praktisk handling, og de handlingene som gjøres vokser
frem fra den situasjonen pasienten er i og hans behov. I dette tilfellet har man valget mellom å
stelle pasienten eller ikke.
Det som er viktigst er først og fremst å finne årsaken til at pasienten ikke vil stelle seg. Her må man
bruke målrettet kommunikasjon. Sykepleieren må finne ut om han har smerter? Er han uvel? Føler
han at vi overkjører ham? Har han lyst å dø eller er han bare lei alt i dag? For å kommunisere med
ham må vi eventuelt lese på leppene, stille lukkede spørsmål (ja/nei), eller la ham prøve å skrive.




                                                  11
Informasjon blir også veldig viktig. Sykepleieren sitter inne med kunnskap om komplikasjoner om
hva som kan skje dersom vi ikke steller og snur ham: eks atelektaser, sekretstagnasjon, trykksår
etc. Når vi som sykepleiere skal formidle dette til pasienten er det i følge Martinsen viktig å gi
denne informasjonen i et dagligdags språk slik at pasienten forstår konsekvensene av ikke å bli
stelt. Kanskje får man pasienten til å ombestemme seg.

Vi kan også gjøre avtaler med pasienten. Eksempelvis at han kan være i fred nå og at vi steller ham
om en halvtime. Forutsetningen for dette er at vi holder de inngåtte avtaler og lar ham være i fred!
Pasienten kan kanskje føle at han har litt kontroll over situasjonen og at vi hører på ham.

Hvis så pasienten er villig til å la seg stelle er det viktig at stellet utføres god måte:
 Skånsomt med minst mulig ubehag for pasienten
 Alt er forberedt; alt utstyr på plass
 Ikke gjøre mer enn avtalt
 Bruke smertestillende hvis nødvendig

I følge Martinsen er det viktig at man utfører handlingen på en slik måte at pasienten ikke føler seg
umyndiggjort.




                                                   12
4.0 KONKLUSJON

I denne oppgaven har vi gitt et sammendrag av Kari Martinsens sykepleieteori og brukt denne i
forhold til et praktisk eksempel. Arbeidet med oppgaven har vært interessant, både arbeidet med
fagstoffet og de faglige diskusjonene vi har hatt.

Gruppen har fungert godt og uten problemer, og det har vært interessant å møtes på tvers av
fagretningene innen ABIO.




                                               13
LITTERATURLISTE
Austgard, Kitt. Omsorgsfilosofi i praksis. Cappelens forlag, Oslo, 2002

Jahren Kristoffersen, Nina. Generell Sykepleie – Bind 1: Fag og yrke – utvikling, verdier og
kunnskap. Universitetsforlaget, Oslo, 1996

Kirkevold, Marit. Sykepleieteorier – analyse og vurdering. AP Notam Gyldendal A/S, Oslo, 1998

Martinsen, Kari. Omsorg, sykepleie og medisin. TANO AS, Oslo, 1989

Martinsen, Kari. Omsorg i sykepleien – en moralsk utfordring. I: Jensen, Karen red. Moderne
omsorgsbilder, Gyldendal Norsk Forlag AS, 1990

Martinsen, Kari. ”Har Kari Martinsens arbeider klinisk relevans?” Sykepleien fag, nr 5, årg. 1981

Natvig, Randi – Susanne. Sykepleie etikk. Universitetsforlaget, Oslo, 1993

Sturlason, Snorre. Norges Kongesagaer. Oslo 1979

Syse, Aslak. Pasientrettighetsloven. Gyldendal Norsk Forlag AS, 2001




                                               14

				
DOCUMENT INFO
Shared By:
Categories:
Tags:
Stats:
views:181
posted:4/25/2012
language:Norwegian
pages:14