Docstoc

Sammendrag World Disasters Report

Document Sample
Sammendrag World Disasters Report Powered By Docstoc
					Innhold

Innledning

Kapittel 1
Katastrofer diskriminerer ikke – det er mennesket som gjør det
Boks: Grunnleggende ansvar ved ytelse av internasjonal katastrofe- og nødhjelp

Kapittel 2
Overvinnelse av flere katastrofer diskriminering av minoriteter
Boks: Japan: Burakumin-diskriminering og -utholdenhet under 1995-jordskelvet i
Kobe

Kapittel 3
Eldre mennesker og diskriminering i krisesituasjoner
Boks: Definisjon av "eldre mennesker"

Kapittel 4
Funksjonshemning og katastrofer: Mot inkluderende løsninger
Boks: Krigsskadet ungdom i Sierra Leone

Kapittel 5
Likestilling er nødvendig: Avskaffelsen av diskriminering av kvinner og dens
konsekvenser i nødssituasjoner
Boks: De seks elementene i definisjonen av begrepet "diskriminering av kvinner"
etter Konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner

Kapittel 6
Omgang med diskriminering ved katastrofehjelp
Boks: Omgang med diskriminering ved katastrofehjelp
Det gjelder å nå alle som er i nød

Regjeringers tiltak i ved krisesituasjoner kan ikke kalles vellykket før alle nødlidende
er nådd. Til tross for stor innsats er det fremdeles stor nød i katastrofeområder verden
over.

I krisetider kan allerede marginaliserte deler av samfunnet, som eldre, kvinner og
jenter, minoriteter og funksjonshemmede, bli de som rammes hardest.

Diskrimineringen de opplever i hverdagen blir verre i krisesituasjoner. Alt for ofte er
disse mennesker usynlige i sine egne omgivelser og for regionale, nasjonale og
globale nødhjelpsorganisasjoner.

Ekskludering, fordommer, kulturelle normer og isolasjon kan øke sårbarheten av disse
gruppene verden over.

Etnisitet, kjønn, språk, religion, politiske meninger, nasjonal eller sosial opprinnelse
og økonomiske forhold er noen av de vanligste grunnene for diskriminering som kan
sette på spill hjelpetiltak.

Svaret på slik diskriminering må være dialog, åpenhet og forståelse.
Hjelpeorganisasjoner må skape holdningsendringer, sørge for inkludering og være
forfektende. Diskriminering trives i mørke smug. Vi må jage den derfra.

Årets World Disasters Report forsøker å behandle emnet ved undersøke hvordan og
hvorfor forskjellige grupper blir marginalisert i humanitære katastrofer. Hvordan viser
diskriminering seg? Hvordan øker den sårbarheten? Hvordan blir den forsterket av
organisasjoner? Hva kan vi gjøre mot den?

Denne rapporten er ingen uttømmende undersøkelse av diskriminering men et forsøk
på å stimulere debatten og oppfordre humanitære organisasjoner og regjeringer til å
revurdere kriseplaner og tiltak for å begrense diskrimineringens virkninger og
konsekvenser.



Markku Niskala
generalsekretær
Kapittel 1
Katastrofer diskriminerer ikke – det er mennesket som gjør det

World Disasters Report 2007 omhandler diskriminering på grunnlag av kjønn,
etnisitet, alder og funksjonshemning og stiller nøkkelspørsmål som: Hvordan virker
diskriminering på de sårbare i en nødssituasjon? Hvordan oppdager vi den? Hva kan
vi gjøre mot den?

Rapporten belyser lovverket som skal beskytte sårbare menneskers rettigheter og om
det er godt nok. Er det behov for lovmessig bindende overenskomster som sikrer at
stater skal gi beskyttelse mot diskriminering, spesielt i nødssituasjoner? Er nåværende
retningslinjer om sårbare grupper for hjelpeorganisasjoner gode nok?

Det finnes ingen allmenngyldig definisjon av begrepet diskriminering i internasjonal
rett. I noen konvensjoner forekommer det i sammenheng med en spesiell gruppe men
det er verken definert i FNs menneskerettighetserklæring eller i FNs internasjonale
konvensjon.

I katastrofehjelp er begrepet diskriminering videre og omfatter også sosial utstøtelse
og begrensninger som skyldes marginalisering og sårbarhet.

En oversikt over sårbare grupper i katastrofesammenheng viser felles erfaringer
verden over.

      Diskriminering forekommer allerede før en katastrofe inntreffer men forverres
       etterpå.
      Diskriminering som allerede forekommer er ofte usynlig, mest pga.
       manglende oversikt over antallet av eldre mennesker, etniske minoriteter og
       funksjonshemmede. Noen av dem blir skylt til de grader av familien at de ikke
       blir registrert ved folketellinger eller andre formelle registreringer.
      Denne usynligheten blir enda verre når hjelpeorganisasjoner planlegger
       nødhjelpsprosjekter uten å analysere situasjonen av sårbare mennesker og
       deres behov.
      Sårbare grupper blir ofte oversett ved planlegging av katastrofehjelp og likeså
       under og etter en katastrofe.

I katastrofesituasjoner er diskriminering livstruende. Den nedsetter ikke bare
menneskenes evne til å overleve en katastrofe men også evnen til å komme på fote
igjen og sørge for livets opphold.

"Standardplanlegging" av katastrofehjelp er nyttesløs i kampen mot diskriminering.
Når organisasjoner går inn i et område med 100 000 hjelptrengende, må de vite hvem
disse 100 000 er og hvordan de marginaliserte bland dem skal nås. Det er vanskelig å
gjennomføre slike analyser de 5-7 første dagene etter en katastrofe, men det er
avgjørende at det blir gjort så fort som mulig for å unngå unødvendig lidelse.

Det er helt klart at de ikke bare er hjelpeorganisasjonenes men også de offentlige
organisasjonenes oppgave å ta hånd om diskriminering. Noen land har utviklet
nasjonale kriseplaner men det finnes ingen internasjonal lov om hvorvidt disse er
juridisk bindende i en krisesituasjon.
Nødvendige tiltak til avskaffelsen av diskriminering i alle sammenhenger kan
avklares iht. internasjonal menneskerett. Men spørsmålet gjenstår: Trenger vi
internasjonale lover som spesielt omhandler diskriminering i en nødssituasjon?

Følgende oversikt over rapportens temaer framhever noen av utfordringene på dette
området.


1. Minoriteter: Å lytte er det viktigste

Diskriminering av minoritetsgrupper, både ved kriseplanlegging og ellers i samfunnet,
kan flerdoble innvirkningene en katastrofe får på slike grupper.

FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (ICERD), den
første moderne, internasjonale menneskerettsloven som er vedtatt, definerer begrepet
rasediskriminering som "enhver differensiering, ekskludering, innskrenking eller
favorisering på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk
bakgrunn som utelukker eller hindrer likestilling når det gjelder anerkjennelse, nytelse
og utøvelse av menneskerettigheter og grunnleggende frihet i det politiske,
økonomiske, sosiale, kulturelle liv eller hvilken som helst annen side av samfunnet".

Eneste internasjonale og bindende lov som direkte omhandler minoriteters rettigheter
er FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (ICCPR), artikkel 27.
Så har vi FN-deklarasjonen om rettigheter av personer som tilhører nasjonale eller
etniske, religiøse og språklige minoriteter (FNs minoritetsdeklarasjon).

Men det finnes ingen akseptert definisjon av begrepet minoriteter. Ordet tolkes
forskjellig fra samfunn til samfunn. I noen tilfeller er regjeringer klar over
minoriteters problemer og handler for å beskytte deres rettigheter. Men også det kan
være grunn til å reise spørsmål.

Etter 2004-tsunamien i Det indiske hav opprettet delstatsregjeringen i Tamil Nadu,
India, atskilte anlegg og leir for overlevende daliter under påstanden av at det var
eneste måte å unngå overgrep på de lavest stilte i det hinduistiske kastesystemet.
Ifølge den indiske avisen The Indian Express svarte Dr. Umanath, embetsmann i
Nagapattinam, på spørsmålet om hvordan regjeringen kunne godta oppdelingen av
nødhjelpsarbeid etter kaster og kommunal tilhørighet, at atskilte leir var en bevisst og
praktisk løsning. "Det finnes virkelige splittelser og mistillit samfunnene imellom. En
katastrofe som denne gir ikke rom for kasteistiske og religiøse
vennskapseksperimenter."

Noen daliter ville bo atskilt fordi de fryktet å bli angrepet av dominerende
grupperinger. Men i minst ett rapportert tilfelle i Tarangambadi, Tamil Nadu, mener
513 daliter fra en atskilt leir at de fikk mindre hjelp enn andre tsunamiofre.
2. Eldre mennesker: Tiltagende isolasjon

Regjeringer og hjelpeorganisasjoner går ofte ut fra at eldre mennesker blir tatt hånd
om av nærsamfunnet eller familien og at de derfor vil bli nådd denne veien ved store
utdelinger. Men det er ikke nødvendigvis tilfellet.

Indirekte diskriminering skaper ofte ytterligere problemer for eldre mennesker i en
nødssituasjon. Det kan være vanskelig for dem å reise til utdelingsstedene, og de har
ofte ikke krefter til å bære varene tilbake til tilflyktsstedene. Det gjelder spesielt når
utdelingsstedene av sikkerhetsgrunner ligger på høyder utenfor bebodde områder.
Denne framgangsmåten kan imidlertid medføre at eldre og stedsbundne mennesker
blir diskriminert.

Mange land har bare sparsomme offisielle data om eldre mennesker, og de eldres
behov og evner tas ofte ikke med ved vurdering av nødhjelpsprosjekter. Dermed blir
de usynlige og utelukkes ved nødhjelpsplanlegging og -innsatser.

Denne utelukkelsen forverres fordi det ikke finnes noen juridisk bindende
overenskomst som forsvarer deres menneskerettigheter og fordi retningslinjer om
deres spesielle behov sjelden blir fulgt.
Et spesifikt rettslig verktøy ville hjelpe i kampen mot diskriminering, øke forståelsen
av de eldres menneskerettigheter og definere bestemte sammenhenger hvor disse
rettighetene krenkes.


3. Funksjonshemmede: Sett dem på kartet

Ifølge IASC-retningslinjer for menneskerettigheter og naturkatastrofer kan
ekskludering være et resultat av "upassende prosedyrer eller simpel forsømmelse".
Dette ble meldt av en FN-spesialrapportør i en verdensomspennende undersøkelse om
funksjonshemning i 2006, som viser at man i katastrofehjelpsammenheng i stor grad
hadde oversett de funksjonshemmede. Den foreslo at stater, i samarbeid med
relevante FN-kontorer, skulle utvikle spesielle prosedyrer og retningslinjer for
nødssituasjoner.

Det å ikke bli "sett", ikke synes på radaren, er medårsak til at funksjonshemmede
utsettes for fare. Mange blir stigmatisert av familie og nærsamfunn, holdt skylt og
noen ganger hindret i å fylle ut offentlige registreringsskjemaer. Det er en av
hovedgrunnene        hvorfor   funksjonshemmede       sjelden     blir   inkludert   i
katastrofehjelpsammenheng, til tross for eksisterende retningslinjer og prosedyrer. Og
selv om de skulle bli registrert, kan de fremdeles bli forbigått av regjeringen og
frivillige organisasjoner.

Tsunamien er blitt en katalysator som får organisasjoner og planleggere til å revurdere
sine metoder, men mange organisasjoner som prøver å yte spesielle tjenester
planlegger fra toppen ned – for funksjonshemmede istedenfor med dem. Mange
funksjonshemmede kan være med i forberedelsen av en katastrofe og er verdifulle
kunnskapskilder.

4. Kvinner: Kvinnene i katastrofesammenheng
Funksjonshemmet eller ikke, gamle eller unge og uavhengig av hudfargen, er kvinner
den mest sårbare og diskriminerte gruppen. De gjør mer og lider mer enn alle andre
når katastrofen er et faktum.

Det synes fra første øyeblikk. De første lokale tiltak kommer ofte fra kvinner, som det
etter tsunamien atter en gang var tilfellet i Indonesia. Over 70 prosent av de lokale
frivillige organisasjonene som var i innsats i Banda Aceh var kvinner.

Etter jordskjelvet i Sør-Asia i oktober 2005 ble det tydelig at kvinner stort sett ikke får
noe si om hvem som har rett til hva og hvem som skal få hjelp. I pashtun-dominerte
områder av Pakistans nordvestlige grenseprovins var det strengt forbudt for kvinner å
gi uttrykk for sine behov eller å be om hjelp.

Så er det volden mot kvinner. Ved siden av at kvinnerettigheter krenkes, viser
katastrofe etter katastrofe unektelig at faren for fysisk mishandling av kvinner og
jenter øker drastisk ved flytting – uansett om den skyldes naturkatastrofer eller
konflikter. Verdens helseorganisasjon har antydet at det er katastrofebetingede
belastninger som ligger bak økningen og at millioner av mennesker over hele verden
lider av følgene.

Som vi hevder i kapittel 5, er vold og overgrep tydelige tegn på kjønnsdiskriminering,
og mange eksperter mener at det er en av de vanskeligste utfordringene som møter
mannskaper i humanitær katastrofehjelp.

Anbefalinger

Hvert av de følgende kapitler beskriver og analyserer diskriminering i forhold til
forskjellige grupper og innholder gruppespesifikke anbefalinger. Det finnes imidlertid
noen klare endringer og initiativer som hvelver seg over det hele:

      Enkelte land må oppmuntres, forberedes og støttes i gjennomføringen av en
       pålitelig folketelling for å kunne identifisere alle som i en nødssituasjon kan
       eller skulle komme til å være i fare for å bli diskriminert pga. sårbarhet eller
       marginalisering.

      Det internasjonale samfunnet må bli enig om klare definisjoner av alle mulige
       minoritetsgrupper for å forebygge motsigende interpretasjoner og sørge for
       felles forståelse av minoriteters sårbarhet.

      Hjelpeorganisasjonene må forbedre primær behovsvurdering gjennom
       informasjonsutveksling, læring av erfaringer og utvikling av felles indikatorer
       for diskrimineringens omfang.

      Samfunnsbaserte organisasjoner for minoritetsgrupper må oppmuntres og
       styrkes i rolige tider for å bygge opp kapasitet, styrke de involverte gruppene
       og redusere potensiell sårbarhet i nødssituasjoner.
       Minoriteter og sårbare grupper må støttes og gis anledning til å delta i
        planlegging, utvikling og implementering av alle krise- og ikke-
        kriseprogrammer

       Organisasjoner må være forkjempere i samfunn for å kunne endre negative
        holdninger mot minoriteter og sårbare grupper. Det er like viktig at statlige og
        ikke-statlige organisasjoner identifiserer og rydder opp i åpenlyst og skylt
        diskriminering i egne rekker.
Dette kapitlet er et bidrag av John Sparrow, uavhengig skribent og kommunikasjonskonsulent som f.t.
befatter seg med emnet redusering av katastroferisiko. Denne boksen er et bidrag av Dr. Katrien
Beeckman, International Federation’s Advocacy, leder for Communications and Resource
Mobilisation, avd. for rettslige anliggender.
Kapittel 2
Overvinnelse av flere katastrofer Diskriminering av minoriteter

Katastrofer diskriminerer ikke. De skjer bare – og rammer minoriteter og majoriteter
like hardt. Ved katastrofehjelp er det ofte fordommer mot bestemte grupper som er
hovedårsaken for diskriminering. Diskriminering av minoritetsgrupper kan i og for
seg være en katastrofe for minoriteter, og virkningene av en aktuell katastrofe kan
dobles eller flerdobles ved strukturell diskriminering i katastrofestyringen eller i
samfunnet.

FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for rasediskriminering (ICERD), den
første moderne, internasjonale menneskerettsloven som er vedtatt, definerer begrepet
rasediskriminering som "enhver differensiering, ekskludering, innskrenking eller
favorisering på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk
bakgrunn som utelukker eller hindrer likestilling når det gjelder anerkjennelse, nytelse
og utøvelse av menneskerettigheter og grunnleggende frihet i det politiske,
økonomiske, sosiale, kulturelle liv eller hvilken som helst annen side av samfunnet". I
katastrofe- og nødhjelpssammenheng får begrepet diskriminering et vesentlig større
innhold og omfatter sosial utstøtelse og begrensninger pga. marginalisering og
sårbarhet. Å være sårbar for diskriminering er ikke bare en skilnad mellom majoritet
og minoritet. Det er sårbarhet på tvers av flere lag i den sosiale strukturen.

Når et område rammes av en katastrofe, kan virkningene være mye alvorligere enn
forutsett, og diskriminering på ulike nivåer kan komme til synet. Et konkret eksempel
på dette er pastoralistene i Kenya. I det store ørken- og halvørkenregionen i det
nordlige Kenya bor det 3 millioner mennesker, og de fleste av dem er pastoralister.
Ifølge Verdens matprogram (WFP) er det et av Kenyas områdene som rammes
hardest av fattigdom og matusikkerhet.

I 2006 hadde tørken i dette området vart i tre år. Så ble den ødeleggende tørken avløst
av flommer. Mat og medisinutdelingen ble i stor grad hindret av infrastrukturen fordi
den eneste veien fram til de verst rammede områder var vasket bort. Helseutstyret
kom ikke lenger enn til Garissa, den største byen i området. Mangel på ferskt vann
medførte at mennesker og dyr måtte drikke av forurenset vann. Diaré og malaria
spredde seg og et utbrudd av Rift Valley-feber (RVF) drepte buskapen.

Omfanget av flommene kunne kanskje ikke bli forutsett, men tørken kunne unektelig
ha blitt det. FN har nå et avansert varslingssystem som meget tidlig kan varsle fare for
kritisk matmangel på grunnlag av parametere som forventet nedbør og avlingers
tilstand. Til tross for at tørke nå ofte kan forutsis, anklaget en representant for en
internasjonal, ikke-statlig organisasjon (INGO) i Nairobi regjeringen for ikke å være i
stand til å skape infrastrukturen som er nødvendig for å unngå at befolkningen skal
lide.

Hvorfor reagerer ikke den kenyanske regjeringen? Ett svar ligger i regjeringens
holdning mot det pastoralistiske samfunnet. Ofte langt fra de største byene, blir
pastoralistene også forbigått politisk fordi de ikke klarer å legge fram sine anliggender
for makthaverne. Uten effektiv deltagelse av pastoralistene i beslutningsprosessen og
uten regjeringens anerkjennelse av deres behov for forebyggende tiltak, vil disse
samfunnene formodentlig bli mer og mer avhengig av katastrofehjelp.
Diskriminering av bestemte grupper skyldes ofte manglende informasjoner om
grupperinger som kanskje er mest utsatt for naturkatastrofer. I 2005 rammet orkanen
Stan sydvesten av Guatemala, et område med landets tetteste urbefolkning. Mer enn
650 mennesker omkom i slamraset stormen hadde utløst. FNs økonomiske kommisjon
for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC) har, angående Guatemala, belyst den
"åpenbare mangel på informasjoner om kjønn og etnisitet" i området som ble hardt
rammet av orkanen. Ramiro Batzin, talsmann for Sotz’il, en guatemalsk
urbefolkningsorganisasjon som samarbeider med Guatemala Røde Rors, hevder at
tragedien ikke hadde fått den samme omfang hvis man hadde hatt planer som tar
hensyn til særegenhetene ved de innfødtes samfunn og kulturer.

Til tross for de mange dokumenter om og instrumenter for hhv. mot menneskerett og
diskriminering, er det vesentlig å identifisere ethvert tegn på diskriminering på stedet.
For å klare dette, er det viktig å innlemme diskrimineringsforebyggende og -
reduserende strategier i katastrofeplaner. I tillegg og enda viktigere, må det fokuseres
på minoriteter og områder med rasediskriminerende spenninger når det jobbes med
sårbarhets- og kapasitetsvurdering (VCA). Diskriminering er tett forbundet med
sårbarhet, og VCA kan være til god hjelp ved identifisering av diskriminering av
minoritetsgrupper. For eksempel: Det kanadiske Røde Kors har oppdaget at deres
VCA ikke tok hensyn til behovene av alle utsatte grupper i området med urinbyggere
og flyktninger.

Anbefalinger

For humanitære organisasjoner:

      Ta personer fra minoriteter med på laget.
      Lær opp mennesker fra minoriteter til å utvikle utholdenhet i samfunnet og
       finne fagfolk i grupperingene.
      Sørg i hvert land i det minste for en grunnleggende forståelse av
       diskriminering av minoriteter. Innsamling og sortering av informasjoner etter
       etnisitet kan være til hjelp ved evaluering av humanitært arbeid med tanke på
       diskriminering av minoriteter.
      Bli oppmerksom på diskriminering av minoriteter i humanitært arbeid, både
       gjennom selvransakelse og samtaler med folk i fellesskapet og
       menneskerettseksperter.
      Delta forfektende på hjemlige, regionale og internasjonale møtesteder.
      Utvikle indikatorer for diskriminering av minoriteter i katastrofestyring med
       hjelp av menneskerettseksperter.

For menneskerettsorganisasjoner:

      Prøv å samarbeide med humanitære organisasjoner ved å informere så godt
       som mulig om minoriteten (eller minoritetene) i gjeldende land.
      Lær mer om katastrofestyring ved å delta i katastrofestyring – ikke bare i ved
       respons og gjenoppbyggelse, men også i beredskapsfasen.
      Utvikle indikatorer for diskriminering av minoriteter i katastrofestyring med
       hjelp av katastrofestyringseksperter og humanitære organisasjoner.

For regjeringer og givere:
      Sett større fokus på diskriminering i humanitære aksjoner.
      Undersøk mulighetene for å innføre spesielle tiltak for minoritetsgrupper,
       særlig de som ikke har adgang til de viktigste byggematerialene.
      Forstå minoriteters sårbarhet, særlig hos de som lett kan bli rammet av
       katastrofer. Hvis området har en katastrofehistorie er det absolutt nødvendig
       katastrofeberedskap.

For medieverden:

      Vær mer følsom for minoritetsspørsmål. Diskriminerende bemerkninger fra
       media kan virke særdeles negativt på minoriteter.
      Prøv å dele katastroferelaterte informasjoner med minoritetssamfunnene –
       helst på deres språk.
      Prøv å ta minoritetsmedlemmer med på laget.
      Sjekk utgivelser fra minoritetsorienterte media, hvis det finnes.

For nærsamfunn:

      Husk at du er interessenten ved katastrofetiltak.
      Uten gjensidig hjelp kan du ikke overleve.
      Samarbeid i katastrofesammenheng kan utvide folks nettverk, noe som kan
       styrke utholdenheten ved senere katastrofer og skape harmoni i samfunnet.
      Lær om minoritetsmedlemmers bakgrunn og forstå behovet for spesielle tiltak.



Japan: Burakumin-diskriminering og -utholdenhet under 1995-jordskelvet i
Kobe

Den 17. januar 1995 kl 05.46 rammet et enormt jordskjelv Kansai-området i Japan og
drepte 6 434 mennesker. Det oppstod store skader i Kobe, en moderne by med over 1
million innbyggere. Bildene som ble kringkastet i hele verden har vist at selv verdens
mest moderne og vel koordinerte land er sårbare når katastrofer slår til. Kansai er det
området som ble hardest rammet av jordskjelvet og hvor burakumin-minoriteten, på
grunnlag av loven om spesialtiltak for Dowa-prosjekter (1969), hadde gjennomgått en
radikal fornyelse.

Buraku-folket – eller burakuminerne – blir diskriminert pga. deres sosiale status og
avstamning. De er ikke en minoritet pga. rase eller nasjonalitet, men en kastelignende
minoritet blant etniske japanere. I 1871 kunngjorde Meiji-regjeringen
Emansipasjonsforordningen som opphevde det føydal kastesystemet. Dessverre
fortsetter diskrimineringen av burakuminer også i det moderne Japan.

Ifølge en undersøkelse regjeringen gjennomførte i 1993, var det ca. 1,2 millioner
burakuminer som levde i 4442 burakumin-samfunn over hele Japan. Disse tallene
omfatter imidlertid kun Dowa-områdene som er tilpasningsområder opprettet av
regjeringen. De reelle tallene er mye høyere. Ifølge Buraku Liberation League, en av
de største ikke-statlige burakumin-hjelpeorganisasjonene, finnes det 6000 burakumin-
samfunn og mer enn 3 millioner burakuminer.
Historisk sett oppstod burakumin-samfunnene som et resultat av tvangsflytting av
mennesker til våtmarker, elvemunninger og faktisk til hvor som helst, bare det var
isolert fra resten av samfunnet. Følgelig har burakumin-samfunnene alltid vært
sårbare for naturkatastrofer.

I byen Akiko bodde burakuminerne en gang i hytter av tre. Bare ett år før jordskjelvet
hadde man fullført en rekke boligprosjekter. Hyttene av tre var erstattet av blokker av
armert betong. En journalist, Hiroshi Yano, rapporterer at burakumin-samfunnene ble
hardt rammet, spesielt i Kobe, Nishinomiya og Takarazuka, der gjennomføringen av
Dowa-prosjektene hadde vært mangelfull. Jordskjelvets episentrum var ved Ashiya,
en by mellom Osaka og Kobe. I Ashiya drepte jordskjelvet 400 mennesker og ødela
halvparten av bygningen helt eller delvis. Ingen fra burakumin-samfunnene i Ashiya
ble drept, og husene deres fikk bare små skader.

Etter å ha overlevd jordskjelvet har burakuminerne ikke vært uten bekymring. Kami
Miyagawa Cultural Centre ble etablert, et kultursenter for burakuminer. Senterets
direktør, Yukio Nakao, innrømmer at han var bekymret for diskriminering etter
jordskjelvet. Senteret ble tatt i bruk som tilfluktssted, hvor 200 burakuminer og 200
ikke-burakuminer fant tilflukt. Det var rart å ha ikke-burakuminer i senteret.

Da hjelpen fra burakumin-samfunn fra hele Japan begynte å komme inn, sa en
burakumin-kvinne: "Ikke drep ikke-burakuminer. Fordel hjelpen likt. Hvis det blir
mangel på noe, prioriter ikke-burakuminer." Hun forklarte at hun, etter å ha blitt
utestengt i mange år av klassekamerater og lærere, hadde lært at man måtte være snill
mot andre. Til gjengjeld vil burakumin-samfunnet kanskje bli noe snillere behandlet
av frivillige fra ikke-burakumin-samfunnet. Overlevende av begge samfunnene og
frivillige fra ikke-burakumin-samfunnet snakket sammen og ble bedre kjent med
hverandre. Gjenoppbyggelsen er kanskje ferdig for lenge siden, men senteret er
fremdeles et møtested hvor mennesker fra begge samfunnene.

Dette kapitlet er et bidrag av Preti Taneja, en journalist som jobber sammen med
Minority Rights Group International som arbeider for å sikre rettighetene av etniske,
religiøse og språklige minoriteter og innfødte verden over; Hayato Nakamura, forsker
ved Crisis and Environment Management Policy Institute, Tokyo, og internasjonal
assistent for Tamil Nadu Women's Forum in Chennai, India, som også bidrog med
boksen.
Kapittel 3
Eldre mennesker og diskriminering i krisesituasjoner

Dette kapitlet fokuserer på hvordan eldre mennesker blir diskriminert under
humanitære katastrofer. Det beskriver hvordan denne diskrimineringen – av
regjeringer, humanitære organisasjoner og grupperinger – forverrer den naturlige
sårbarheten ved å bli gammel og fratar eldre mennesker retten til hjelp etter
katastrofer og ressursene til gjenoppbygging.

De fleste humanitære organisasjoner går ut fra at de eldres behov og rettigheter blir
ivaretatt av nærsamfunnets støtteapparater eller alminnelig nødhjelp.
Hjelpeorganisasjoners gjennomtrengende antagelse at utdelinger (inkludert mat) vil
bli delt likt i flergenerasjonsfamilier medfører at eldre mennesker ofte blir forbigått.

I katastrofehjelpsammenheng kan blant annet følgende faktorer føre til diskriminering
av eldre mennesker:

Organers begrensede mandater: Det finnes ingen FN-organ som tar seg spesielt av
aldringsproblematikken. Eldre mennesker er underrepresentert i det humanitære
systemet. Det betyr at deres spesielle behov ofte blir utelatt ved katastrofeplanlegging.

Informasjonsmangel: Det er mangel på offisielle grunnleggende om eldre
menneskers demografiske fordeling i forkant av en katastrofe. Dessuten blir deres
behov og kapasiteter ikke identifisert ved planlegging av nødhjelpsprosjekter.

Unnlatelsen av å inkludere de eldre ved planlegging kan ha katastrofale følger. En
undersøkelse ved ni leir for internt fordrevne personer (IDPs) i West-Darfur har vist at
8 prosent av IDP-ene var eldre mennesker. 12 prosent av disse hadde ingen
rasjonskort som Verdens matprogram (WFP) hadde delt ut. Det betyr at rundt 700
IDPs og 4700 husstandsmedlemmer hadde blitt forbigått og ikke fått utdelt
livsnødvendig mat til de ble identifisert på et senere tidspunkt.

Få særskilte lover eller avtaler: Få juridisk bindende instrumenter eller rammeverk
for eldre mennesker og tilsvarende mangel på fokus på deres behov og bekymringer
forsterker utilsiktet deres diskriminering.

Mangelfulle ressurser: Finansiell støtte til eldre mennesker utgjør en brøkdel av
humanitære organisasjoners budsjetter. Forskning fra HelpAge International viser at
slik støtte utgjør 1 prosent eller mindre av de enkelte landenes respons – vesentlig
mindre enn de av Sphere-prosjektet anbefalte 7 prosent.

Fem områder hvor de over 60 er spesielt sårbare for diskriminering omfatter:

Mangel på mobilitet
I mange nødssituasjoner er aldersbetingede mobilitetsproblemer årsaken til at eldre
mennesker ikke når fram til humanitære tjenester. Resultatene fra HelpAge
International bekrefter at begrenset mobilitet var vært et vesentlig problem for eldre
mennesker i alle tsunamirammede områder.
Eldre menneskers mulighet til å overvinne immobilitet og få adgang til livreddende
tjenester kan forbedres ved å:
 flytte utdelingsstedene til flatere og lettere tilgjengelige posisjoner uten å
    kompromittere sikkerheten av hjelpmottakerne.
 sørge for at mat og andre varer er pakket i beholdere som verke er for store eller
    for tunge for at eldre mennesker skal kunne transportere dem og som de lett kan
    åpne.
 sette opp en komité av eldre mennesker som hjelper til ved kontroll og utdeling av
    hjelp.
 opprette (i rikere land) vanlige utdelingssteder for hjelpemidler som spaserstokker,
    gårammer, briller, høreapparater og for eldre mennesker tilrettelagt transport.

Kronisk dårlig helse
I krisesituasjoner er akutte helseproblemer preget og sammensatt av allerede
eksisterende kroniske lidelser, diskriminering fra helsepersonell og mangel på
tilgjengelige og egnete responstjenester.

Dette kan takles ved å benytte nettverk i organisasjoner med helsepersonell som er
skolert i pleien av eldre mennesker. Det ble f.eks. gjort i Darfur hvor flere
internasjonale medisinske NGO-er hadde avsatt spesielle konsultasjonstimer for eldre
mennesker. Etter tsunamien og jordskjelvet i Sør-Asia har HelpAge India opprettet
mobile medisinske stasjoner hvor eldre mennesker kan få behandling mot kroniske og
akutte lidelser.

Ernæringsbehov
Man vet lite om omfanget av feilernæring hos eldre mennesker på verdensbasis.
Ifølge WHO er tallet av mennesker som dør pga. matmangel i land med lave
lønninger mer enn 50 prosent høyere blant mennesker som er over 60 år enn blant
barn under 14. Nødrasjoner, hvis tilgjengelig, reduserer ikke eldre menneskers
eventuelle vanskeligheter med å tygge, fordøye og oppta nok mikronæringsstoffer.

I Darfur har HelpAge International i samarbeid med WFP begynt å dele ut ekstra
matkurver til eldre mennesker som er utsatt for underernæring eller skaffer mat for
flere. I én leir ble det opprettet et "sosialt ernæringssenter" hvor eldre mennesker fikk
varm, nylaget mat tre ganger i uken. Etter noen måneder kunne man se tydelige
virkninger: Eldre mennesker ble mer villig til å oppsøke helsetjenester, og deres
allmenntilstand var vesentlig bedre.

Isolasjon
Sosialt og fysisk isolerte eldre mennesker må identifiseres i forkant av
katastrofeberedskapstiltak. Det vil hjelpe organisasjoner i å yte hurtig og målrettet
katastroferespons.

Dette oppnås med sosiale krisesituasjonsprosjekter for eldre mennesker, noe som
bekjemper diskriminering, og ved at humanitære organisasjoners prosjekter i større
grad blir planlagt på tvers av generasjonene.
Overgrep og seksuell mishandling
Overgrep på eldre, inkl. fysisk, seksuell, psykisk og økonomisk overgrep,
forsømmelse og forlatelse er underrapportert og forekommer oftere når ressursene
tynnes ut og eldre mennesker blir ansett for å være uproduktive.
En måte å redusere risikoen, er å gjøre noe med de eldres isolasjon.

Vedvarende løsninger på diskrimineringsproblemet er like vanskelig å finne som dets
hovedårsaker, med det handler om å få enkeltmennesker, organisasjoner og
regjeringer til å endre holdning overfor eldre mennesker. Aldringsproblemer må
integreres i alle humanitære programmer, fra beredskap og bistand til
gjenoppbyggelse og risikoredusering Alle faser av prosjektforløpet, inkludert
planlegging, vurderinger, implementering, overvåking og evaluering må inkludere
aktiv deltagelse av eldre mennesker for å kunne oppnå effektive og gjennomførbare
målsettinger.

Humanitære organisasjoner og regjeringer bør gjøre følgende:

1. Beskytte eldre mennesker gjennom relevant lovgivning
 Forstå hvordan eldre mennesker beskyttes av menneskerettsloven og sørge for at
    rettighetene opprettholdes og beskyttes i nødssituasjoner
 Være proaktiv i å forby aldersdiskriminering
 Sette opp en juridisk bindende overenskomst eller FN-konvensjon om eldre
    menneskers rettigheter

2. Fokusere på eldre menneskers bekymringer i prosedyrer og praksis
 Kvitte seg med falske antagelser om at eldre mennesker vil bli nådd av det vanlige
    hjelpeapparatet eller at de er ansvaret til spesialiserte organisasjoner
 Utvikle en klar, logisk begrunnelse for å nå eldre mennesker, ved å erkjenne deres
    særskilte sårbarheter og bidrag
 Lære opp hjelpemannskaper til å oppdage eldre menneskers behov og rettigheter
 Rette spesiell oppmerksomhet mot de som er mindre mobile og stedsbundne –
    sette opp oppsøkende tjenester
 Samarbeide med andre organisasjoner for å utvikle programmer på tvers av
    generasjonene og forsterke eldre menneskers plass i samfunnet

3. Skaffe flere ressurser
 Øke støtten til samfunnsbaserte organisasjoners for eldre mennesker – og til
    organisasjonene som støtter dem
 Øke den globale støtten fra humanitære organisasjoner til eldre mennesker fra
    nåværende 1 prosent til 7 prosent, som anbefalt av Sphere-prosjektet

4. Forbedre informasjoner og utdelinger ved å styrke deltagelsen av eldre
mennesker
 Innlemme eldre mennesker ved vurdering av nødhjelpsbehov, målsetting,
   planlegging implementering, overvåking og evaluering
 Ordne informasjoner etter alder og kjønn
 Forske mer på katastrofers innvirkninger på eldre mennesker
 Registrere eldre menneskers meninger ved evalueringer
 Vurdere virkningen av humanitær hjelp hos eldre mennesker
Definisjon av "eldre mennesker"

Ifølge FNs definisjon er en eldre person minst 60 år gammel. Som for andre
aldersgrupper må mengden av eldre mennesker kunne gjenkjennes og være integrert i
aldersdifferensierte informasjoner. De internasjonalt definerte gruppene for forskning
og holdningsskapende formål er:
 Unge eldre (60–70)
 Gamle eldre (70–80)
 Eldste eldre (80+)

Kilde: I den internasjonale handlingsplanen om aldring, vedtatt i første
verdenskongress om aldring (Wien, 1982), stod det "aged 60 years and older" som
definisjon for "older persons". Dette ble overtatt av andre verdenskongress om
aldring (Madrid, 2002).


Hoved-bidragsytere til dette kapitlet og boksen var Jane Scobie,
kommunikasjonsdirektør i HelpAge International, et globalt nettverk av idealistiske
foreninger som arbeider med og for vanskeligstilte eldre mennesker verden over;
Susan Erb, forskningsdirektør i HelpAge International.
Kapittel 4
Funksjonshemning og katastrofer: Mot inkluderende løsninger

Katastrofer og nødssituasjoner kan etterlate seg enorme mengder av invaliditet og
skader, mengden av skadene er imidlertid avhengig av katastrofens bakgrunn og art.
Det anslås at for hvert barn som blir drept i voldelig konflikt, blir tre skadet og varig
invalid. Det er vanskelig å få slike informasjoner rett etter en katastrofe eller konflikt,
og mange organisasjoner samler ikke inn data i forbindelse med funksjonshemning
når de vurderer behovet for øyeblikkelig hjelp. Det er like viktig å huske på at de som
lever i rammede områder kan være funksjonshemmet fra før og bli ytterliggere
marginalisert og utelukket på grunnlag av deres invaliditet.

Et eksempel på dette finner vi i Bangladesh, et land hvor lønningene er lave, som ofte
blir rammet av katastrofer og flom og som har anslagsvis 12 millioner
funksjonshemmede. En fersk undersøkelse om funksjonshemmede på det
syklonutsatte kystbeltet viser klart at familier med funksjonshemmede ikke fikk
samme nød- og rehabiliteringshjelp som resten av befolkningen. Kun 3 prosent de
som var med i undersøkelsen fikk målrettet hjelp for funksjonshemmede gjennom
nødhjelps- og rehabiliteringsprosjekter. Undersøkelsen viser at funksjonshemmede ble
i stor grad forbigått pga. utilgjengelig beboelse og matutdelingsmekanismer. Disse
problemer er imidlertid ikke begrenset til noe enkelt land eller område.

Ifølge IASC-retningslinjer for menneskerettigheter og naturkatastrofer, kan
ekskludering være et resultat av "uhensiktsmessige prosedyrer eller simpel
forsømmelse". En undersøkelse som ble gjennomført i 2006 av FNs spesialrapportør
for funksjonshemning, viser at funksjonshemmede fremdeles diskrimineres på mange
av livets områder. Undersøkelsen viser også til katastrofer og nødssituasjoner og
spesielt på måtene funksjonshemmede er blitt forbigått i nødhjelpsprosjekter. I denne
forbindelse foreslår den at stater bør, i samarbeid med FN-kontorer, utvikle
inkluderende prosedyrer og retningslinjer med tanke på funksjonshemmede i
nødssituasjoner.

Bemerkelsesverdige bidrag til dette er FNs standard regler for likestilling av
funksjonshemmede (standardregler) som ble vedtatt i 1991. Dette var en forløper til
FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter som ble vedtatt av FNs
generalforsamling i desember 2006. Konvensjonen består av 50 artikler deriblant
artikkel 32, Internasjonalt samarbeid, og artikkel 11, Risikosituasjoner og humanitære
nødssituasjoner.

Hovedspørsmålet er hvorfor det, i katastrofe- og nødhjelpssammenheng og til tross for
eksisterende retningslinjer og normer, sjelden fokuseres på de funksjonshemmede. En
av hovedårsakene til ekskluderingen fra mange humanitære hjelpeaksjoner er
manglende data: Da de funksjonshemmede ikke blir "sett", går man ut fra at de ikke
finnes, og dermed blir de heller ikke inkludert. Funksjonshemmedes organisasjoner
(DPOs) fra hele verden har vist at mennesker med funksjonshemning voksne og barn
ofte holdes skylt og stigmatiseres av familie og nærsamfunn. De blir kanskje ikke
registrert ved folketellinger og andre registreringsmekanismer.

For eksempel: Prakasam-distriktet, sør for Andhra Pradesh, et område som i desember
2004 ble hardt rammet av tsunamien i Det indiske hav var det ifølge statistikken fra
District Medical and Health Office (2005) offisielt registrert 48 9312
funksjonshemmede (27 437 mannlige og 21 494 kvinnelige). Medlemmer av Leonard
Cheshire International som besøkte området rett etter tsunamien observerte at "[i]
nødhjelpsarbeidet fra regjeringen og NGO-er ble de funksjonshemmede satt på
sidelinjen og de var ikke tilstrekkelig representert".

Utfordringene ved inkludering og partnerskap må tas lenge før en katastrofe eller
nødssituasjon oppstår. Et av de viktigste resultater av slike tiltak bør være forståelsen
av menneskenes forskjellige funksjonshemninger og behov og at det ikke finnes noen
standardløsning for å hjelpe dem.

For eksempel: Forskjellige fysiske funksjonshemninger kan gjøre det vanskelig å
gjennomføre standardtiltak for å redusere risiko i tilfelle katastrofe. Forbedring av den
fysiske omgivelsen gir bedre beskyttelse og gjør evakuering lettere. I offentlige bygg
og på arbeidsplasser kan evakueringen av funksjonshemmede gjøres lettere med hjelp
av ramper, rekkverk eller fortausmarkering eller annen spesiell skilting og ved å lage
bredere korridorer og trappeoppganger.

Offentlige nødvarslingssystemer bør være tilpasset funksjonshemningens art, for
eksempel med:

   stor blindeskrift for svaksynte og blinde
   piktogrammer eller teksting av TV-sendinger for døve og hørselshemmede
   ansikt-til-ansikt-samtaler med mennesker med læringsvansker

Det må gjennomføres beredskaps- og responsøvelser for funksjonshemmede og deres
ledsagere. Regelmessige øvelser er gode anledninger til å identifisere problemer som
krever videre oppmerksomhet.

Nødhjelpspersonell mangler ofte den rette forståelsen av funksjonshemmedes
spesielle situasjoner og behov. Dette er spesielt tydelig ved organisering av
nødboliger. I noen tilfeller har funksjonshemmede blitt bortvist fra nødboliger fordi
hjelpearbeiderne var usikre på om nødboligen var egnet for de funksjonshemmedes
behov. Etter Kobe-jordskjelvet i Japan ble psykisk utviklingshemmede som klarte å
komme seg inn i nødboliger diskriminert av de andre beboerne og ble dyttet bakover i
matkøene.

Nødboliger må være tilgjengelige for funksjonshemmede og konstruert med tanke på
deres behov.

Bevissthetskursing med siktet på funksjonshemmedes behov er vesentlig på alle
områder av katastroferisikoredusering. Nødhjelpspersonell må vite hvordan en best
kommuniserer med funksjonshemmede, hvordan en hjelper dem og hvordan
spesialutstyr skal brukes.

Mange organisasjoner som prøver å yte spesielle tjenester for dem heller til å
planlegge fra toppen og ned: For funksjonshemmede, men ikke med dem. Mange
funksjonshemmede kar kunnskaper, erfaring og andre evner som kan hjelpe dem i en
katastrofe og brukes av andre som er engasjert i risikoredusering eller
nødhjelpsrespons. Lokale DPO-er kan være nyttige informasjonskilder og rådgivere
når det gjelder funksjonshemmedes tilholdssteder og behov.

Tsunamien i Det indiske hav er blitt en katalysator som får organisasjoner og
planleggere til å revurdere sine metoder, og har flyttet emner som
standardkonstruksjon og tilgjengelig rekonstruksjon høyere opp på dagsorden. Mange
eksempler på gjensidig støtte har dykket opp etter tsunamien. Mange DPO-er fra India
og Sri Lanka har respondert på katastrofen med små eller ingen ressurser og lite eller
ingen støtte. "Krisgrupp för döva" i Sverige er en gruppe av døve og hørende
mennesker som har fått psykiatrisk og psykologisk opplæring i krisestyring.

Det finnes en rekke praktiske anbefalinger som er til stor hjelp for å klare
utfordringene       i   forbindelse    med   funksjonshemning i  alle   mulige
katastrofesammenhenger og for å stimulere holdningsendringene som er nødvendig
for å sikre full integrering av funksjonshemmede.

   Funksjonshemmede må delta aktivt på alle nivåer (nasjonale og internasjonale) i
    katastrofe- og kriseplanlegging, risikoredusering og bistands- og
    gjenoppbygningsprosjekter.
   DPO-kapasiteten i katastrofeutsatte land må styrkes og inkluderes på alle nivåer i
    planlegning, forebyggelse og redusering av katastroferisiko, og beskyttelsestiltak i
    etterkant av slike kriser må være inkluderende og tilgjengelige for
    funksjonshemmede.
   DPO-er må få hjelp til å spre informasjoner om FN-konvensjonen og til å
    overvåke og vurdere dens implementering.
   Det bør gis løfter om at alle humanitære organisasjoner vil fokusere på
    funksjonshemning i trå med FN-konvensjonens artikkel 32. Fokusering på
    funksjonshemning krever tilnærming på tvers av samfunnssektorene. Det betyr at
    alle områder av humanitære og nødhjelpsintervensjoner – fra vann- og
    sanitærinstallasjoner til utdannelse – må være tilgjengelige for alle.
   Organisasjoner som er involvert i katastrofeberedskap og -respons bør innføre
    rettighetsbasert opplæring og støtte i feltet. Dette vil åpne for bedre behovsprøving
    i tidlige faser av planleggingen.




Krigsskadet ungdom i Sierra Leone

I 90-åra led Liberia og Sierra Leone under en voldelig konflikt som medførte skader
og invaliditet for mange mennesker. Noen av disse ble tilført menneskene med vilje –
for eksempel amputasjoner. Andre var resultater av kamphandlinger, som soldatenes
og barnesoldatenes krigsskader.

Hvordan har de respektive regjeringene behandlet disse menneskene etter krigen?
Både i Liberia og i Sierra Leone fikk de som ble funksjonshemmet pga. manglende
legehjelp mindre støtte enn de krigsskadde.

I Liberia blir mange unge mennesker som er synlig funksjonshemmet betraktet som
forhenværende soldater som "fikk som fortjent". Uansett årsaken på
funksjonshemningene har svært få av avvæpnings-, demobiliserings- og
reintegreringsprosjektene (DDR) som FN og andre internasjonale organisasjoner
hadde implementert gjort noe for det store antall funksjonshemmede ungdommer
hvorav mange har vært soldater. Følgelig blir mange funksjonshemmede ungdommer
stigmatisert og forsømt – uten annen mulighet enn å tigge på gatene i Monrovia,
Liberias hovedstad.

I 2005 laget Liberias regjering et utkast på en ungdomsplan som uthev
funksjonshemning som et spesielt bekymringsområde, i tråd med landets lovgivning.
Men det fantes ingen særskilt handlingsplan for de unge, funksjonshemmede
ekssoldatene i Monrovia.

I tilgrensende Sierra Leone møtes krigsskadde og amputerte med en mer sympatisk
holdning, til tross for at landet ikke har noen lov om funksjonshemning. I årene etter
konflikten hjalp mange internasjonale, ikke-statlige organisasjoner (INGO-er) de
krigsskadde og amputerte med bolig, ferdighetstrening og proteser. Mange av disse
bosettinger var imidlertid bygd et stykke unna tettstedene. Dermed var mulighetene til
integrasjon, skolegang, innkjøp og arbeid redusert, og det oppsto
bestandighetsproblemer.

I begge land betraktes det store antall arbeidsløse og frastøtte ungdommer som
potensiell fare for destabilisering av samfunnet. Diskriminerende holdninger og
metoder mot unge funksjonshemmede vil neppe kunne styrke den sårbare situasjonen.


Hoved-bidragsytere til dette kapitlet og denne boksen var Maria Kett, visedirektør i
Leonard Cheshire Centre of Conflict Recovery, University College London; John
Twigg, uavhengig konsulent og Honourary Senior Research Fellow ved Benfield UCL
Hazard Research Centre, London.
Kapittel 5

Likestilling er nødvendig: Avskaffelsen av diskriminering av kvinner og dens
konsekvenser i nødssituasjoner

Diskriminering av kvinner i katastrofesammenheng er et alvorlig og livstruende
rettighetsproblem som krever spesiell oppmerksomhet i alle faser av humanitær
innsats. For å kunne presentere noen hovedelementer for hensiktsmessig analyse av
kjønnsdiskriminering i nødssituasjoner, fokuserer dette kapitlet på vold mot kvinner
ved naturkatastrofer. Til tross for at dette ikke er et nytt problem, fikk mange av disse
temaer ny oppmerksomhet etter tsunamien i Det indiske hav og orkanen Katrina. Selv
om det finnes paralleller ved diskriminering av kvinner ved naturkatastrofer, væpnede
konflikter og tvangsflytting, er det ikke det samme. Sammenlignet med arbeidet som
blir gjort i konfliktsituasjoner har kjønnsrelaterte konsekvenser ved naturkatastrofer
har fått mye mindre oppmerksomhet pga. nølende tiltak.

FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner
(CEDAW) gir rammebetingelser for analysen av likestilling og ikke-diskriminering ut
fra et kjønnsperspektiv. Det er også nyttig å forstå at diskriminering av kvinner er blitt
tolket progressivt i CEDAW-komiteens generelle anbefalinger og avsluttende
bemerkninger og i andre internasjonale organer for menneskerettstraktater. Ikke desto
mindre, noen av de viktigste punktene en i alle tilfeller bør huske på ved analysering
av diskriminering av kvinner er:

     Diskriminering av kvinner er et resultat, og som sådan spiller det ingen rolle om
      det er direkte eller indirekte.

     Diskriminering av kvinner er en krenkelse av menneskeretten som ikke skiller
      mellom en handling som begås i det private rom og en som begås i det
      offentlige.

     I katastrofesituasjoner, redning, bistand og gjenoppbyggelse bør initiativer tas
      på en måte som ikke gir anledning til differensieringer, utelukkelser eller
      innskrenkninger som kan føre til diskriminering av kvinner.

     Det er også viktig å merke seg at det iht. internasjonale menneskerettsavtaler til
      syvende og sist er statens plikt å respektere, beskytte og etterkomme kvinners
      menneskerettigheter.

I de fleste tilfeller har humanitære aktører ikke tilgang til den berørte befolkningen i
krisefasen av en naturkatastrofe. Selv om bistands- og redningstiltak blir raskt
mobilisert, kan det å få fysisk adgang ta tid. Det er i krisens akutte fasen, når samfunn
strever for å overleve og søker etter ly i midlertidige, ofte ikke planlagte nødboliger at
kvinner og jenter kan være sårbare og bli utsatt for vold.

Et annet problem er at data om kjønnsbasert vold og diskriminering av kvinner ikke
blir rutinemessig oppdatert og publisert (med et berømmelig unntak: Arbeidet fra
Gender and Disaster Network). International Medical Corps' (IMC) forskning på helse
og sikkerhetsaspekter etter Katrina er den første studien av denne typen og bidrar med
nye, verdifulle informasjoner til forståelsen av vold mot kvinner i etterkant av
katastrofer.

Visse betingelser og situasjoner som utløser diskriminering på flere grunnlag blir
skjerpet ved naturkatastrofer og fører til mer ekstreme voldshandlinger mot kvinner
Tiltak for på forhånd å definere målgrupper for bistand og redning bør ta i betraktning
at det finnes, som beskrevet i UNHCR Eksekutivkomiteens konklusjon om
risikoutsatte kvinner og jenter, en rekke faktorer som kan utsette kvinner og jenter for
risikoen for ytterliggere krenkelser av deres rettigheter.

For å illustrere dette: Informasjoner om de som ble hjemløse i Honduras etter orkanen
Mitch viser at 51 prosent var kvinner. I tillegg hadde de fleste av disse kvinnene lav
inntekt og 16 prosent av kvinnene i nødboliger oppga at de var gravide. Etter
tsunamien i Det indiske hav har noen autorer, bl.a. Felten-Biermann og noen NGO-er
understreket at det var på det rene at katastrofen alt i alt hadde større (negativ)
innvirkning på kvinner. For eksempel: Ifølge flere rapporter ble mange unge jenter og
kvinner i Sri Lanka, Aceh og India tvunget til å gifte seg med "tsunami-enkemenn"
fordi deres familier ikke lenger var i stand til å ta seg av dem. Andre rapporter, f.eks.
informasjonsskrivet fra OXFAM, informerer at forholdet mellom døde kvinner og
menn i noen områder var 3:1 og at tapet på eiendom, mobilitet, arbeid og
familiemedlemmer forverret situasjonen av mange kvinner allerede før hadde levd
under fattigdomsgrensen.

I 2005 publiserte FNs samordningsorgan for humanitær bistand (IASC) sine
Guidelines for gender-based violence interventions in humanitarian settings. Disse
retningslinjer er tenkt brukt i de tidlige fasene av alle nødsfall, inkludert katastrofer.
Formålet med disse retningslinjene er å sette humanitære aktører og organisasjoner i
stand til å planlegge, etablere og koordinere et antall mindre intervensjoner på tvers av
samfunnssektorene og respondere ved tilløp av seksuelt overgrep i tidlige faser av en
nødssituasjon og utvide intervensjoner når situasjonen blir mer stabil.

Andre anstrengelser til å utvikle rammeverk for å takle situasjonen av kvinner i
nødssituasjoner er UNHCR Eksekutivkomiteens konklusjon om risikoutsatte kvinner
og jenter og anbefalingene fra FNs ekspertgruppe-møte om Environmental
management and the mitigation of natural disasters: a gender perspective. Men, selv
om disse dokumentene er meget omfattende, handler de her følgende anbefalingene
spesielt om behovet for å utvikle begrepsmessig klarhet og følgeriktige metoder for å
takle diskriminering av kvinner i nødssituasjoner.

Fase 1: Forberedelse mot naturkatastrofer

Effektiv forebyggelse av diskriminering av kvinner begynner ved
katastrofeberedskap, fortsetter gjennom gjenoppbyggelsesfasen og vedvarer deretter.
Før man diskuterer og forbereder generelle handlingsplaner kan det for hovedaktører
og institusjoner være lurt å gå gjennom følgende:

      Nasjonale og regionale handlingsplaner for kvinner
      Landsrapporter forberedt av stater til CEDAW hvert fjerde år
      Landspesifikke anbefalinger fra CEDAW
      Rapporter     fra      internasjonale    organisasjoner,      NHO-er       og
       menneskerettsinstitusjoner om diskriminering av kvinner i gjeldende land eller
       område

Fase 2: Redning
Når naturkatastrofen er på sitt verste er det nødvendig å identifisere grupper av
kvinner som er utsatt for risiko og sårbare for alvorlige og systematiske krenkelser av
kvinnerettigheter. Det er vesentlig å sørge for at identifiseringen av målgrupper i
redningsaksjoner ikke får den uønskede effekten av å øke sårbarhet eller å bidra til
utvidet voldsrisiko for kvinner og jenter som blir utsatt for kjønnsdiskriminering.
Videre bør redningsmannskaper kunne redde og hjelpe kvinner og jenter som kan ha
blitt mishandlet i krisefasen av naturkatastrofen.


Fase 3: Bistand
All bistand bør ta hensyn til kvinners behov for beskyttelse og utvikle
hensiktsmessige metoder mot kjønnsdiskriminering. Bistandstiltak bør allerede fra
begynnelsen minst omfatte:
 Kvinners aktive deltagelse i planlegging, utvikling og implementering av
   prosjekter, anlegg og tjenester Det vil si likestilt deltagelse av kvinner i
   beslutningsprosessen og ledelsen.
 Hensiktsmessig tilstedeværelse av sikkerhetskrefter (f.eks. politi) for å
   opprettholde log og orden. Samtidig bør det være kontrolltiltak og regler som
   sikrer at sikkerhetskreftene ikke utøver vold mot kvinner.
 Bevissthet om kjønnsdiskriminering og voldsrisiko mot kvinner ved planlegging
   av nødboliger, leir og bosettinger, inkludert plasseringen av og atkomsten til
   tjenester og anlegg/innretninger.
 Tilgang til psykologisk hjelp og støtte fra helsetilbydere eller samfunnsbaserte
   tilbydere som f.eks. kvinner fra samfunnet.
 Hensiktsmessige metoder for å dokumentere kjønnsdiskriminering og dens
   manifestasjoner og virkninger.
 Innføre tiltak for å hjelpe kvinner til å anmelde (dvs. rettshjelp) og ta affære mot
   voldsutøvere som mishandler kvinner i nødssituasjoner.
 Alle aktører som er involvert i å yte direkte hjelp eller støtte til kvinner som er
   blitt utsatt for vold eller annen alvorlig diskriminering bør holde seg til et sett av
   veiledende prinsipper i ethvert arbeide med overlevende.


Fase 4: Gjenoppbyggelse
I gjenoppbyggelsesfasen er det viktig å sørge for at kvinners kortsiktige og langsiktige
behov blir dekket. Derfor er det nødvendig å se til at kvinner får like mye (dvs. lik
nytte) av prosjekter og tjenester hvis formål er å hjelpe de hardest rammede til å takle
katastrofers virkninger. I mange tilfelle vil det bli nødvendig å utvikle modeller for
midlertidige spesialtiltak – også kalt "affirmative action" – som må brukes av
regjeringer og alle hovedaktører og organer som er involvert i respons etter
naturkatastrofer.
Fase 5: Fornyelse Varige resultater i forhold til kvinners framgang
Gjenoppbyggelsesfasen etter naturkatastrofer viser klart at prosessene bærekraftig
utvikling og katastrofeforebyggelse er innbyrdes forbundet. Det er heller ingen tvil
om at likestilling mellom kjønnene og ikke-diskriminering er grunnleggende
prinsipper som bør være selvfølgelige i slike tiltak.

Virkningene av likestilling mellom kjønnene og ikke-diskriminering i
nødhjelpsprosjekter må være fortløpende og vedvarende, og for at dette skal være
mulig, må mange aktører være involvert. Altså må alle statlige og ikke-statlige aktører
som samarbeider om hensiktsmessig respons i nødssituasjoner være opptatt av å
avskaffe alle former for diskriminering av kvinner.


Anbefalinger

Mange voldshandlinger som forøves mot kvinner i naturkatastrofesammenheng og i
andre nødssituasjoner kan bli forhindret. For at dette skal være mulig, må det utvikles
hensiktsmessige og metodologiske tilnærminger for å kunne innlemme en analyse av
diskriminering av kvinner i nødssituasjoner. Strategier, prosjekter og tjenester til å
beskytte risikoutsatte kvinner og jentebarn i katastrofetider bør være en del av en
omfangsrik og iverksatt handlingsplan for å avskaffe alle former for diskriminering.

Det er også viktig å fortsette diskusjonene om hvordan nødssituasjoner kan åpne for
muligheter til å styrke kvinners menneskerettigheter og likestilling. Om bedre
forståelse av diskriminering av kvinner i nødssituasjoner kan medføre mange
muligheter til forandring, byr det også på praktiske utfordringer. Derfor vil
anstrengelser som å nøyaktig dokumentere, analysere og evaluere respons som
allerede er blitt testet i forskjellige sammenhenger, kunne styrke prosessen av å sette
opp leksjoner for framtiden.
Boks

De seks elementene i definisjonen av begrepet "diskriminering av kvinner" etter
Konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner

                                            Element 1

                                         Enhver forskjell,
                                        ekskludering eller
                                           begrensning
               Element 6                                                  Element 2

             av kvinners                                           i loven (de jura) eller i
        menneskerettigheter og                                        praktisk (de facto)
         grunnleggende frihet

                                      DISKRIMINERING
                                            MOT
                                          KVINNER
               Element 5                                                  Element 3

        å forringe eller oppheve                                    gjort på bakgrunn av
        anerkjennelsen, nytelsen                                          sex/kjønn
             eller utøvelsen
                                            Element 4

                                      som bevirker eller har
                                          som hensikt




Hoved-bidragsytere til dette kapitlet var María Herminia Graterol Garrido,
menneskerettsadvokat og oppsøkende forskningsmedarbeider ved Australian Human
Rights Centre, universitetet i New South Wales, Sydney; Beth Vann, uavhengig
konsulent og ekspert på kjønnsbetinget vold i humanitære katastrofer. Diagrammet er
fra María Herminia Graterol Garrido.
Kapittel 6
Omgang med diskriminering ved katastrofehjelp

Dette kapitlet gir eksempler på hvordan diskrimineringsreduserende strategier kan
innlemmes i gjenoppbyggelsesprosessen som en særskilt fase i katastrofestyringen.
Det undersøker mangelen på detaljert praktisk assistanse til interessenter som er
involvert i humanitær respons og gir råd om hvordan en oppdager diskriminering og
integrerer antidiskriminering i gjenoppbyggelsesprosessen.

Nyere humanitære tiltak på tvers av systemet har fått bredere forståelse, mer
forpliktelse og forbedret praksisen av humanitære aktører. Her følger fire strategier
som humanitære aktører kan bruke til å forebygge diskriminering under
gjenoppbyggelsen.

1. Oppmuntring av innspill fra blandede interessenter
Deltagelse av rammede grupperinger i gjenoppbygningsfase er ekstremt viktig for å
redusere de negative effektene av diskriminering. Gjenoppbyggelse bør innlemme
meningene av samfunnsrepresentanter, lokale ledere, kvinner og fattige grupperinger.
En måte å få innspill fra blandede interessenter på, er å opprette et
gjenoppbyggingskomité av samfunnsmedlemmer som skal lede bistands- og
gjenoppbyggingsaktiviteter. Et gjenoppbyggingskomité av samfunnsmedlemmer
gagner katastroferammede mennesker på to måter. Først medfører det, at grupperinger
leder deres egen gjenoppbyggelse. Så, ved å se til at en mangoldig gruppe mennesker
har en rolle og en stemme i komiteen, er det større sjanse for at gjenoppbyggelsen
skjer etter behovene fra bredere utvalg i samfunnet.

2. Utvikling av organisatorisk antidiskrimineringskapasitet
Humanitære organisasjoner som vil overvinne diskriminering fokuserer ofte på en
antidiskrimineringsstrategi eller sjekkliste. Dette er bra og nyttig, spesielt hvis de
bruke mennesker fra lokalsamfunnet, men de kunne gå lengre ved å gjennomgå deres
egen organisatoriske diskrimineringskultur.

Å være inkluderende betyr å gå forbi metodologier og prosjekter. Vedvarende
virkninger bør ikke ofres for en kortsiktig gevinst fra et vellykket prosjekt.

3. Oppretting av klagemålsprosesser
Etablering av klageprosedyrer for katastroferammede samfunn har vist seg å kunne
fungere. Ved etablering av et formelt klagesystem bør hjelpeorganisasjoner vurdere å
finne fram til grupper som kan ha bekymringer angående gjenoppbyggelsen. De
fattigste og mest svakstilte gruppene vil kanskje aldri stå opp for å klage.

Landsbymedlemmer i de indiske distriktene Villupuram og Nagapattinam har laget
metoder for å opprettholde gjennomsikten ved å lage lister som de hengte opp på
offentlige steder, f.eks. på veggen av en skole eller et tempel. Listene innholdt all
ekstern hjelp hver husstand hadde fått. Dermed kunne borgerne se hva Panchayat
(sted) hadde fått i deres navn og fra hvilken organisasjon.

4. Støtte den lokale evnen til gjenoppbygging
Det er meget viktig å øke stemmen av de svakstilte i samfunnet. His det ikke lar seg
gjøre å sette opp et blandet ledelsessystem bør parallelle systemer settes opp for å
sikre at forsømte grupper ikke faller enda lenger tilbake. For eksempel ka separate
møter som holdes kun for kvinner kanskje få dem til å snakke åpen og diskutere sine
behov.

Følgende beskriver hvordan prosjektstyring kan integreres med de fire strategiene
oven for å redusere diskriminering.

Trenger vurdering og målsetting
De humanitære lagene som leder innsatsen i feltet må ha erfaring og forståelse for
humanitær diskriminering og utfordringene ved den. Hvis humanitær respons må
bygge på lokale kapasiteter, må en begynne med å skille mellom lokale mennesker
som ikke vil tolerere diskriminering og de som underbygger den. Når vurderingslaget
består av fremmede, bør de knytte relasjoner med eller inkludere og ansette
medlemmer av lokalsamfunnet for å lede gjenoppbyggelsen.

De finnes flere fordeler når en skolert, lokalt gjenoppbygningskomité leder
vurderingen: De vet ofte hvem som er fattig i deres eget samfunn og hva de trenger,
dessuten kan de språket. Komiteen bør inkludere en blandet gruppe, med tanke på
etnisitet, bakgrunn og kjønn, og flere personer fra det rammede samfunnet fordi det
vil øke rettferdigheten i beslutningsprosessen. En blandet gruppe er imidlertid ingen
sikkerhet for inkluderingen av ofre fra forskjellige grupperinger fordi
behovsvurdering, rapportering, feltbesøksmetoder og andre verktøy kanskje ikke har
vært forskjellssensitive. En måte å takle dette er at samfunnets
gjenoppbygningskomité foretar vurderinger og utdelinger i lag med andre
organisasjoner fra samfunnet, regjeringsansatte eller eksterne hjelpeorganisasjoner.

Implementering
Etablering av samfunnsbaserte gjenoppbygningskomiteer vil sannsynligvis fremme
deltagelsen av lokalbefolkningen i planleggingen og gjennomføringen av prosjektet,
og dette skaper lokal organisering og gjenoppbygningsmuligheter. For eksempel: Når
samfunnsmedlemmer selv leder gjenoppbyggelsen, vil de kunne lære og bruke
ferdigheter i prosjektstyring og andre tekniske områder som de ikke kan enda.

For å redusere upassende diskriminering av lokal gjenoppbygningstiltak, trengs det
verktøy og metoder for vurdere og kontrollere en organisasjons troverdighet i et
samfunn som kan ende opp i en"samfunns-troverdighets-bedømning". Ressurser bør
prioriteres for organisasjoner som avslutter best på en slik bedømning.

Kontroll og evaluering
Identifisering og redusering av humanitær diskriminering under kontrollen og
evalueringen kan fremmes gjennom klart definerte og åpne evalueringsprosedyrer.
Den enkelte bedømmerens evne til å sette opp og dele ut leksjoner om diskriminering
for senere bruk er meget viktig.

Evaluering er normalt prosjekt- eller organisasjonsdominert. Dette reflekterer verken
de flerdisiplinære effekter som katastrofer og humanitær respons har på lokale
systemer eller diskrimineringen flerdisiplinære karakter. Trenden mot felles
evalueringer er en viktig utvikling som bør støttes for å videre forbedre ansvar og
gjennomføring. Evalueringer som gjennomføres med hensyn til behov, rettigheter og
videre innvirkning, ikke prosjektmål, hjelper å identifisere hvor diskriminering har
pågått.

Anbefalt god praksis for å minimere diskriminering under gjenoppbyggelsen
1. Organisasjoner som har en vel etablert logisk begrunnelse, kriterier og prosesser
   for innsats og gir ut retningslinjer for feltlag – som organisasjonene bør
   samarbeide med – har bedre muligheter til å skape produktive forbindelser med
   samfunn og lokale partnere.
2. Samfunnsbaserte gjenoppbygningskomiteer – en sammensatt gruppe av
   forskjellige etnisiteter, bakgrunn og kjønn som har fått bra opplæring, har
   hensiktsmessige ressurser og er i stand til å kommunisere med det formelle
   humanitære systemet – kan i høy grad medvirke til rett og rimelig hjelp. En
   oversiktsmekanisme til å sikre at diskriminering av fattige og forsømte grupper i
   komiteene blir minimal er nødvendig, og deres vurderinger bør dobbeltsjekkes.
3. Klagemålsprosesser hvor mennesker kan framlegge sine klager og raskt få
   kjennelser for svakheter i hjelpesystemet, diskriminering og ufair behandling.
4. Sørge for at samfunn får tilgang på viktige informasjoner og tjenester, som
   tospråklige brosjyrer med informasjoner om rettigheter, kan øke samfunnenes
   muligheter til koordinasjon med regjering og organisasjoner og hjelpe dem å lede
   gjenoppbyggelsen av deres samfunn.
5. I situasjoner med "positiv diskriminering" for visse grupper som pga. tradisjoner
   har blitt forsømt i utviklingen og humanitær hjelp eller for spesifikk prioritering
   av hjelp (infrastruktur, livsopphold osv.), vil øke deltagelse av
   samfunnsmedlemmer gi dem muligheten til å forstå den logiske forklaringen for
   slik diskriminering.
6. Registrering av nye strukturer som er bygd i etterkant av en katastrofe på både det
   mannlige og det kvinnelige overhodet i husholdningen kan sikre kvinnens
   posisjon i familien og sosiale strukturer.
7. Publisering av lister over den eksterne hjelpen hver husstand har fått på offentlige
   institusjoner (skoler, religiøse og kommunale bygninger) skaper lokale
   gjennomsiktighetssystem.
8. Giverbevissthet over viktigheten av omfattende behovsvurderinger er nødvendig
   for å redusere potensialet for diskriminering.
9. Identifisering og redusering av humanitær diskriminering under kontrollen og
   evalueringen kan fremmes gjennom klart definerte og åpne evalueringsprosedyrer
   og gjennom felles og blandede evalueringer. Bruken av blandede metoder –
   inkludert multimedia og åpne og ærlige debatter, og blandede lag som involverer
   bedømmere med forståelsen av de lokale sammenhengene – er nyttig. Visse
   verktøy som sosiale rettferdighetshøringer og "manglende stemmer"-interviewer
   kan også hjelpe.
Lokale organisasjoner styrer gjenoppbyggelsen

Organisasjoners gjenoppbygningskomiteer Organisasjoners gjenoppbygningskomiteer
blir dannet i etterkant av en katastrofe eller utvikler seg ut fra eksisterende strukturer
og overtar nye roller og nytt ansvar.

I Kenya deltar lokale ikke-statlige organisasjoner og grupperinger med
distriktsregjeringen i katastrofestyring. Disse katastrofestyringsgrupper på
distriktsnivå har fått overdratt beslutningsrettigheter fra sentralregjeringens
katastrofestyringsorganer som ikke bare gir dem rett til å bestemme behovet i feltet og
de nødvendige ressursene men også hvilke humanitære organisasjoner som skal lede
spesifikke humanitære aktiviteter. At disse katastrofestyringsgrupper på distriktsnivå
var i stand til å koordinere lokale humanitære organisasjoner på distriktsplan førte til
at Kenya Røde Kors og Det internasjonale forbundet av Røde Kors- og Røde
Halvmåne-foreninger endret sine normale katastrofevurderingsmetoder. De planla
responsen for tørkene i 2004-2006 på grunnlag av vurderinger gjennomført på
distriktsnivå istedenfor å organisere sine egne behovsvurderinger.

Merk: Noen av navnene i dette kapitlet er endret for å beskytte de som har bidratt i
AIDMIs arbeid.

Dette kapitlet og denne boksen er et bidrag av Mihir Bhatt, direktør av All India
Disaster Mitigation Institute, en samfunnsbasert handlings-, forsknings-,
planleggings- og forkjemperorganisasjon; Steve Penny, katastrofe- og
sikkerhetskonsulent som f.t. befatter seg med emnet redusering av katastroferisiko,
sikkerhetsstyring og samarbeid på tvers av organisasjoner.

				
DOCUMENT INFO
Shared By:
Categories:
Tags:
Stats:
views:6
posted:4/13/2012
language:
pages:28
pptfiles pptfiles
About