Trond Kruke Salberg by NX0nU3

VIEWS: 0 PAGES: 10

									Trond Kruke Salberg

Om bøyning av substantiver og adjektiver i gammelfransk og senere fransk

Fjerde utkast

I AF dannes bøyningsformer av adjektiv oftest ved at -e(s) eller -s føyes til grunnformen;
bøyningsformer av substantiv oftest ved at -s føyes til grunnformen. Med "grunnformen" menes
den formen en slår opp på i en ordbok, dvs. C.R.sg. av substantiv, m.C.R.sg. av adjektiv. Her
behandles ikke selve bøyningsmønstrene, men det bøyningsendelsene medfører fonetisk.
Eksemplene fra AF er sitert i former som var vanlige i det 12. årh.

Første del: Tilføyelse av -e(s) i adjektiv

A. Systemet i AF

I. Hunkjønnsformen av de fleste adjektiv dannes ved at trykksvak -e (pl. -es) føyes til
grunnformen. Unntakene er

1. adjektiv der grunnformen ender på trykksvak -e, f.eks. tiede:

                un henap de bon vin tiede et beger med god lunken vin
                un henap de bone iaue tiede et beger med godt lunkent vann

2. adjektiv som er "épicènes", f.eks. brief, vaillant, mortel:

                Je li un brief livre. Jeg leser en kort bok.
                Je li une brief chartre. Jeg leser et kort dokument.
                Je voi un vaillant ome mortel. Jeg ser en edel dødelig mann.
                Je voi une vaillant feme mortel. Jeg ser en edel dødelig kvinne.

II. Mange adjektiv danner hunnkjønn ved at -e føyes til grunnformen uten at noe annet skjer.
Dette gjelder

1. Adjektiv som ender på trykksterk vokal eller diftong:

                nu - nüe naken
                bloi - bloie blå

2. Adjektiv som ender på konsonantene -l, -n og -r:

                seul - seule enslig
                bon - bone god
                legier - legiere lett

3. Noen adjektiv som ender på -s og -t:

                faus - fause (uttal         ) falsk
                gros- grose (uttal          ) tykk
                                                                                           1
                lent - lente langsom
                haut - haute høy

III. Mange adjektiv der grunnformen ender på ustemt konsonant, danner hunkjønn ved at -e føyes
til grunnformen samtidig med at den ustemte sluttkonsonanten blir stemt. Dette gjelder

1. Adjektiv som ender på konsonantene -f og -p:

                vif - vive levende
                corp - corbe krum

2. Noen adjektiv som ender på -s og -t:

                gris - grise (uttal     ) grå
                secont - segonde andre (nummer to)
                reont - reonde rund
                roit - roide stiv

Adjektiv på -s får           i hunkjønn dersom en i etymologien hadde enkel intervokalisk s: grisa
> grise; i andre tilfelle får en            : grossa > grose, falsa > fause. Adjektiv på -t får -de i
hunkjønn dersom en hadde d i etymologien: secunda > segonde, rotunda > reonde, rigida >
roide; dersom en hadde t i etymologien, får en -te: lenta > lente, alta > haute. - En må dessuten
huske at mange adjektiv på -t er "épicènes", dette gjelder alle adjektiv på -ant som er dannet av
presens partisipp av verber (sml. eksempelet vaillant i pkt. A.I.2 ovenfor), og dessuten
adjektivene fort (sterk), grant (stor) og vert (grønn).

IV. Adjektiv med grunnform som ender på -c ender i hunkjønn på -che                       eller     -ge
       :

                franc - franche frankisk, fri
                blanc - blanche hvit
                lonc - longe lang
                larc - large bred

I det første tilfelle har en c i etymologien (franca > franche, blanca > blanche), i det andre tilfellet
g (longa > longe, larga > large).

B. Videre utvikling

I. I MF skjer ingen annen systematisk endring enn at de etymologisk riktige hunkjønnsformene av
adjektiv som var "épicènes" langsomt blir fortrengt av analogiske nydannelser. De av disse
adjektivene som i AF hadde grunnform på -f, får hunkjønnsform på -ve (i analogi med vive etc.):
breve. De av disse adjektivene som i AF hadde grunnform på -l, får hunkjønnsform på -le (i
analogi med seule etc.): mortele. De av disse adjektivene som i AF hadde grunnform på -t, får
enten hunkjønnsform på -de (i analogi med segonde etc.): grande; eller de får hunkjønnsform på
-te (i analogi med lente etc.): vaillante, forte, verte. Etymologien er ikke avgjørende for valget,
sml. lat. m. og f.akk.sg. viridem, FM f.sg. verte.
         De analogiske hunkjønnsformene dukker opp allerede i AF; de etymologisk riktige
formene finnes ennå i tidlig FM.
                                                                                                 2
        I noen adjektiv blir hunkjønnsformen enerådende i MF. Denne utviklingen begynner
allerede i AF. De viktigste er de følgende:

               chauf - chauve skallet
               corp - corbe krum
               ferm - ferme fast
               larc - large bred
               roit - roide stiv
               vuit - vuide tom

II. I MF ble altså systemet enklere ved at de tidligere "épicènes" ble tatt opp den mest omfattende
gruppen (pkt. A.II ovenfor) og ved at mange uregelmessige ble tatt opp i den omfattende gruppen
der det ikke er forskjell mellom f. og m. (pkt. A.I.1 ovenfor). I FM får denne siste gruppen enda
mange nye medlemmer ved at hunkjønnsformen av adjektiv som har grunnform med utlydende
vokal faller sammen med grunnformen. I hunkjønnsformen av slike adjektiv faller først den
trykksvake -e, noe som medfølger at den foregående vokalen blir lang. Deretter forsvinner
forskjellen mellom lang og kort vokal:            >          >       .
        På den annen side blir systemet i FM svært mye mer komplisert ved at konsonanter som
i AF hadde stått i utlyd faller bort, samtidig med at det samme skjer med trykksvak -e i utlyd.
(Begge disse utviklingene begynner i MF.) Dersom en tar for seg adjektivene som er brukt som
eksempler i pkt. A.II ovenfor (altså de som i AF var helt regelmessige), ser en hvordan
hunkjønnsformen i dag dannes av grunnformen på 5 forskjellige måter:

1. Ingen endring:

                         -
                             -
                             -

2. Tilføyelse av     kombinert med avnasalering av foregående vokal:

                             -

3. Tilføyelse av     kombinert med åpning av forgående vokal:

                                 -

4. Tilføyelse av     :

                         -
                             -

5. Tilføyelse av     :

                             -
                     -

Andre del: Tilføyelse av -s i adjektiv og substantiv

                                                                                                 3
A. Systemet i AF

I. I mange tilfelle føyes -s til uten at noe annet skjer. Dette gjelder

1. Ord som slutter på trykksvak -e:

                tiede - tiedes lunken
                pere - peres far

2. Noen ord som slutter på trykksterk vokal eller diftong:

                ami - amis venn
                bloi - blois blå

3. Ord som slutter på konsonantene -r og -t:

                fier - fiers stolt
                mer - mers hav
                fort - forz (uttal -       ) sterk
                vent - venz (uttal -         ) vind

4. Noen ord som slutter på -n:

                bon -bons god
                paon - paons påfugl

Dette resultatet har en når en i etymologien har en enkel intervokalisk n (eks. i akk.pl.): bonos >
bons, pavones > pavons.

II. Noen ord som slutter på trykksterk vokal eller diftong, får endelsen -z       ved tilføyelse av
-s. Dette gjelder særlig mange perfektum partisipp:

                amé - amez elsket
                beü - beüz drukket
                oï - oïz hørt

men også noen andre ord:

                nu - nuz naken
                vuit - vuiz tom
                vertu - vertuz evne, dyd

Dette er ord der etymologien hadde intervokalisk t eller d. Følgende former er m.akk.pl. i LV:
amatos, bebutos, auditos, nudos, vocetos. Formen vertutes er akk.pl. i LV av LC nom.sg. virtus.
- I løpet av AF faller forskjellen mellom denne gruppen og gruppe I bort, fordi affrikaten z
blir redusert til frikativen s    .

III. I mange tilfelle faller sluttkonsonanten i grunnformen bort når den blir førkonsonantisk eller
                                                                                                 4
interkonsonantisk foran -s uten at annet skjer. Dette gjelder

1. Ord som slutter på konsonantene -c, -f, -m og -s:

               blanc - blans hvit
               sac - sas sekk
               vif - vis levende
               nef - nés skip
               ferm - fers fast
               verm - vers mark, orm
               françois - françois fransk
               nés - nés nese

2. Noen ord som slutter på -p:

               corp - cors krum
               coup - cous slag

III. Noen ord på -n får endelsen -nz -           når -s tilføyes:

               an - anz år

Dette resultatet har en når en i etymologien har en dobbel intervokalisk n: annos > anz. I løpet av
AF reduseres affrikaten til frikativ, slik at også denne gruppen faller sammen med gruppe I.

IV. Ord på -rn får endelsen -rz -           ved tilføyelse av -s:

               jorn - jorz dag
               corn - corz horn

I gruppen rns forvandles n fra stemt dental nasal til ustemt dental okklusiv. I løpet av AF blir
utlyds -rn redusert til -r og affrikaten til frikativ. Dermed faller også denne gruppen sammen med
gruppe I.

V. De to ordene som slutter på -mp får endelsen -ns ved tilføyelse av -s:

               champ - chans (slag)mark
               eschamp - eschans lureri

I gruppen mps (interkonsonantisk) faller p bort: mps > ms. Den bilabiale nasalen m (som i latin
sto foran bilabial okklusiv) blir foran den alveolære frikativen s til den dentale nasalen n
(delassimilasjon).

VI. Ord som ender på -ign          , får endelsen -inz         :

               poign              - poinz            neve



Mellom       og       utvikles en    . - Både i formen med og i formen uten -s splittes siden
i     og          kombineres med den foregående vokalen til diftongen oi; pga. den etterfølgende
                                                                                               5
nasalen er denne oi nasalert:         . Siden blir denne           til           - slik oral oi blir til
       . Men mens oral           videreutvikles til          eller    , forblir            uendret. - I
endelsen ( ) faller førkonsonantisk/final nasal (som ellers) etter å ha nasalert det som går
foran. I formen med -s blir affrikaten redusert til frikativ (     >       ) og til slutt faller utlyds-s
bort, noe som medfører at foregående vokal blir lang. Til slutt blir denne distinktive kvantiteten
borte. Slik får vi          som eneste form.

VII. I ord som ender på -l og -(i)ll    , blir disse konsonantene "vokalisert" til konsonantisk u
      eller til  foran s som blir tilføyd.

1. l og (i)ll    >u

Denne utviklingen har en overalt, unntatt etter vokalen i. De to konsonantene behandles for seg.

a) l > u

Dette er en vanlig utvikling med mange forskjellige resultat, avhengig av hvilken vokal som
kommer foran sluttkonsonanten i grunnformen:

i) Når grunnformen ender på -al, -ol og -el        (    > LV trykksterk ẹ i lukket stavelse) skjer
det ikke annet enn at     -elementet danner en diftong med den foregående vokalen, en diftong
som senere i språkhistorien blir monoftongert til henholdsvis    ,      og      :

                mal - maus ond (adj.), onde (s.m.)
                cheval - chevaus hest
                fol - fous gal, tåpelig
                col - cous hals
                cel - ceus den (der), de (der)
                chevel - cheveus hår(strå)

ii) Når grunnformen ender på -el        (     > LV trykksterk ę i lukket stavelse) får en triftongen
eau eller iau       , en triftong som først reduseres til      og så til     :

                bel - biaus vakker
                chastel - chastiaus befestet by
                pel - piaus hud, skinn

iii) Når grunnformen ender på -el          (       > LV trykksterk a i åpen stavelse), får en
triftongen -ieu      , en triftong som senere reduseres til   :

                pel - pieus påle
                tel - tieus slik

iv) Når grunnformen ender på -ul, smelter             sammen med den foregående vokalen, slik at
resultatet blir –us   >        >     :

                nul - nus ingen
                cul - cus rumpe, (bak)ende
                                                                                                       6
b) ill      >u

Dette er en sjeldnere utvikling. Det dannes en t mellom           og s, før   vokaliseres til      ,
denne halvvokalen danner så diftong med den foregående vokalen, resultatet er -auz                 ,
-euz            , -ouz <             etc. Senere i språkhistorien reduseres affrikaten til frikativ,
diftongene blir monoftongert og utlyds-s blir stum; noe som medfører at den foregående vokalen
forlenges; Til slutt faller denne distinksjonen bort, resultatet blir      , ,     :

                    travaill - travauz slags instrument for å holde fast dyr; pine, møye, strev
                    conseill - conseuz råd
                    vieill - vieuz gammel
                    genoill - genouz kne

2. l / ll       >

Etter i vokaliseres ikke de to lateralene til u                       , men til           .

a) l >

Etter i blir l vokalisert til             som smelter sammen med den foregående vokalen, en får -is                     s
>         >       :

                    vil - vis ussel
                    fil - fis tråd

b) ll       >

Det dannes en t mellom      og s før       vokaliseres til                                        og smelter sammen med den
foregående vokalen til , resultatet er -iz      :

                    fill - fiz sønn

I løpet av AF reduseres affrikaten til frikativ:           >           . I dette ordet er det formen med
-s (C.S.sg og C.R.pl.) som blir bevart i MF. Det er formodentlig to grunner til dette. For det første
var C.S.sg. svært vanlig i talespråket pga. bruken i tiltale ("apostrophe"), en kunne si biaus fiz
el.lign. også til en gutt eller ung mann en ikke var mor eller far til. For det andre kunne           lett
forveksles med                 (> filiam). I løpet av MF og tidlig FM faller utlyds-s bort noe som
medfører forlengelse av den foregående vokal:              >            . I klassisk fransk rimer
(skrevet fils) med ord på -           skrevet -is:

                                           CLARICE


                    Alcippe, si je sais quel visage a le fils...

                                           ALCIPPE


                    La nuit étoit fort noire alors que tu le vis.

                                                                                                                         7
                                                (Corneille, le Menteur, II, iii.)

Normalt skulle en i FM hatt den vanlige reduksjonen                        >           , men en har fått uttalen
      , formodentlig for å unngå faren for forveksling med                          (<        <           ).

VIII. Ord som slutter på -st får ved tilføyelse av -s endelsen -z -                 :

                  ost - oz hær
                  fust - fuz tre(stykke)

B. Utviklingen i MF og FM

Overgangen fra AF til MF består i at de særegne formene i C.S.m. faller bort, men forskjellen
mellom sg. og pl. gjør at en ennå har en viss morforlogisk variasjon.
       I ord der grunnformen ender på vokal, bevares forskjellen selv etter at -s-endelsen er blitt
stum, ved at den foregående vokalen forlenges:

                             -              >
                             -             >

Slik variasjon mellom kort og lang vokal forsvinner etter hvert i parisisk FM, men er ennå
særdeles utbredt i Frankrike.
        Overgangen fra MF til FM består i at forskjellen mellom sg. og pl. forøvrig faller bort, slik
at en står igjen med bare én form (eller to former som bare skiller seg fra hverandre ved
sluttvokalens kvantitet). Dette skjer enten "automatisk" ved den fonetiske utviklingen eller ved
at språket velger én av de to formene.
        I de fleste av ordene som er brukt som eksempler ovenfor, skjer utviklingen "automatisk".
        I de andre velges enten entall:




eller flertall:


                           (men sml. nedenfor, pkt. I.2)




         Fra disse hovedreglene er det imidlertid to typer unntak:

I. I noen få ord der den fonetiske utviklingen har gitt to forskjellige former, har FM beholdt begge
                                                                                                   8
disse (sg. og pl.). Dette gjelder

1. Ord med grunnform på -                   eller -         > -             som beholder både egen entallsform
flertall på - :

                            -
                                -
                                    -

2. En liten gruppe andre ord:

                        -
                        -
                            -

3. Fire adjektiv med gammel grunnform på - eller - > - , der flertallsformen (med
utlydende vokal) også er blitt entallsform, men der den gamle grunnformen er beholdt i sg. for
bruk som atributt i nominalsyntagme umiddelbart foran kjerne (substantiv) som begynner på
vokal:          ,      ,         ,          .

II. En beholder t.d. særegne flertallsformer ved at flertalls-s bevares i den grad den "trekkes over"
(ved liaison). Dette gjelder

1. Adjektiv brukt som atributt i nominalsyntagme umiddelbart foran kjerne (substantiv) som
begynner på vokal

                bonos amicos > bons amis >

Med sluttkonsonanten i adjektivet skjer det her i løpet av den historiske utviklingen ikke annet
enn at den blir stemt (     >       ). Det er vanskelig å si når dette skjer. I nyere FM kan en ha
overtrekning av adjektivs flertalls-s også i andre tilfelle:

                                                                           skjemaene som er nødvendige for søknaden
                                                                imponerende engelske kaniner




2. T.d. substantiv. I nyere FM er det blitt utbredt å "trekke over" flertals-s i substantiv som følges
av ord de er nært knyttet til syntaktisk og som begynner med vokal:

                                            >                           De forente stater



Sml. også                               ovenfor. Denne neologismen forekommer også der det ikke finnes
noen s i etymologien:

                                                      kokte poteter



Eksemplene med skjemaer, kaniner og poteter er fra kap. VIII i Francine Girard og Chantal S.
Lyche: Phonétique et phonologie du français, Oslo 1991/1997.

                                                                                                                      9
10

								
To top