IP-akademiet – del 47
Fra digital-TV til TV 2.0
Det norske telenettet har tidligere gjennomgått en
storstilt digitalisering. I disse dager foregår det også en
gradvis overgang fra linjesvitsjet til pakkesvitsjet, IP-
basert telefoni. Nå er også TV-distribusjonsnettene i
ferd med å gjennomføre sin digitalisering. I tillegg ser
vi nå også begynnelsen på IP-basert TV, og ikke minst
nye former for TV som er sterkt inspirert av virkemåten
til Internett og web.
Av Frode Sørensen
La oss starte med å se på utviklingen innen ”vanlig” TV. TV distribueres fra
sendere plassert på bakken (bakkenettet), fra satellitt til parabolantenner samt
gjennom kabel-TV-nett. Satellitt-TV-tilbudet er ferdig digitalisert og bakkenettet
og de fleste kabel-TV-nett er i ferd med å bli digitalisert.
DVB og MPEG
Alle disse tre nettverkstypene benytter seg av standarden Digital Video
Broadcast (DVB) når de digitaliseres. DVB er en paraplystandard med egne
tilpasninger for hver av de ulike distribusjonsformene: DVB-S for satellitt-TV,
DVB-T for bakkenettet (T for Terrestrial) og DVB-C for kabel-TV. Når TV-signalet
blir digitalt, utgjør dette naturlig nok en strøm av bits.
Bitstrømmen bygges opp i flere trinn. Først blir lyd og bilde digitalisert ved hjelp
av MPEG-standarden. I tillegg blir annen digital informasjon tilført, som teksting
og kanalinformasjon (Service Information). Alle disse dataene multiplekses
sammen til en TV-kanal (Program Stream). Videre blir flere TV-kanaler
multiplekset sammen til én felles bitstrøm (Transport Stream). Se figur 1.
Den totale bitstrømmen, eller multipleksen om den ofte omtales som, kan
fleksibelt fordeles mellom de ulike TV-kanalene etter behov. Den fysiske
utsendelsen av multipleksene på radiofrekvensene benytter ulike
modulasjonsteknikker for satellitt (PSK), bakkenett (OFDM) og kabel-TV-nett
(QAM).
IPakademiet del 47, Frode Sørensen
Figur 1. DVB og MPEG.
Kodingen av lyd og bilde utføres i henhold til MPEG-standarden. Denne finnes i
ulike utgaver. MPEG-1 er pr. i dag historie, men hadde sin anvendelse for såkalte
video-CDer. MPEG-2 benyttes i dag i mange kringkastingsnett og for video-
DVDer. MPEG-4 er i ferd med å komme på banen, og for oss nordmenn er det
interessant at den er tatt i bruk i vårt digitale bakkenett.
For å dekode den kringkastede datastrømmen, benyttes en egen settoppboks
(Set Top Box). Denne boksen har i tillegg til en dekoderfunksjon også avanserte
funksjoner for rettighetskontroll (Conditional Access), samt at boksene kan
utstyres med diskopptager som gjør at vi kan tidsforskyve TV-kikkingen
(Personal Video Recorder).
IP-TV
Begrepet IP-TV støter vi på stadig oftere. Ordet i seg selv betyr jo rett og slett
TV overført over IP, men det har blitt relativt vanlig å bruke det kun om
fullkvalitets TV over IP. Dette betyr at begrepet ofte innsnevres til å kun å
omfatte TV av samme kvalitet som vi kan få via satellitt, bakkenett og kabel-TV-
nett. Andre former for TV over IP kan med en samlebetegnelse omtales som
Internett-TV.
En prinsipiell forskjell mellom TV levert over satellitt, bakkenett og kabel-TV-nett
og IP-TV, er at de tre første kringkaster TV-kanalene mens IP-TV benytter et
svitsjet nettverk for å distribuere kanalene. Vi har tidligere sett inngående på
virkemåten til slike IP-baserte TV-distribusjonsnett (Nettverk & kommunikasjon
nr. 10 og 11 fra 2007), så vi går ikke i detalj inn på dette her.
I grove trekk kan vi si at direktesendt IP-TV vanligvis benytter multicast og at
bestillingsvideo (Video on Demand) ofte benytter unicast. Bestillingsvideo vil
også kunne ta i bruk cachingservere i et innholdsdistribusjonsnett (Content
Delivery Network) for å økonomisere med båndbreddebruken for de mest
populære filmene. IP-TV leveres typisk over lukkede IP-nett for å kunne
garantere kvaliteten på TV-signalet.
IPakademiet del 47, Frode Sørensen
Internett-TV på den annen side, vil normalt sett ikke kunne benytte multicasting
fordi dette ikke støttes på det åpne Internett. Særlig multicasting på tvers av
flere autonome system er foreløpig et uløst problem. Vi kan dele Internett-TV
opp i flere undergrupper: Streaming, web-TV og p2p-TV. Se figur 2.
Figur 2. Ulike former for digital-TV.
Internett-TV
Streaming benytter samme teknologi som Video on Demand. Teknisk sett er
tjenesten basert på at programstyringen utføres med Real-Time Streaming
Protocol (RTSP) og overføringen av lyd og bilde utføres med Real-time Transfer
Protocol (RTP). (Dette tilsvarer IP-telefonitjenestens signalering med SIP og
taleoverføring med RTP.)
Når webapplikasjonen har blitt så populær på Internett, så er det ikke så
unaturlig at også TV- og videoinnhold tilpasses webteknologien. Web-TV er svært
likt streaming, med den forskjellen at både programstyringen og
medieoverføringen utføres med HTTP-protokollen ved bruk av web-TV. Noen
omtaler dette som progressiv nedlasting fordi innholdet avspilles etter hvert som
det lastes ned. Bruk av HTTP gir imidlertid ikke sanntidsmuligheter slik som
streaming, men dette er ikke så kritisk for TV som det er for telefoni. TV er
enveis distribusjon av innhold mens telefoni er toveis kommunikasjon.
Streaming og web-TV utføres som oftest på en PC ved hjelp av programvare som
RealPlayer fra RealNetworks, QuickTime fra Apple, MediaPlayer fra Microsoft eller
FlashPlayer fra Adobe. Sistnevnte har blitt svært populært og benyttes av
YouTube. De ulike mediespillerne kan enten kjøres som frittstående
applikasjoner eller som plug-ins i webleseren. Flere av spillerne har også
innebygd proprietære streamingteknologier, så streaming betyr ikke
nødvendigvis at RTSP-standarden brukes.
IPakademiet del 47, Frode Sørensen
Både streaming og web-TV er klient/tjener-applikasjoner. De siste årene har det
vært enorm fokus på peer-to-peer-teknologi på Internett. TV er i så måte ikke
noe unntak. Joost og Babelgum er eksempler på initiativ innen p2p-TV. Bruken
av p2p-arkitekturen utgjør en smart lastdelingsmetode, sammenlignet med
klient/tjener-arkitekturen. p2p-TV må imidlertid ikke forveksles med p2p-
filoverføring av video. Sistnevnte, for eksempel i form av BitTorrent, er en
generell filoverføringsteknikk som er blottet for sanntidsegenskaper.
Mobil-TV
Også TV på mobiltelefonen er hot for tiden. Hvor populært bruken av mobil-TV vil
bli i tiden fremover, strides ”de lærde” om. Men når vi ser på alle de ulike
funksjonene som allerede i dag er integrert på en mobiltelefon, så er det ikke
usannsynlig at også TV vil bli vanlig på mobilen.
Mobil-TV er et sammensatt begrep. Moderne 3G-nett er relativt kraftige
bredbåndsnett, så hva er vel mer naturlig enn å benytte streaming og web-TV
her som på andre former for aksess? Mobilnettet har imidlertid større
begrensning i kapasiteten på grunn av radiogrensenittet som nødvendigvis må
deles mellom alle brukerne på samme basestasjon.
For å bøte på dette, har UMTS-standarden blitt utvidet med en egen
multicasttjeneste kalt Multimedia Broadcast and Multicast Service (MBMS). Når
det gjelder skikkelig kringkastet TV til mobiltelefoner og andre håndholdte
apparater, står kampen i dag mellom en utvidelse av standarden for bakkenettet
(DVB-T) til DVB-H (H for Handheld) eller en utvidelse av standarden for det
digitale radionettet (DAB) til Digital Multimedia Broadcast (DMB).
TV 2.0
Mange spør seg i dag om fremtidens TV vil fortone seg totalt forskjellig fra
dagens. En generasjon som vokser opp med Internett som en del av hverdagen
hvor ”innhold on demand” er vanlig, vil trolig se annerledes på mediene.
Brukerne er i dag selv den aktive parten som velger når man vil se hva. Dette er
en helt annen form for mediebruk enn ferdigredigerte aviser og radio- og TV-
kanaler.
Denne trenden startet med weben og fortsetter med tidligere omtalte web-TV.
Nettsteder som youtube.com, video.google.com og snutter.no er eksempler på
slike video-oaser. Disse er også sterkt influert av Web 2.0-bølgen, den
brukerinvolverte weben. Brukerne er her også innholdsprodusenter og ikke bare
innholdskonsumenter. De brukerne som ikke er produsenter er likevel involvert
ved at man er med på å styre utvalget av innholdet. Innholdet blir typisk
eksponert på slike nettsteder ut fra popularitetsmålinger basert på hvor ofte de
ulike videoklippene vises.
Nå gjenstår det riktignok å se i hvor stor grad ”pull” vil overta for ”push”. Det er
jo ikke utenkelig at mange brukere også i fremtiden av og til vil ønske å kunne
lene seg tilbake i sofaen og bare la underholdningsstrømmen komme ut av TV-
IPakademiet del 47, Frode Sørensen
apparatet. Det finnes også forsøk på å bearbeide YouTube-konseptet til en mer
TV-kanal-aktig løsning, current.com og knocka.tv er to av disse. I Wikipedia
omtales slike TV-kanaler som ”social television”, altså noe i nærheten av ”social
network services” som nettsamfunn kalles på engelsk.
For TV som formidles som kanalbasert web-TV (i motsetning til å formidle små
videoklipp hvor brukerne stadig må velge nye klipp selv), er den enkelte TV-
kanal basert på at de små videoklippene er satt sammen til en kontinuerlig
strøm. Det er selvfølgelig brukerne selv (det vil si de mest aktive – eller
hyperinteraktive) som både lager bidragene og velger ut de mest populære som
så blir sendt på de ferdigredigerte kanalene.
knocka.tv omskaper på denne måten webbasert videodeling til en direktetjeneste
på samme måten som e-postapplikasjonen på 1990-tallet ble omskapt av ICQ til
direktemeldinger (instant messaging). Slike sterkt brukerinvolverte TV-tjenester
kan betraktes som en slags TV 2.0 på samme måte som weben i dag omtales
som Web 2.0.
IPakademiet del 47, Frode Sørensen